Hvorfor må vi ’underordne oss’?
BLANT de påbud som vi ofte finner i Guds Ord, Bibelen, er påbudet om at vi må underordne oss. I Romerne 13: 1 (NW) leser vi: «Hver sjel må underordne seg under de høyere myndigheter,» det vil si under myndighetene i landet. De unge blir oppfordret til å ’underordne seg under de eldste [de eldre, EN]’. (1. Pet. 5: 5) Og apostelen Paulus; kommer med denne påminnelsen: «De gifte kvinner skal underordne seg under mennene sine.» — Ef. 5: 22.
Mange misliker i høy grad tanken på å underordne seg, og det gir seg utslag i at det dannes alle slags opprørsbevegelser, som ofte viser sin motvilje mot å underordne seg ved å gjøre bruk av vold. For ikke så lang tid siden inneholdt bare ett nummer av avisen New York Times følgende eksempler på voldelig opprør mot myndighetene: «To bomber eksploderte i Londons sentrum i dag tidlig.» ’Ni mennesker ble skadd i de fem byene Manchester, Liverpool, Coventry, Bristol og Southampton.’ På den samme siden stod følgende overskrift: «Tjueen ble skadd da bombe eksploderte i full buss.» Det stod også en rapport om at Iran skulle fastsette en sørgedag for å minnes «demonstranter som ble drept i sammenstøt med sikkerhetsstyrker». Alt dette er eksempler på hvordan det er blitt gjort opprør mot de bestående myndigheter.
Hvorfor krever Bibelen at vi skal underordne oss? Hvem skal underordne seg, og under hvem skal en underordne seg? Hvorfor er det så mange som ikke liker tanken på å underordne seg?
At mange nekter å underordne seg, skyldes i første rekke det opprør som våre første foreldre, Adam og Eva, gjorde. Den opprørske tilbøyelighet og selviske innstilling de la for dagen, gikk i arv til deres etterkommere. Det har resultert i en lovløshet som i dag er mer fremherskende enn noensinne. Dette ble også forutsagt av Jesus. (Matt. 24: 12) Men en del av skylden for de lovløse tilstandene må utvilsomt tillegges dem som har misbrukt sin myndighet.
Rådet om at vi bør underordne oss, er ikke desto mindre basert på sunne prinsipper. Det må simpelthen være slik at noen regjerer eller tar ledelsen, mens andre underordner seg. Hvorfor? Fordi ingen kan leve helt uavhengig av andre. Hver og en av oss behøver de ting andre kan skaffe til veie, og de tjenester andre kan yte, og vi kan oppnå disse godene mot at vi gir noe tilsvarende som vederlag. Alt dette krever organisering. Men hvis organiseringen skal være effektiv, må det noe mer til enn å oppnå enighet. Det kreves også en ledelse. Et land, en stat eller provins eller store og små byer er alle politiske organisasjoner som er bygd opp slik at noen regjerer eller tar ledelsen og andre underordner seg. På den måten er nesten hele det menneskelige samfunn bygd opp — fra verdslige og religiøse organisasjoner til små familieenheter.
Vi bør imidlertid huske på at de som sitter i ledende stillinger, også til sine tider må underordne seg. De kan for eksempel ikke unngå å bli straffet hvis de bryter trafikkreglene. Når de skal opereres på et sykehus, må de underordne seg under legene, sykepleierne og andre som tilhører sykehusets personale. En forretningsmann kan ha mange under seg på arbeidsplassen, men i den kristne menighet må han underordne seg under de eldste og sine medtroende.
Å UNDERORDNE SEG UNDER MYNDIGHETER
Folk i vår tid må være underlagt myndigheter, for ellers ville det neppe la seg gjøre å leve i et sivilisert samfunn og under noenlunde trygge forhold. Det ville heller ikke være mulig å nyte godt av de tjenester kommunale eller nasjonale myndigheter yter. Men hvis folk skal nyte godt av disse tjenestene, sier det seg selv at de må være villige til å gjøre noe til gjengjeld. Det er grunnen til at Guds Ord påbyr de kristne å «underordne seg . . . for det er ingen myndighet uten av Gud». De kristne må derfor adlyde landets lover, være pliktoppfyllende med hensyn til å betale skatt, overholde trafikkreglene og oppfylle andre forpliktelser. Alt dette vil bidra til å fremme fred og orden. Rom. 13: 1— 7, vers 1 fra NW.
Bibelen viser imidlertid at en slik underordning under politiske myndigheter ikke er absolutt. Andre bibelske påbud må også tas i betraktning, slike som: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» Og: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» Ja, påbudet om å «underordne seg» under de politiske myndigheter er ikke absolutt, men relativt. Det gjelder så lenge det ikke er i direkte strid med det Gud befaler. — Matt. 22: 21; Apg. 5: 29.
I DEN KRISTNE MENIGHET
Den kristne menighet er også en organisasjon, og den har et overhode, nemlig Jesus Kristus. Alle menighetens medlemmer må underordne seg under ham. Men Kristus må også selv underordne seg. Under hvem? Under sin himmelske Far, Jehova Gud. Så den kristne menighet «underordner seg under Kristus». (Ef. 5: 24) Og «Kristus er enhver manns hode». — 1. Kor. 11: 3.
Hvordan leder Jesus Kristus sin synlige menighet her på jorden når han selv er en usynlig åndeskapning i himmelen? Han gjør det blant annet ved hjelp av Bibelen. En menighet kan bare betraktes som kristen hvis den viser lydighet mot det som Jesus selv har sagt, og følger de påbud som hans apostler og andre disipler har gitt under inspirasjon. — Matt. 18: 18; 28: 19, 20.
Jesus leder dessuten den kristne menighet ved hjelp av «talsmannen [hjelperen, NW]», «sannhetens Ånd», Guds hellige ånd eller virksomme kraft. (Joh. 16: 7, 13) Han gjør også bruk av engler når han leder sin menighet. (Matt. 18: 10; 24: 31; Åp. 14: 6) Jesus Kristus leder også den kristne menighet på jorden ved hjelp av en gruppe trofaste, salvede kristne. Jesus sa om den: «Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Det er den tjeneren som herren finner i ferd med dette når han kommer tilbake. Lykkelig er han! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier.» — Matt. 24: 45 - 47, vers 45 fra EN.
Jesus Kristus befalte sine etterfølgere å gjøre disipler av mennesker av alle nasjoner. Hvis dette arbeidet skal bli utført, må de arbeide i fred og harmoni. De «må vise enighet». Alle må derfor underordne seg under det redskap som han har valgt å bruke. Bibelen sier: «Gud er ikke uordens Gud, men fredens Gud.» Alt i den kristne menighet må derfor «gå sømmelig og ordentlig for seg». — 1. Kor. 1: 10; 14: 33, 40.
De som tilhører den kristne menighet, får dessuten det råd å underordne seg under hverandre. «Underordne dere under hverandre i ærefrykt for Kristus!» (Ef. 5: 21) Spesielt de som er unge, bør underordne seg under de eldre: «Dere unge må underordne dere under de eldste [de eldre, EN]. Og alle skal dere være kledd i ydmykhet mot hverandre. For ’Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde’.» — 1. Pet. 5: 5.
Alle menighetens medlemmer må dessuten underordne seg under de utnevnte kristne eldste, slik Bibelen sier: «Vær lydige mot deres ledere og rett dere etter dem [vær underdanige, NW]! For de våker over deres sjeler og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere [det ville være ødeleggende for dere, NW].» De kristne har således to grunner til å underordne seg. For det første vil det være mest effektivt, føre til fred og harmoni og til at mest mulig arbeid blir utført på den beste måten. For det andre vil det at de ikke underordner seg, være som en byrde for deres ledere, og til slutt vil det ha en ødeleggende virkning for dem. — Hebr. 13: 17.
PÅ ARBEIDSPLASSEN
Prinsippet om å underordne seg gjelder også i forholdet mellom en arbeidsgiver og hans arbeidere. Når en mann har påtatt seg et eller annet slags arbeid, står han i et ansvarsforhold til sin arbeidsgiver. Han må med andre ord underordne seg under ham, så sant han ikke blir bedt om å gjøre noe som er i strid med hans samvittighet. (Apg. 5: 29) Å underordne seg under sin arbeidsgiver vil si å respektere ham på grunn av den stilling han innehar. Det vil også si å være flittig og arbeidsom og ikke stjele noe fra ham. Apostelen Paulus sa at de som utførte et arbeid, måtte gjøre det «villig, som for Herren og ikke for mennesker». (Kol. 3: 23) Det er det eneste riktige og det mest forstandige en kan gjøre. Hvis en ikke kan ha en slik innstilling, er det bedre å skifte arbeidssted.
I FAMILIEN
Familien er en organisasjon i miniatyr. Familiemedlemmene må derfor følge prinsippet om lederskap og om å underordne seg. Ifølge Guds Ord er foreldrene forpliktet til å gi barna en skikkelig oppdragelse og sørge for dem på enhver måte. Derfor får barna følgende påbud: «Dere barn skal være lydige mot foreldrene deres i alle ting, for det er Herrens gode vilje.» (Kol. 3: 20) Det er fornuftig og logisk at barna skal underordne seg under foreldrene sine, samtidig som det er i samsvar med Bibelen. De er uerfarne og ute av stand til å forsørge seg selv. Den vise kong Salomo gjorde dessuten følgende iakttagelse: «Dumhet hører unggutten til; et tuktende ris kan drive den bort.» — Ordsp. 22: 15.
Foreldrene, en mann og hans hustru, må selv følge prinsippet om å ta ledelsen og underordne seg. Hvem skal ta ledelsen i familien — mannen eller hustruen? Han som skapte de to første menneskene, sier at det er mannen som skal ta ledelsen. Apostelen Paulus minner om at mannen ikke ble «skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens». (1. Kor. 11: 9) Guds Ord sier også: «Likesom kirken [menigheten, EN] underordner seg under Kristus, skal en kvinne underordne seg under sin mann i alt.» (Ef. 5: 24) Enkelte kvinner i vår tid vil utvilsomt si seg uenig i dette påbudet, men la oss tenke litt over dette.
Legg merke til at apostelen Paulus like etter at han rådet kvinnene til å underordne seg under sin mann, råder mennene til å elske sin hustru, slik Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den. Paulus sier videre at en ektemann skal elske sin hustru som sitt eget legeme. Han skal ha like stor omsorg for henne som han har for sin egen kropp. Når en mann viser sin hustru slik kjærlighet, vil hun med glede underordne seg under ham. — Ef. 5: 25—33.
Dette er både en forstandig og en rimelig ordning. Mannen er vanligvis fra naturens side bedre egnet til å ta ledelsen og initiativet. Hvis han tar ledelsen på rette måte, er det sannsynlig at hans hustru vil finne glede i å følge ham, i å la seg lede. Det er interessant å legge merke til det en av de fremste psykiatrikere i New York skrev om dette emnet. De eksemplene hun trekker fram i sin bok, viser hvordan kvinner kan få sine forventninger innfridd i de mest fortrolige forhold i ekteskapet. Hvordan oppnår de det? De anerkjenner simpelthen sin manns lederskap i sitt sinn og i sitt hjerte.
Bibelens råd kan også hjelpe en hustru i forbindelse med en annen side av forholdet til ektemannen. Hennes mann må på grunn av hennes følelsesmessige svingninger eller perioder vise tålmodighet, vennlighet og hensynsfullhet. Han må kanskje gang på gang vente på henne når hun gjør seg i stand, eller han må kanskje rett som det er tilpasse sine ønsker eller interesser til sin hustrus ønsker, luner eller interesser. Apostelen Peter hadde derfor god grunn til å gi rådet: «Og nå, dere ektemenn: Vis forståelse i samlivet med hustruen, som er den svakere part; og vis henne ære, for sammen skal dere arve nåden og livet. Gjør dette, så ikke bønnene deres blir hindret.» — 1. Pet. 3: 7.
Det er vel knapt noe som gjør de fleste hustruer lykkeligere enn det å vite at deres mann ønsker å gjøre noe for dem. Det er vanligvis på den måten en mann vinner seg en hustru — ved å være hyggelig mot sin utvalgte, forsøke å behage henne og gjøre forskjellige ting for henne. Slik er det også i ekteskapet. En hustru blir lykkelig når hennes mann mer enn gjerne viser henne oppmerksomhet, ved for eksempel å hjelpe henne på med kåpen, huske bryllupsdagen, kjøpe blomster eller parfyme til henne eller ved å gi henne noe annet. Men hva skal hun gjøre for å få ham til å ønske å gjøre dette? Hun må ikke bestemme over ham eller konkurrere med ham, men hun må anerkjenne hans lederskap og vise ham en slik «respekt» som Bibelen sier at hun skylder ham. — Ef. 5: 33.
Det som nå er blitt nevnt, viser tydelig hvorfor Bibelen oppmuntrer de kristne til å «underordne seg» under myndighetene, tilsynsmennene i den kristne menighet, arbeidsgivere, foreldre og ektemenn. Det koster noe å underordne seg, men det er det verdt. En må kanskje ofre noe av ens stolthet eller interesser. Det kreves også beskjedenhet og ydmykhet. Vi må ofte legge utholdenhet for dagen. I stedet for å ty til vold når vi blir urettferdig behandlet, vil vi være villig til å vente på at Jehova Gud ordner opp i forholdene. Å underordne seg er både riktig og forstandig. Det er også et uttrykk for kjærlighet og vil derfor føre til store velsignelser.
[Ramme/bilde på side 5]
Å UNDERORDNE SEG MYNDIGHETENE INNEBÆRER
Å vise relativ lydighet
Å betale skatt
Å overholde trafikkreglene
[Ramme/bilde på side 6]
Å UNDERORDNE SEG DEN KRISTNE MENIGHET INNEBÆRER
Å adlyde Kristi påbud
Å samarbeide med de utnevnte eldste
[Ramme/bilde på side 7]
Å UNDERORDNE SEG EN ARBEIDSGIVER INNEBÆRER
Å vise respekt og være arbeidsom
Ikke å stjele
[Ramme/bilde på side 8]
Å UNDERORDNE SEG I FAMILIEN INNEBÆRER
At mannen er hensynsfull
At hustruen innordner seg under hans lederskap
At barna adlyder foreldrene