Et verdifullt bibelhåndskrift i Leningrad
DET begynte som en vanlig sightseeingtur fra Finland. Mannen og hans kone hadde ikke gjort seg noen forhåpninger om å oppleve noe spesielt i forbindelse med Bibelen mens de var i Leningrad, for i den brosjyren de hadde fått fra reisebyrået, stod det: «Det er forbudt å innføre religiøs litteratur i landet.» Ikke desto mindre var det i denne byen han hadde sitt livs største opplevelse når det gjelder Bibelen som bok.
Det finnes mange kirkebygninger i Leningrad, men det er bare noen få av dem som blir benyttet i samsvar med det som opprinnelig var formålet med dem. Mange av dem er blitt omgjort til museer. Det gjelder blant annet den store Isak-katedralen, som minner mye om Peterskirken i Roma.
Det offisielle syn på religion kommer best fram i Kasankatedralen, som ligger i Leningrads hovedgate, Nevskij Prospekt. Denne majestetiske katedralen er blitt omgjort til et museum for religionens og ateismens historie. I kjelleren er det en utstilling som viser religionens historie i kronologisk orden fram til vår tid. De besøkende får blant annet se torturredskaper som ble brukt i inkvisisjonens tid. Noe som særlig gjør sterkt inntrykk, er en scene som forestiller et forhør under inkvisisjonen, med voksmodeller i legemsstørrelse. Det ulykkelige offeret er lenket og ligger på kne foran sine anklagere og noen munker som er kledd i svarte kapper. Bøddelen står ved siden av, klar til å gå til handling.
Vis-à-vis Kasankatedralen, på den andre siden av Nevskij Prospekt, ligger byens største bokhandel. I annen etasje fikk de finske turistene se mange bilder og slagord som antagelig skulle oppfordre leserne til å ta avstand fra all religion. På en plakat kunne de se fisker som lignet gamle koner med skjerf på hodet. Fiskene ble lokket av «billetten til himlenes rike», som var festet til en krok merket «sekter».
Turistene fortsatte nedover langs Nevskij Prospekt mot øst og gikk så til høyre like foran statuen av Katarina den store. Da stod de plutselig foran det berømte offentlige statsbiblioteket, Saltykov-Sjtsjedrin-biblioteket. Dette biblioteket er det nest største i Sovjetunionen og et av de største i verden. Det inneholder over 17 millioner bind. Da mannen fra Finland spurte etter håndskriftet, stilte en av bibliotekarene en rekke høflige, inngående spørsmål. Deretter forsvant han, for raskt å komme tilbake igjen med et rødbrunt skrin. Han satte det på bordet og åpnet lokket. Der var det — Leningrad-kodeksen fra år 1008 (eller 1009). Men hvor kommer dette håndskriftet fra, og hvorfor er det så verdifullt?
LENINGRAD-KODEKSEN
Ville du være interessert i å se et håndskrift til de hebraiske skrifter som blir brukt som grunnlag for bibeloversettelser? Leningrad-kodeksen er et slikt håndskrift.
Men du spør kanskje: Ble ikke de hebraiske skrifter fullført før Kristi tid? Hvordan kan det da ha seg at dette håndskriftet er av så ny dato som 1008? For å forstå dette bedre må vi vite litt om massoretene.
Massoretene (på hebraisk: Baalei Hamasorah, «tradisjonens herrer») levde i noen århundrer etter Kristus og var kjent for å ta ualminnelig nøyaktige avskrifter av de hebraiske skrifter. De foretok ingen forandringer i teksten, men merket seg forandringer som tidligere avskrivere hadde foretatt, og henledet oppmerksomheten på disse i margen i den hebraiske tekst. De oppfant også et system for vokalpunkter og aksenttegn som skulle hjelpe leseren til å uttale ordene riktig. I betraktning av det samvittighetsfulle arbeid massoretene utførte, er deres tekst i høy grad egnet som grunnlag når en skal oversette Bibelen, selv om den er over 1000 år yngre enn den opprinnelige tekst. En sammenligning med tekster av langt tidligere dato, for eksempel med den av Dødehavsrullene som inneholdt Jesajas bok, bekreftet hvor nøyaktig massoretenes tekst er.
Det finnes imidlertid ikke noe enkelt håndskrift som er helt pålitelig, for alle avskrivere har gjort enkelte feil. Det er derfor en begynte å lage hebraiske utgaver basert på en sammenligning mellom forskjellige håndskrifter. I 1906 utgav for eksempel den lærde tyskeren Rudolf Kittel sin berømte Biblia Hebraica, den hebraiske bibel. Som grunnlag for sin oversettelse hadde han brukt Jacob ben Chayyims massoretiske tekst. I fotnotene foretok han sammenligninger med mange andre håndskrifter.
Ben Chayyims tekst var av så ny dato som 1524—25. Kittel og hans etterfølger, den tyske professoren Paul Kahle, prøvde iherdig å få tak i en eldre massoretisk tekst. Det fantes en utmerket massoretisk tekst i de sefardiske jøders synagoge i Aleppo i Syria. Den var blitt utarbeidet av den kjente Ben Asher-familien og var fullført omkring år 930. Men dette håndskriftet kunne ikke brukes, for, som professor Kahle sa, «eierne av kodeksen ville ikke høre tale om avfotografering» av frykt for at den skulle bli vanhelliget og de komme under forbannelse.
Men det fantes en annen massoretisk tekst som var basert på Ben Asher-familiens verk. Den inneholdt de hebraiske skrifter i sin helhet. Det var faktisk blitt bestemt at den skulle brukes som grunnlag for den tredje utgaven av Biblia Hebraica. Den var blitt skrevet av i det gamle Kairo i 1008 (eller 1009) fra korrigerte bøker utarbeidet av eksperten Aaron ben Moshe ben Asher, som avskriveren Samuel ben Jacob selv nevner. Denne tekstens eiere var ikke redd for å komme under forbannelse fordi de lot noen ta kopi av Bibelen, slik eierne av Aleppo-kodeksen var. Kittel og Kahle fikk låne håndskriftet i to år. Det er nettopp dette håndskriftet, Kodeks B 19-A, som nå er oppbevart i det offentlige biblioteket i Leningrad.
KAN JEG FOTOGRAFERE DET?
Leningrad-kodeksen, et håndskrift i bokform, foreligger nå i form av løse blad, fordi den er blitt overført til mikrofilm. Bladene er omtrent kvadratformet, men litt bredere, og er svært tykke, nesten som tynn papp. Kantene på noen av sidene er slitt, men selve teksten, som er skrevet i tre spalter, er klar og tydelig.
«Kan jeg fotografere dette håndskriftet?» spurte den besøkende. Bibliotekaren forsvant igjen inn i et rom lenger inne og kom så tilbake med et bekreftende svar. Den besøkende tok noen tykke bind fra nærmeste bokhylle og stablet dem foran vinduet. Så anbrakte han kameraet på stativ på toppen og fant fram det andre arket i håndskriftet for å avfotografere det.
Han syntes det var interessant å se at Guds navn (Jehova eller Jahve) forekom flere ganger på dette arket i form av tetragrammet. Det første stedet var 1. Mosebok 2: 4. Guds navn forekommer 6960 ganger i de hebraiske skrifter. Denne kjensgjerning taler ikke til fordel for de bibeloversettere som har erstattet Guds navn med ordet «Herren».
Før de besøkende forlot biblioteket, viste bibliotekaren dem noen sjeldne håndskrifter som var oppbevart i glassmontrer. Et av dem var det berømte Ostromir-evangeliet, det eldste bevarte daterte håndskrift på russisk (gammelbulgarsk). Det er fra 1056.
Det var virkelig en hyggelig overraskelse å oppdage at et slikt verdifullt håndskrift som Leningrad-kodeksen blir omhyggelig bevart i et land som forbyr fri import av bibler. Dette er ikke et hvilket som helst håndskrift, men nettopp det som har dannet grunnlaget for mange moderne oversettelser av de hebraiske skrifter, deriblant New World Translation, som er utgitt av Selskapet Vakttårnet.