Nyheter som gir grunn til ettertanke

Dårskap på film

● En desillusjonert leser skrev for en tid siden til det konservative, amerikanske, protestantiske tidsskriftet Christian Century angående bladets omtale av noen filmer. Han bemerket at redaktøren, James M. Wall, hadde «skrevet en artikkel hvor han priste ’Luna’ som et stort, kunstnerisk filmarbeid og hevdet at det var en film som burde ses to ganger». Filmen skildrer et tilfelle av blodskam, kjønnslig omgang mellom en mor og hennes sønn, og den desillusjonerte leseren spurte: «Men hva med de helsides annonser for filmen som lover at en skal få se ’vår tids mest utfordrende scene’?»

Han kom deretter inn på en annen artikkel i Christian Century. Den het «Filmer for middelaldrende menn», og den omtalte to filmer som myndighetene hadde klassifisert som R-filmer. En slik klassifisering betyr at slike filmer inneholder sex- eller voldsscener som er av en slik art at ungdommer under 17 år blir nektet adgang hvis ikke de er i følge med sine foreldre. Ikke desto mindre «anbefaler Gerald Forshey i sin artikkel alle middelaldrende menn og dem som er enda eldre, å se disse filmene og andre som er lik dem», skriver leseren. «Jeg betviler selv både visdommen i et slikt råd og at det kan rettferdiggjøres.»

Denne leserens iakttagelser er i overensstemmelse med det bibelske rådet: «Utukt og all slags urenhet eller griskhet må ikke engang nevnes blant dere, som det sømmer seg for hellige [rene] mennesker. Ratt snakk, dumt prat og grove vittigheter,» som slike filmer er fulle av, «er også upassende.» Enkelte av vår tids fremste religiøse ledere betrakter øyensynlig slike ting som svært avansert. — Ef. 5: 3, 4, vers 3 fra NW.

Hvis avgjørelse er det?

● På en konferanse som ble holdt for en tid siden, kom to professorer i rettsmedisin fra det medisinske fakultet ved Boston universitet inn på noen tilfelle i forbindelse med Jehovas vitner for å illustrere et av sine punkter. De hevdet at domstolene bare har påtvunget overføring ved en rettskjennelse når pasienten selv eller medlemmer av hans familie har antydet at pasienten ikke ville motsette seg en blodoverføring som ble påtvunget ved en rettskjennelse — de har med andre ord lagt ansvaret i hendene på domstolen. Deretter nevnte professorene et tilfelle da pasienten hadde sagt at han ville motsette seg enhver blodoverføring som ble påtvunget ham ved en rettskjennelse. Dommeren avsa ingen rettskjennelse.

Når en motsetter seg enhver overtredelse av Guds lover, viser en at en har tatt det samme standpunkt som apostlene. som sa: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» Vi bør i denne forbindelse spesielt merke oss at Bibelen knytter det å avholde seg fra blod sammen med det å avholde seg fra hor eller utukt. Ettersom de kristne vil motsette seg voldtekt — et avskyelig, seksuelt overgrep —  vil de også motsette seg blodoverføringer som blir påtvunget dem ved en rettskjennelse — som også er en form for overgrep på kroppen. — Apg. 5: 29; 15: 20, 29.

Jehovas vitner vil ikke la domstolene påta seg ansvaret i dette spørsmålet, for de «venter . . . ikke at noen annen, hverken en lege, en sykehusdirektør eller en dommer, skal treffe disse moralske avgjørelsene for dem. De ønsker ikke at noen annen skal forsøke å påta seg deres ansvar overfor Gud, for det er i virkeligheten ingen annen som kan gjøre det». — Jehovas vitner og spørsmålet om blod.

Den viktigste undervisning

● Hva bør være den viktigste faktor når det gjelder undervisningen av vår tids unge? Den kjente antropologen Ashley Montagu skrev nylig i bladet Today’s Education, et tidsskrift for amerikanske lærere, at «det vi burde lære [barna] i skolene våre», er å vise kjærlighet. På grunnlag av de undersøkelser han hadde foretatt, sa han: «For første gang i menneskehetens historie forstår vi at det viktigste av alle menneskenes grunnleggende, psykologiske behov er behovet for kjærlighet. Denne egenskapen er midtpunktet i alle menneskelige behov, akkurat som solen er midtpunktet i vårt solsystem.»

Montagu sa også: «Et barn som ikke er blitt vist kjærlighet, er i biokjemisk, fysiologisk og psykologisk henseende høyst forskjellig fra et barn som er blitt vist kjærlighet. Det førstnevnte utvikler seg til og med annerledes enn det sistnevnte. Det vi nå vet, er at et menneske er født til å leve som om det å leve og det å vise kjærlighet er ett og det samme. Dette er naturligvis ikke noe nytt. Det er en stadfesting av Bergprekenen.»

Er dette en sentimental, religiøs manns iakttagelser? Vitenskapsmannen svarer: «Jeg, som ikke er en kristen, og som ikke er medlem av noe religiøst samfunn, sier dette.» En objektiv undersøkelse bekrefter således det som menneskets Skaper har åpenbart. — 1. Kor. 13: 13.