De gleder seg i høsttiden i Filippinene
SOLFYLTE strender, tropisk hav, skogkledde fjell og fruktbare sletter — ja, det er Filippinene! Dette landet består av tusenvis av øyer som er spredt omkring i havet utenfor kysten av Sørøst-Asia. Noen av dem er usedvanlig vakre. Men Filippinene er ikke bare landskap; det bor også mennesker der — i alt 47 millioner.
Folks levemåte varierer sterkt, alt etter hvorvidt de tilhører den primitive, men tilfredse tasadei-stammen i de sørlige regnskogene eller den moderne forretningsstanden i den kosmopolitiske byen Manila. Men stort sett er filippinerne et jordbruksfolk. Mange bor i eiendommelige hus som er bygd på peler, og er avhengige av jordens avkastning for å kunne skaffe det de trenger til livets opphold. For dem er høsten en travel, men lykkelig tid. De gleder seg over å kunne bringe frukten av sitt harde arbeid inn fra markene. Og i dette fruktbare landet kan en gledefylt høsttid oppleves tre ganger i året hvis jorden blir riktig vannet. — Jes. 9: 3.
I de siste 50 årene har det imidlertid pågått en annen høst i Filippinene. Det har vært en rik innhøstning eller innsamling av mennesker som har valgt å utøve den sanne tilbedelse av Jehova Gud, og som har satt sin lit til hans rike.
SANNHETENS SÆD BLIR SÅDD
Den første sannhetens sæd som til slutt frembrakte denne høsten, kom til Filippinene nesten på samme måte som bokstavelig sæd, som blir ført av sted med vinden. Den første som forkynte sannheten her, var Charles Taze Russell, Selskapet Vakttårnets første president. Det gjorde han da han besøkte hovedstaden, Manila, i 1912. I begynnelsen av 1920-årene utførte H. Tinney fra Canada misjonærtjeneste her i ett år. Han etterlot seg en virksom bibelstudiegruppe da han drog. Amerikanske montører eller konene deres var med på å spre mer av sannhetens sæd i de etterfølgende årene, og en amerikaner av portugisisk herkomst, Joseph Dos Santos, forkynte i Manila da han besøkte byen under en verdensomfattende reise han foretok.
Som et resultat av at denne sæden begynte å spire, opprettet Selskapet Vakttårnet et avdelingskontor i Manila i 1934. Den annen verdenskrig førte store ødeleggelser over landet, men tempoet i innhøstningsarbeidet ble ikke satt ned av den grunn. Til tross for at forkynnerne ble forfulgt, både av de japanske angriperne og den lokale filippinske motstandsbevegelsen, vokste tallet på forkynnere av det «gode budskap» fra 373 i 1941 til over 2000 i 1945. Nå er det mer enn 60 000 forkynnere av Riket som utbrer det «gode budskap» i Filippinene.
STAMMEMEDLEMMER TAR IMOT SANNHETEN
Forkynnelsen har nå nådd de mest avsidesliggende steder på øyene. Jehovas vitner har ofte i dagevis gått til fots oppover og nedover fjellsidene for å nå fram til de mer isolerte steder i disse områdene. Men deres anstrengelser har båret frukt, for medlemmer av selv de mest primitive stammene regnes nå blant Jehovas tilbedere. I det nordre Luzon har enkelte stammer en skikk som går ut på å tatovere de unge kvinnene når de kommer opp i gifteferdig alder. Det er derfor ikke uvanlig å møte kvinner i dette området som nå er Jehovas vitner, med tatoverte armer, noe som viser at de er blitt oppdratt i en annen tro.
Et ungt medlem av subanon-stammen, som holder til i de fruktbare områdene i Sør-Filippinene, overvant en stor hindring da han antok den sanne kristendom. I en alder av ni år hadde han hatt den sørgelige opplevelsen å se sine to søstre bli kidnappet av opprørere og brakt opp i fjellene. Han sverget at han skulle ta hevn, og lot seg verve som soldat så snart han var gammel nok. Foreldrene hans, som da studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, prøvde å fraråde ham dette og sa at bare Guds rike kunne rette på de urettferdige forholdene i verden. Men hans tørst etter hevn var altfor sterk, og han ville ikke gi opp sin plan. Snart befant han seg i kamp. Han stod overfor en gjeng med opprørere maken til dem som hadde kidnappet hans søstre flere år tidligere. Nå hadde han endelig anledning til å hevne seg! Men til sin store overraskelse fikk han seg ikke til å skyte på opprørerne. Det foreldrene hans hadde fortalt ham om sann kristendom, hadde fått plass i hans hjerte, og han skjøt med vilje opp i luften. Han gikk så snart som mulig ut av hæren og begynte å ta del i arbeidet med å ’forkynne fred’ for sine medmennesker. — Jes. 52: 7, EN.
En annen ung mann, som var sønn av en datu eller en stammeleder, ble også et av Jehovas vitner. Da han var ni år gammel, hadde han reist fra en grusom stefar (som hadde ti hustruer) og ble til slutt tatt hånd om av en mann som hadde en høy stilling i det filippinske politikorps. På skolen begynte denne gutten å studere magi sammen med noen som hadde lært kunsten i India. Han ble meget dyktig i å praktisere magiske kunster. Da han senere kom i militæret, ble han stadig mer berømt som magiker. Etter den annen verdenskrig giftet han seg med en katolsk pike og antok den katolske religion, samtidig som han fortsatte å praktisere sine magiske kunster. Til slutt begynte han å studere sammen med Jehovas vitner. Etter å ha lest om hvordan Gud fordømmer spiritistisk virksomhet, gav han avkall på sine magiske kunster og begynte i stedet å tilbe Jehova på en ren og ubesmittet måte. — 5. Mos. 18: 10—12.
BLANT OPPRØRERNE
Filippinene har, i likhet med mange andre land i dag, aktive opprørsgrupper. Banditter gjør også livet vanskelig for folk i de mer isolerte distriktene. Denne virksomheten blir stort sett holdt under kontroll av myndighetene. I skoger og på avsidesliggende steder, hvor det finnes rikelig med skjulesteder, er det imidlertid vanskelig å komme denne virksomheten fullstendig til livs.
Enkelte trossamfunn har fått et dårlig ry ved å gi aktiv støtte til opprørsbevegelsene, idet de sier at de fremmer «sosial rettferdighet». Jehovas vitner har imidlertid inntatt et nøytralt standpunkt, og det har ført til at det er blitt avlagt et godt vitnesbyrd. (Joh. 15:19) Enkelte opprørere har til og med sluttet å kjempe og har satt sin lit til Jehovas rike, den eneste løsning på menneskenes vanskelige sosiale problemer.
En ung kvinne fra Mindanao, den nest største øya i det filippinske arkipelet, hadde fått en katolsk oppdragelse. Hun begynte som «aspirant» ved et seminar, men ble skuffet og ble i stedet lærer. Med tiden drog hun til Manila for å studere ved et universitet. Etter at hun hadde hørt en jesuittisk prest feilaktig si at apostlene og de første kristne var de første som praktiserte kommunisme, ble hun meget engasjert i kommunistiske organisasjoner og tok del i studentdemonstrasjoner. Hun marsjerte ofte side om side med nonner og prester.
Da hun kom hjem igjen, begynte hun å undervise sine elever i sine nye idéer. Dette førte til at hun kom i konflikt med sine overordnede og fikk en kort fengselsstraff. Da hun kom ut av fengslet, måtte hun trekke seg fra sin lærerstilling. Hun drog så opp i fjellene, og der bodde hun sammen med en gruppe opprørere i sju måneder. Hun ble forrådt og pågrepet og måtte deretter sone en fengselsstraff på ti måneder. I denne tiden fikk hun god anledning til å undersøke den romersk-katolske kirkes lære mer inngående. Hennes slutning var: Det er en frafallen religion.
Den unge kvinnen fikk til slutt traktaten Har religionssamfunnene sviktet Gud og menneskeheten?, som er utgitt av Jehovas vitner. Hun så at budskapet stemte overens med kjensgjerningene, særlig i lys av det hun hadde opplevd. Hun kontaktet derfor vitnene, stilte dem mange spørsmål og fikk tilfredsstillende svar. I 1974 gikk hun til slutt fra sin kommunistiske overbevisning og ble døpt som et av Jehovas vitner. Hun fikk senere anledning til å forkynne for noen av sine tidligere «kamerater» — til deres store forbauselse.
Et annet eksempel er en ung mann på øya Mindanao. Han ble oppdratt i en protestantisk familie. Ettersom han var skuffet over religionen, slo han seg sammen med en gruppe geriljasoldater som hevdet at de var sikker på ikke å bli truffet av kuler hvis de bare framsa visse bønner på latin. Med tiden forhandlet regjeringen med disse soldatenes leder, og de ble benyttet til å bekjempe opprørere. Den unge mannen forlot imidlertid disse soldatene og slo seg sammen med en gruppe «profesjonelle» banditter. De hadde ingen politisk overbevisning, men levde av å plyndre uskyldige mennesker. De hadde som spesialitet å overfalle busser fra bakhold og rane passasjerene.
Den unge mannen besøkte ved en anledning sin far og ville gi ham en stor pengesum. Men hans far ville ikke ta imot pengene og begynte å forkynne for ham. Ja, faren var nå blitt et av Jehovas vitner. Han gav sin sønn boken Den sannhet som fører til evig liv, og den unge mannen tok den med seg til gjengens skjulested. Selv om lederen viste stor interesse, ønsket han ikke å gi slipp på de lett tjente pengene som han fikk under plyndringstoktene. Den unge mannen forstod imidlertid at han nå endelig hadde funnet sannheten. Han kom fram fra sitt skjulested, og etter at regjeringen hadde gitt ham amnesti, ble han døpt. Det var i 1973. Ikke lenge etter ble han heltidsforkynner eller «pionerer».
DE UNNSLIPPER DEMONENES KONTROLL
Filippinene er blitt kjent som arnested for personer som driver helbredelser ved bønn. Disse helbrederne hevder at de kan utføre kirurgiske inngrep uten bedøvelse eller instrumenter. Pasienten føler ingen smerte når «helbrederen» tilsynelatende når inn i hans kropp (uten å skjære i huden) og foretar operasjoner i de indre organene ved bare å bruke hendene. Folk kommer fra Europa og De forente stater for å gjennomgå slike «operasjoner».
En ung kvinne fra Nord-Luzon hadde en tante som hevdet at hun hadde slike evner, og som mente at hun kunne foreta inngrep i kroppen ved bare å bruke fingrene. Dette gjorde et dypt inntrykk på den unge kvinnen, og hun fikk et sterkt ønske om å få de samme evnene, for hun mente at hun dermed kunne bli lik de første apostlene. Hun bad inderlig, men fikk ikke noen slike evner.
Hun tenkte at hun kanskje manglet tro og søkte hjelp hos et av Jehovas vitner. Vitnet gav henne boken Den sannhet som fører til evig liv. Den unge kvinnen hadde vanskelig for å forstå det hun leste, og henvendte seg til et annet vitne, som var villig til å studere Bibelen sammen med henne. Hun oppdaget at hennes bibelkunnskap økte. Hun hadde ikke desto mindre et så sterkt ønske om å få den gaven å kunne helbrede at hun fortsatte å være sammen med sin tante. Hun bad også til Jehova om at han måtte gi henne denne gaven.
En kveld fikk hun se alt i det rette lys. Mens hennes tante holdt et helbredelsesmøte, gikk den unge kvinnen utenfor for å be til Jehova. Da hørte hun en stemme inne i huset som sa at det var en mektig kraft utenfor som hindret dem i å helbrede. Den unge kvinnen forstod at hennes tante bare påkalte ånder for å få hjelp, og at Jehova er mye sterkere enn de. Hun sluttet følgelig å omgås dem som helbreder ved bønn, og begynte å tjene Jehova, ikke ved hjelp av evnen til å helbrede, men ved å utbre kunnskapen om den langt mer verdifulle åndelige helbredelse som Guds Ord kan gi. — Ordsp. 4: 20—22.
En annen kvinne på Mindanao var i høy grad underlagt demonenes kontroll. Når hun sov om natten, drømte hun at hun hadde evnen til å forlate kroppen og fly gjennom luften som en heks. Hun trodde at hun på disse «reisene» var sammen med andre hekser og til og med spiste menneskekjøtt.
Disse drømmene forferdet henne, men hun kunne ikke gjøre noe for å hindre dem. Hun overveide til og med å begå selvmord. En gang rådet en adventist henne til å lese Bibelen. Men ettersom hun ikke forstod det hun leste, var heller ikke det til hjelp for henne. Til slutt snakket hun med et av Jehovas vitner. Vitnet forklarte at Jehova er sterkere enn demonene. Et gratis hjemmebibelstudium ble opprettet med henne, og hun fikk vite hvordan hun kunne be til Jehova for å få hjelp. Hvilken vidunderlig befrielse! Angrepene fra demonene opphørte.
En gang tenkte denne kvinnen at hun skulle sette Jehova på prøve. Hun unnlot en kveld å ha sitt regelmessige bibelstudium og lot være å be før hun la seg. Og ganske riktig — de levende, avskyelige drømmene kom tilbake. Hun bad til Jehova om at han måtte tilgi henne for at hun hadde satt ham på en slik urett form for prøve. Siden den gangen har hun ikke vært i tvil om at Jehova Gud har makt til å fri henne fra å bli plaget av de onde ånder.
INNHØSTNINGSARBEIDET FORTSETTER!
På grunn av Jehovas rike velsignelser er det blitt utført et stort åndelig innhøstningsarbeid i denne tropiske republikken i løpet av den siste halvdel av dette århundre. På enkelte steder utgjør Jehovas vitner en stor del av befolkningen.
Jehovas folk på disse øyene er villig til å bruke så mye tid som Gud lar dem få bruke før ’den store trengsel’ kommer, for å hjelpe andre mennesker til å få del i det vidunderlige privilegium å tjene sin Skaper. Ja, Guds tjenere fortsetter virkelig å glede seg i høsttiden i Filippinene. — Jes. 9: 3: Matt. 24: 21, EN.