Salmene

Hvor godt kjenner Gud sine tjenere?

JEHOVA Gud kjenner virkelig sine tjenere. Våre foreldre, barn, brødre, søstre eller nærmeste venner kjenner oss ikke på langt nær så godt som den Høyeste. Ja, han kjenner oss bedre enn det vi gjør selv. I hvor høy grad Gud kjenner hvert enkelt menneske, blir vakkert beskrevet i Salme 139.

Salmisten David erkjente: «[Jehova], du ransaker meg og kjenner meg. Om jeg sitter eller står, så vet du det, langt bortefra merker du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det [har du utmålt, MMM], du kjenner alle mine veier. Ja, før jeg har et ord på tungen, vet du det, [Jehova], fullt og helt.» — Sal. 139: 1—4.

Disse ordene viser at Jehova hadde lært salmisten David å kjenne ved en grundig granskning eller undersøkelse. Den Høyeste kjente til alt hva David foretok seg i løpet av dagen, om han hvilte, eller om han var oppe. David kunne ikke foreta seg noe uten at Jehova kjente til det. Selv om den Allmektige var langt borte, i de høyeste himler, visste han alt hva David tenkte på. At Jehova Gud hadde «utmålt» om David ’gikk’ eller ’lå’, sikter tydeligvis til at han hadde tatt alle Davids gjøremål under nøye granskning, som om han tok mål av dem for å avgjøre hva de virkelig var — deres egentlige natur. Den Allmektige visste om alle salmistens «veier», hele hans levnetsløp. David var klar over at ikke noe av det han sa, unngikk Jehovas oppmerksomhet. Til og med de ordene som han hadde på tungen, og som forble usagt, oppdaget Skaperen. En kan simpelthen ikke skjule sine innerste følelser for Jehova ved hjelp av hyklersk tale. Mennesker kan kanskje føres bak lyset av glatt tale, men slik er det ikke med den Allmektige.

David forstod at det var grenser for hva han kunne gjøre i livet. Han var dessuten klar over at han ikke kunne unnslippe Skaperens aktpågivende øyne og ledende hånd. Det er tydeligvis det salmisten hentyder til da han sier: «Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg.» — Sal. 139: 5.

Salmisten ble fylt med ærefrykt på grunn av den inngående kunnskap Jehova hadde om ham, og det fikk ham til å utbryte: «Det er for underfullt til å skjønne, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.» (Sal. 139: 6) Guds kunnskap om den enkelte er så omfattende at mennesker ikke kan begripe det. Ingen mann eller kvinne kan ha en kunnskap som tilnærmelsesvis kan måle seg med hans.

AVSTANDER UTGJØR INGEN HINDRING

Ingenting kan hindre Jehova i å lære sine tjenere fullt ut å kjenne. Uansett hvor de går, vil Guds ånd virke på dem. Salmisten sa: «Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd, hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn? Farer jeg opp til himmelen, er du der, rer jeg leie i dødsriket, er du der. Tar jeg morgenrødens vinger på og slår meg ned der havet ender, så fører du meg også der, din høyre hånd, den holder meg fast.» — Sal. 139: 7—10.

Legg merke til at salmisten nevnte Guds ånd som en parallell til Guds åsyn. Siden Guds ånd eller virksomme kraft kan nå de mest fjerntliggende steder i det enorme universet, kan ingen flykte fra den Høyestes åsyn. De kan ikke unngå å bli iakttatt av ham. På salmistens tid ville det å fare opp til himmelen innebære å klatre opp på fjelltopper, som ofte var skjult av skyer. Men selv om en person klatret opp på den høyeste fjelltopp, ville han ikke komme bort fra Guds ånd. Han kunne heller ikke flykte bort fra Jehovas åsyn eller unngå å bli iakttatt av ham ved å re et leie i dødsriket, som er et symbol på de laveste stedene på jorden. Ja, selv om han tok på seg «morgenrødens vinger»a og nådde de fjerneste steder i vest, ville han fremdeles være underlagt Guds hånd eller hans kontroll og ledelse. Jehova ville være der og lede ham ved hjelp av sin ånd. — Jevnfør 5. Mosebok 30: 12, 13; Amos 9: 2, 3, hvor det blir brukt et lignende språk.

MØRKE OG SKJUL UTGJØR INGEN HINDRING

Like lite som store avstander kan bringe en person utenfor Jehovas rekkevidde, kan mørke eller dunkelhet få en slik følge. Salmisten fortsetter med å si: «Og sier jeg: ’La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt’, så er ikke mørket mørkt for deg, og natten er lys om dagen, ja, mørket er som lyset.» (Sal. 139: 11, 12) En mann kan plutselig bli omgitt av totalt mørke, som om det oppsluker eller dekker ham. Jehova vil ikke desto mindre se ham, som om han stod i klart dagslys.

Salmisten utdyper dette temaet når han sier: «For du har skapt mitt indre [mine nyrer, EN], du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg, fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom og ble formet i jordens dyp. Dine øyne så meg til og med da jeg bare var et foster, og i din bok ble alle dets deler [kroppsdelene] nedskrevet, hva angår de dager da de [de enkelte kroppsdeler] ble dannet, og det ennå ikke fantes en av dem.» — Sal. 139: 13—16, vers 16 fra NW.

Det er interessant at salmisten spesielt nevner at nyrene ble skapt av Gud. Nyrene er, på grunn av sin beliggenhet langt inne i kroppen, blant de mest utilgjengelige organene. Men Jehova Gud kan se helt inn i livmoren og inn i det utviklede fosterets innerste organer. Da David tenkte over hvilken enestående måte han var blitt skapt på i mors liv, følte han seg tilskyndt til å prise sin Skaper. Fosteret hadde vært skjult for menneskers øyne, som om det utviklet seg i jordens indre. Salmisten omtalte derfor tydeligvis sin mors livmor som «jordens dyp». Når ben, sener og muskler ble utviklet i det skjulte i livmoren, var det som om det ble vevd et barn. Alt var synlig for den Høyeste.

Gud kjente, utrolig nok, Davids utseende allerede før de forskjellige lemmene på kroppen hans var blitt formet. Dette var mulig fordi fosteret utviklet seg etter et bestemt mønster, som om det fulgte de instrukser som var nedskrevet i en bok.

HVILKEN INNVIRKNING GUDS KUNNSKAP BØR HA PÅ OSS

Salmisten var tydeligvis klar over at Guds uovertrufne visdom kom til uttrykk i forbindelse med et barns utvikling i mors liv. Dette fikk naturlig nok David til å tenke over Guds tanker, slik han sa: «Gud, hvor høye dine tanker er, hvor veldig summen av dem! Vil jeg telle dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig med det [jeg våkner opp, EN], er jeg ennå hos deg.» (Sal. 139: 17, 18) Jehovas tanker var så talløse at dersom David begynte å telle dem da han stod opp, og fortsatte med det til han skulle legge seg, ville han ikke bli ferdig med å telle. Da han våknet om morgenen, ville han ennå være hos den Høyeste, det vil si, han ville fremdeles telle Skaperens tanker.

Ettersom Jehova er en så stor Gud, er de onde helt uten unnskyldning. David ber derfor om at de må bli straffet: «Å Gud, om du ville drepe de onde, og la drapsmennene vike fra meg, de som taler svikefullt om deg og reiser seg mot deg i ondskap.» (Sal. 139: 19, 20) David betraktet disse onde mennene med avsky fordi de hadde gjort seg skyldig i blodsutgytelser og brakt vanære over Guds navn. Han sier om dem: «Jeg hater jo dine fiender, [Jehova], har avsky for dem som står deg imot. Jeg hater dem med et grenseløst hat og holder dem for mine fiender.» — Sal. 139: 21, 22.

David ønsket ikke på noen måte å være lik disse onde mennene. Han ønsket at Jehova skulle prøve ham og la ham bli oppmerksom på noen av sine skjulte feil. Han ønsket deretter at den Høyeste skulle lede ham på den rette vei. Disse tankene danner avslutningen på Salme 139. David sier: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei.» — Sal. 139: 23, 24.

Salme 139 bør virkelig virke oppmuntrende på oss. Ettersom ingenting unngår vår himmelske Fars oppmerksomhet, kan han alltid komme oss til unnsetning når vi trenger hjelp. Hans inngående kjennskap til menneskene utgjør en sterk forsikring om at han, gjennom sin Sønn, kan oppreise de døde til liv igjen, for på grunn av hans fullkomne hukommelse husker han dem til minste detalj. Jehovas kunnskap om den enkelte bør ha en god innvirkning på vårt liv. Den bør tilskynde oss til å prise ham og oppføre oss på en måte som viser at vi vet at han alltid iakttar oss.

[Fotnote]

[Bilder på side 29]

«Farer jeg opp til himmelen, er du der.»

«Mine ben var ikke skjult for deg da jeg b!e skapt i lønndom.»