«Det gode budskap» blir brakt til Jomfruøyene
JOMFRUØYENE er en øygruppe som består av tallrike øyer — noen av dem er store; andre er ørsmå. Øygruppen ligger i det nordøstre hjørnet av Det karibiske hav, like øst for Puerto Rico. Det ideelle klimaet og de vakre omgivelsene — fjell som skråner ned mot havet, hundrevis av maleriske bukter og innbydende sandstrender — gjør at mange turister søker dit. Hver dag, særlig i vintermånedene, ankommer tusener av ferierende med fly og med cruiseskip. Det er ikke rart at Jomfruøyene blir kalt «De forente staters ferieparadis».
«Det gode budskap» blir brakt til St. Thomas
Hvordan nådde «det gode budskap», som Jehovas vitner forkynner, ut til disse øyene? To misjonærer som ble uteksaminert fra Vakttårnets bibelskole Gileads første klasse, T. E. Klein og hans hustru, ble i januar 1947 sendt til St. Thomas for å forkynne «det gode budskap» der. De gjorde seg store anstrengelser i forkynnelsesarbeidet, både på gaten og fra hus til hus. På Jomfruøyene er det vanligvis slik at den som står utenfor døren, roper: «Innenfor!» Beboeren svarer: «Utenfor!» og kommer til døren.
Misjonærene arbeidet fra tidlig på morgenen til etter solnedgang, og ved å gå gjennom trange gater og smug og klatre oppover bratte bakker og trapper brakte de Rikets budskap til alle slags mennesker. Reaksjonen var forbausende. På bare fire måneder tegnet ekteparet Klein 750 nye abonnementer på bladene Vakttårnet og Våkn opp! Postvesenet måtte som en følge av dette innføre postombæring på landsbygdene. Snart sluttet en del interesserte seg til misjonærene i arbeidet med å besøke andre fra hus til hus.
«Det gode budskap» blir brakt til andre øyer
Enda en av Jomfruøyene ble nådd da Edmead George vendte tilbake til sitt hjemsted på St. John etter at han hadde studert Bibelen med Jehovas vitner i New Orleans i Louisiana i De forente stater og i Puerto Rico. Han begynte å fortelle slektningene og naboene sine om det han hadde lært. Hans hustru, hans mor og hans tante reagerte positivt. Det samme gjorde naboen hans, Amos Sullivan, som var sjømann. Da Edmead og familien hans fant det nødvendig å flytte til St. Thomas av økonomiske grunner, fortsatte Amos å forkynne «det gode budskap» på øya. Amos forkynte ikke bare regelmessig for naboene sine ved å traske på kryss og tvers over åser og fjell, men han pleide også å ro cirka tre kilometer i den lille robåten sin over til den andre siden av bukten for å forkynne for folk der. I dag er det en menighet i Cruz Bay, hvor Amos’ sønn slo seg ned etter at han ble et av Jehovas vitner.
I 1948 begynte Jehovas vitner å forkynne «det gode budskap» for innbyggerne på St. Croix. Da T. E. Klein og hans hustru kom dit i 1951, fant de en liten menighet i Christiansted. I slutten av 1951 besøkte Klein gjentatte ganger en av sine naboer på øya. Fordi besøkene som oftest endte med diskusjoner, sa Klein til slutt til mannen: «Unge mann, hvis du ønsker å studere Bibelen, skal du vite at jeg er kommet for å studere Bibelen med deg og ikke for å diskutere.» Denne mannen, Leroy Boyce, sa da: «Den eneste måten vi kan få avgjort dette på, er at du kommer sammen med presten min og drøfter saken. Så kan jeg beslutte hvem av dere to jeg skal tro på.» Hva ble resultatet? Under drøftelsen mellom T. E. Klein og presten ble presten sint og forlot opphisset stedet. I dag tjener Leroy Boyce som eldste i menigheten i Christiansted.
I 1949 nådde «det gode budskap» innbyggerne på de britiske Jomfruøyene. I juli det året la misjonærbåten Sibia til i Road Town Harbour i Tortola. De fire misjonærene begynte straks å gå fra hus til hus og dele «det gode budskap» med folk der. I løpet av dagen pleide de å spre seg, og de forkynte for og ledet bibelstudier med folk som bodde langs kysten og i fjellene. Om kveldene holdt misjonærene som regel et bibelsk foredrag under et høvelig tre og pleide da å ta med seg gasslykten som de hadde i båten, på land for å få nok lys. Når øyboerne så lyset fra gasslykten, tente de som regel faklene sine, som bestod av filler som var satt ned i parafinbeholdere, og begynte å gå nedover fjellsiden for å være til stede ved foredraget. Faklene så ut som en rekke stjerner som beveget seg nedover fjellsiden. Det var et betagende syn.
Sibia besøkte Tortola mange ganger. Etter hvert ble det dannet en liten gruppe med interesserte på øya. Når misjonærene var der, var de i stand til å holde møter regelmessig. Da de forlot øya, fortsatte gruppen å komme sammen. I 1955 kom Lionel Sullivan, en annen av Amos Sullivans sønner, til Tortola, og Road Town menighet ble opprettet.
På utkikk etter passende Rikets saler
Som møtesteder for de stadig voksende menighetene ble det leid små saler. Men disse salene ble snart overfylt. På St. Thomas så det ut til å være umulig å finne noe passende møtested. Eiendommene var meget kostbare, og de lokalene som var til leie, var få og også meget dyre. Men en morgen ble det fortalt Walter Georges, som var presiderende tilsynsmann i Jehovas vitners menighet på øya, at en kvinne ønsket å snakke med ham. Denne samtalen bante vei for byggingen av et møtested, en Rikets sal.
Regjeringen hadde bestemt at det skulle være obligatorisk med vannklosetter på øya. Kvinnen var villig til å donere en tomt, forutsatt at vitnene hjalp henne med å oppfylle de nye bestemmelsene fra regjeringen. Da vitnene så hvilken dårlig forfatning huset hennes var i, tilbød de seg å bygge et nytt hus for henne med to soveværelser. Kvinnen var tilfreds med ordningen. Etter at vitnene hadde fått skjøte på den donerte tomten, var de klar til å bygge en sal.
Men hvem skulle bygge den? Vitnene på øya hadde meget liten kjennskap til husbygging. Et av Jehovas vitner som bodde i Florida i De forente stater, og som opprinnelig var fra St. Thomas, sa seg villig til å lage tegningene. Men hvordan kunne de være sikker på at de tydet tegningene riktig? Walter Georges ringte hver kveld til Leroy Boyce, et av Jehovas vitner som var entreprenør på St. Croix, og beskrev tegningene for ham. Leroy fortalte da Walter hva de skulle gjøre neste dag. Vitnene var på denne måten i stand til å bygge en Rikets sal og et hus til den kvinnen som donerte eiendommen.
Forholdene i dag
I 1970-årene økte antallet av dem som forkynte «det gode budskap» på Jomfruøyene, enormt. Det er nå mer enn 570 som forkynner budskapet i den amerikanske og den britiske delen av Jomfruøyene. På områdestevnene, som vanligvis blir holdt på St. Thomas eller St. Croix hvert år, er det nærmere 1000 til stede. Ja, «det gode budskap» har virkelig nådd «De forente staters ferieparadis». Og mange reagerer positivt på budskapet, også blant de spansktalende øyboerne, som nå er representert ved to menigheter av Jehovas vitner.