Troen på Gud holdt meg oppe

Fortalt av Harald Abt

I SEPTEMBER 1940 ble jeg sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland. SS-offiserene gav meg en «varm» mottagelse. Jeg ble slått gjentatte ganger og truet. En av offiserene pekte på skorsteinen på krematoriet og sa: «Hvis du holder fast ved din tro, vil du komme til å stige opp gjennom den skorsteinen der til din Jehova innen det har gått 14 dager.»

Jeg ble deretter ført bort til det stedet hvor mine kristne brødre, Jehovas vitner, ble holdt i forvaring. Jeg fikk ordre om å sette meg på huk med armene strakt ut foran meg. I fire timer måtte jeg sitte i denne ubekvemme stillingen. Hvor glad var jeg ikke da jeg så vitnene komme tilbake kl. 18 etter en hard arbeidsdag!

Disse vitnene — det hadde tidligere vært om lag 400 av dem — fortalte meg at omkring 130 av brødrene deres hadde dødd vinteren før på grunn av umenneskelig behandling. Hadde dette skremt dem som overlevde? Nei, de var fast besluttet på å bevare sin lojalitet overfor Gud. Det var jeg også.

Men før jeg forteller mer om de nesten fem årene jeg tilbrakte i konsentrasjonsleirene Sachsenhausen og Buchenwald, skal jeg ganske kort beskrive hvordan det gikk til at jeg ble sendt dit.

KRISTNE I VANSKELIGE TIDER

Jeg ble født i den sørlige delen av Polen, i et område som tidligere hadde tilhørt Østerrike. Jeg lærte derfor under oppveksten å snakke både polsk og tysk. I 1931, da jeg var 19 år gammel, begynte jeg på det polytekniske instituttet i Danzig eller Gdansk, som er det polske navnet, en tysktalende fristad ved Østersjøen. Der møtte jeg i 1934 Elsa, en ung kvinne som skulle komme til å spille en stor rolle i mitt liv.

I 1936, da jeg holdt på med forberedelsene til den avsluttende eksamen, begynte Elsa å gå på Jehovas vitners møter. Disse ble holdt i all hemmelighet, ettersom noen av vitnene allerede var blitt arrestert. Jeg sa til Elsa at jeg syntes det var tåpelig av henne å komme sammen med slike mennesker. Men hun fikk til slutt overtalt meg til å bli med på et møte. Jeg kunne ikke finne noen feil ved det jeg hørte, men ble tvert imot imponert over den bibelkunnskap vitnene hadde.

Da jeg var ferdig med studiene ved universitetet, var det små muligheter til å få seg en god jobb i Polen. Jeg tenkte derfor på å dra til Tyskland og arbeide der. Men Elsa sa: «Hvis du reiser, blir det uten meg.» Jehovas vitner ble sterkt forfulgt i Tyskland, og Elsa ville ikke unødig utsette seg for forfølgelse. Dette fikk meg til å tenke, og jeg begynte å studere Bibelen mer regelmessig. I juni 1938 giftet vi oss. I begynnelsen av 1939 ble både Elsa og jeg døpt som et symbol på vår innvielse til Jehova Gud.

I mellomtiden hadde jeg fått en god jobb som ingeniør ved havnevesenet i Danzig. Vi hadde en pent møblert leilighet, hvor det også ble holdt bibelske møter. Omkring på denne tiden var situasjonen slik at den bibelske litteraturen som ble sendt fra Selskapet Vakttårnets polske avdelingskontor i Lódź, ble oppsnappet i Danzig. Jeg var av den oppfatning at jeg måtte forsøke å gjøre noe, og skrev derfor til våre kristne brødre i Lódź og foreslo at de skulle sende litteraturen til en adresse like utenfor Danzig. Der ville Elsa og jeg hente den og så smugle den inn i byen.

Elsa var gravid på det tidspunkt, og det hendte at hun hadde 100 eksemplarer av bladet Vakttårnet bundet fast til kroppen under klærne. En tollbetjent sa en gang spøkefullt: «Jeg skal vedde på at De kommer til å få trillinger!» Men hun ble aldri visitert. Vi fortsatte å smugle litteratur like til Tyskland angrep Polen den 1. september 1939. Fra da av hadde vi bare begrenset frihet til å dra ut av Danzig og inn i byen igjen. Vår datter, Jutta, ble født den 24. september

ÆRE TIL HITLER?

Etter at den polske garnisonen hadde overgitt seg til tyskerne, kunne jeg igjen vende tilbake til arbeidet. Kollegene mine stirret på meg da jeg hilste dem med et «god morgen». Nå skulle alle nemlig si «Heil Hitler».

Jeg bad om å få snakke med havnedirektørens assistent og forklarte ham at jeg var en kristen og derfor ikke kunne komme med en slik hilsen. «Jeg er også en kristen,» svarte han. Men jeg sa at jeg var en kristen i ordets strengeste forstand, og derfor mente at det ikke var rett å vise et menneske en slik ære. Jeg ble avskjediget på stedet og fikk vite at jeg ville havne i fengsel hvis jeg ikke sa «Heil Hitler».

Senere i september, etter at tyskerne hadde erobret Polen, kom Hitler til Danzig. Han holdt en flammende seierstale på torget, i nærheten av den bygningen vi bodde i. Det var meningen at alle skulle ha et flagg hengende ut av vinduet, men det ble ikke hengt ut noe flagg fra vår etasje!

Brødrene foreslo at vi av sikkerhetshensyn burde flytte til den østlige delen av Polen. Dette betydde imidlertid at vi måtte etterlate oss alle våre eiendeler. Med bare en koffert, en barnevogn og Jutta tullet inn i en dyne la vi ut på den lange reisen i desember. Togene var overfylt, og de var ikke i rute.

Til slutt nådde vi huset i Lódź hvor avdelingskontoret var. Da den søsteren som åpnet døren, så det urørlige barnet i Elsas armer, løp hun gråtende fra døren. Etter noen minutter kom hun tilbake, og da hun så barnet røre på seg, ropte hun: «Å! Hun lever! Hun lever!» Først da inviterte hun oss inn. Mange barn hadde frosset i hjel under togreisene; hun trodde derfor at Jutta også var død.

ARRESTASJON OG FENGSLING

Denne søsterens mann var allerede blitt fengslet. Det var en hard vinter for oss. Vi hadde ikke kull til oppvarming av huset eller til tilberedning av det lille vi hadde å spise. Til slutt lyktes det meg å få arbeid. Men en dag i juli 1940 fant Gestapo (nazistenes hemmelige politi) oss i huset, mens de søkte etter noen andre. Elsa og jeg fikk ordre om å melde oss på Gestapos kontor.

Dagen etter gikk jeg på arbeid, samlet sammen mine personlige eiendeler og sa til sjefen at jeg måtte melde meg til Gestapo og ikke ville komme tilbake. «For noe tull,» svarte han. «Du er tilbake kl. 12. Vær ikke bekymret.» Noen minutter senere traff jeg Elsa utenfor Gestapos kontor, og sammen gikk vi opp trappen.

«Vær så god, sitt ned,» sa offiseren. «Vi vet hvorfor dere er her.» Han gjorde oss deretter oppmerksom på at Polen var underlagt Det tredje rikes styre, og minnet oss om hva som hadde skjedd med Jehovas vitner i Tyskland. «Hvis dere fortsetter å snakke om deres tro,» sa han, «vil dere bli sendt til en konsentrasjonsleir.»

Han gikk deretter bort til en skrivemaskin og begynte å skrive. Da han kom tilbake, rakte han meg et stykke papir. Der stod det blant annet: ’Jeg, Harald Abt, lover å slutte å snakke om Guds rike.’ Jeg sa til ham: «Jeg beklager, men jeg kan ikke undertegne dette.»

Etter at jeg hadde fått vite hvor dumt det var av meg å nekte å undertegne, ble jeg ført bort. Elsa ble ytterligere forhørt. Under forhøret nevnte hun at vi hadde et barn på ti måneder hjemme. «Det er ingen andre som kan gi barnet mat,» sa Elsa, «for jeg gir det bryst.» Av hensyn til barnet sa offiseren: «Jeg skal gjøre det kort.»

Den erklæringen han hurtig skrev ned, hadde en annen ordlyd enn den jeg hadde nektet å undertegne. Det stod bare at Elsa var klar over at hvis hun fortsatte å følge sin religion, ville hun bli sendt til en konsentrasjonsleir. Elsa følte at hun kunne skrive under på dette, ettersom hun var klar over det. Men etter at hun hadde skrevet under, ble hun redd. Hvorfor? Jo, for hvis hun ble løslatt, ville jeg kanskje tro at hun hadde inngått kompromiss og fraskrevet seg sin tro. Da hun forlot kontoret, ropte hun derfor høyt til meg tvers over hallen: «Jeg gikk ikke på akkord! Jeg gikk ikke på akkord!»

Etter at jeg hadde vært holdt i forvaring noen uker, ble jeg sendt til et fengsel i Berlin og derfra videre til Sachsenhausen.

LIVET I SACHSENHAUSEN

Etter den «varme» mottagelsen førte SS-offiserene oss bort til et sted hvor vi fikk utdelt våre fangeklær. Håret ble barbert av. Så fikk vi tildelt et nummer — jeg var nr. 32 771. Jeg fikk også en fiolett trekant, Jehovas vitners identifikasjonsmerke, som skulle sys på klærne. De andre fangene ble identifisert ved trekanter i andre farger — politiske fanger hadde røde merker, jødene gule, forbrytere grønne, homoseksuelle rosa og så videre. Jeg var det eneste Jehovas vitne i denne gruppen.

Jehovas vitner var blitt tildelt en brakke for seg selv. Brakkene i Sachsenhausen lå i en halvsirkel rundt den store appellplassen. I gavlen på de brakkene som lå ut mot plassen, stod det skrevet en setning som lød slik: ’Det er en vei til frihet: Trofasthet, flittighet, arbeidsomhet og kjærlighet til fedrelandet.’ På hver brakke stod det et eller to ord av denne setningen. På vitnenes brakke stod ordet KJÆRLIGHET. Det var her jeg satt på huk i kulden i fire timer.

I hver av disse svære brakkene — det var over 60 av dem — var det to sovesaler. I midten var det spisesal, toaletter og vaskerom. Sovesalene i hver ende var uten oppvarming, og sengene var køyer i tre etasjer. Om vinteren kunne temperaturen komme helt ned i minus 18 grader celsius, og vi hadde bare to tynne tepper. Luften som mennene pustet ut, ble fortettet under taket, og så dryppet vannet ned og frøs på teppene til de mennene som sov i de øverste køyene.

Maten bestod hovedsakelig av turnips i form av suppe; fra tid til annen med hestehoder kokt i suppen. Av og til hadde vi fiskesuppe, som luktet så ille at hele leiren stinket. Om kvelden fikk vi litt brød. Ettersom frokosten bare bestod av erstatningskaffe, gjemte jeg alltid litt brød om kvelden som jeg kunne spise neste morgen, fordi jeg var følsom for sultsmerter.

Vi måtte stå opp klokken seks om morgenen, re sengene, vaske og kle oss, og så måtte vi gå ut på plassen for å bli ropt opp og marsjere av sted til arbeid. En stor del av arbeidet ble utført utenfor leiren. Det første jeg ble satt til, var veiarbeid. På grunn av min ingeniørutdannelse ble jeg senere satt til å føre tilsyn med det tekniske arbeid under byggingen av nye verksteder.

Mange av SS-offiserene var grusomme og ofte bare på utkikk etter en anledning til å plage oss. Undertiden gikk en av dem inn i brakken når vi var ute på arbeid, og lette etter støv. Vanligvis var det ikke vanskelig å finne støv på takbjelkene, ettersom det var om lag 80 halmsenger i ett rom. Når vi så kom fra arbeid, sa han: «Jeg har funnet støv i brakken deres. Dere får derfor ingen lunsj i dag.» Så løftet de på lokkene på kjelene, slik at alle kunne kjenne lukten av maten, og deretter ble kjelene fjernet. Hvis noen klaget, ville det resultere i dødsstraff.

I Sachsenhausen kunne en aldri være sikker på om en fikk leve. Hvis en på en eller annen måte tiltrakk seg vaktenes oppmerksomhet, kunne det bety straff. En fange kunne for eksempel bli tvunget til å stå foran brakken hele dagen om vinteren i bitende kulde. Hvis han så fikk feber — mange fikk lungebetennelse og ikke kunne gå på arbeid, kunne SS-vakten si: «Jaså, har han feber! Så la ham stå ute i kulden og bli avkjølt.» En slik behandling tok livet av mange.

Andre ble drept på denne måten: De fikk ordre om å sette seg i en stor balje med kaldt vann midt på vinteren, og en stråle med kaldt vann ble så rettet mot hjerteregionen. På grunn av en slik umenneskelig behandling visste vi aldri om vi ville overleve vinteren.

Mange har spurt meg: «Var du aldri redd?» Nei, for når en befinner seg i en slik situasjon, får en styrke gjennom sin tro. Jehova hjelper deg. Når vi satt ved bordene og spiste og andre var utenfor hørevidde, bad vi sammen; og sang til og med med lav stemme. Når vi for eksempel fikk høre at en av brødrene våre var død fordi han hadde vært utsatt for brutal behandling, eller på grunn av sult, sang vi en sang med kampånd. Vår innstilling var: Vær sterk! Vær modig! Vi visste at vi kanskje også snart ville dø, og ønsket å gi uttrykk for vår faste beslutning om å forbli trofaste.

ÅNDELIG NÆRING OG FORKYNNELSE

Forholdene bedret seg litt i 1942. En ny kommandant overtok ledelsen av leiren, og vi fikk litt større frihet. Vi ble ikke lenger tvunget til å arbeide om søndagen. På den tiden hadde vi også fått smuglet inn sju nummer av Vakttårnet hvor Daniels profeti ble behandlet. Vi fikk også tak i noen bibler. Søndag ettermiddag stuet vi oss sammen i en fløy av brakken til bibelstudium. Det var omkring 200 av oss. Noen holdt vakt utenfor og gav tegn hvis en SS-vakt nærmet seg. For meg var dette uforglemmelige og trosstyrkende møter.

Du lurer kanskje på hvordan vi greide å få smuglet inn Vakttårnet. Dette er i seg selv en beretning som vitner om tro og mot. Noen av fangene som var Jehovas vitner, arbeidet utenfor leiren og kom i kontakt med brødre som ennå ikke var blitt arrestert. På den måten fikk de i all hemmelighet tak i litteratur som de smuglet inn i leiren. Bror Seliger, som var vår tilsynsmann i leiren, arbeidet på leirens sykeavdeling, og han skjulte den innsmuglede bibelske litteraturen bak en flis på badet.

Etter hvert ble det imidlertid oppdaget hvor godt organisert vi var. Det ble også funnet noen bibler i brakken vår. Omkring 80 brødre ble derfor plassert i en arbeidskolonne og sendt bort fra Sachsenhausen. Resten av vitnene ble fordelt rundt om i de forskjellige brakkene i leiren. Selv om dette førte til at det ble slutt med de store møtene våre, gav det oss mange flere anledninger til å forkynne for våre medfanger.

Ganske mange unge russere, ukrainere og polakker reagerte positivt og ble Jehovas vitner. Noen ble døpt i all hemmelighet inne i leiren — i et badekar på sykeavdelingen. Jeg husker spesielt to unge ukrainere. En dag hørte de en bror plystre en av Rikets sanger og spurte om hva slags melodi det var. «Det er en religiøs sang,» svarte broren. Det gjorde dypt inntrykk på dem å høre at folk ble satt i konsentrasjonsleir på grunn av sin religiøse overbevisning. Etter frigjøringen tok en av disse unge mennene ledelsen i vitnearbeidet i den østlige delen av Polen. Han ble senere drept av fiender av Jehovas vitner mens han var på vei for å lede et kristent møte.

En dag i 1944, da jeg kom inn sammen med min arbeidskolonne for å spise middag, så jeg brødrene stå oppstilt på plassen. Da jeg ble gjenkjent som et vitne, fikk jeg beskjed om å stille meg opp sammen med dem. På en eller annen måte hadde SS fått kjennskap til vår hemmelige posttjeneste inn i og ut av leiren (og fra en leir til en annen) og at vi møttes i små grupper på to eller tre på appellplassen hver dag for å drøfte dagens tekst. Vi fikk ordre om å slutte med denne illegale virksomheten, men vi stod forent i vår beslutning om å fortsette å styrke hverandre i åndelig henseende. Da bror Seliger, som var et viktig ledd i den hemmelige posttjenesten, ble spurt om han kom til å fortsette å forkynne i leiren, sa han: «Ja, det er nøyaktig hva jeg kommer til å gjøre, og ikke bare jeg, men også alle mine brødre.» Det var tydelig at Jehovas vitners tro og mot ikke var brutt, og nazistene fikk igjen se at de ikke kunne gjøre noe for å få oss til å bryte vår ulastelighet overfor Gud.

BUCHENWALD OG BEFRIELSE

I slutten av oktober 1944 ble jeg sendt til konsentrasjonsleiren Buchenwald sammen med en del bygningseksperter. Vi skulle gjenoppbygge noen verksteder som var blitt bombet av amerikanske fly. Brødrene i Buchenwald kom snart i forbindelse med meg og ønsket meg velkommen til å ta del i deres åndelige fellesskap. Her var jeg nr. 76 667.

I begynnelsen av 1945 var det tydelig at det nazistiske regime stod foran sitt sammenbrudd. Når engelske jagerfly fløy over leiren, hilste de oss ved å tippe med vingene fra side til side for å oppmuntre oss. De siste to ukene eller deromkring før vår befrielse, gikk fangene ikke engang lenger ut på arbeid.

Onsdag den 11. april 1945 var vi samlet for å høre en bror holde et foredrag som var bygd over alle årstekstene fra 1933, da Hitler kom til makten, og til 1945. Under møtet kunne vi høre hvordan støyen fra kamphandlingene kom nærmere. Så, midt under foredraget, åpnet en fange døren på vidt gap og ropte: «Vi er fri! Vi er fri!» Det oppstod kaos i leiren, men vi rettet en takkebønn til Jehova og fortsatte møtet.

Det var fortsatt over 20 000 fanger i Buchenwald. SS-vaktene tok av seg uniformene og forsøkte å flykte, mens mange av fangene hevnet seg på dem. Senere fortalte en av fangene meg hvordan han hadde stukket en kniv i magen på en SS-mann. Men Jehovas vitner tok naturligvis ikke del i disse voldshandlingene.

Det var omkring en måned senere at jeg endelig fant Elsa. Hun hadde overlevd i Auschwitz og andre konsentrasjonsleirer. I august 1945 vendte vi hjem og fant datteren vår hos noen brødre som hadde tatt seg av henne. Da var hun nesten seks år gammel og kjente oss ikke igjen.

INNGIKK ALDRI KOMPROMISS

Etter befrielsen fra den tyske okkupasjonen ble Polen en folkerepublikk. Elsa og jeg søkte straks om å få arbeide ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Lódź. I fem år arbeidet vi der og kunne glede oss over å se antallet av Jehovas vitner vokse fra cirka 2000 i 1945 til omkring 18 000 i 1950. Siden 1950 har vi fortsatt å tjene i de forskjellige stillinger som Jehovas organisasjon har tildelt oss, og vi har alltid vært fast bestemt på å holde oss sterke i troen.

Alt i alt har jeg tilbrakt 14 år av mitt liv i konsentrasjonsleirer og fengsler på grunn av min tro på Gud. Noen har spurt meg: «Har din hustru vært en hjelp for deg til å utholde alt dette?» Ja, det har hun sannelig! Jeg visste helt fra begynnelsen av at hun aldri ville inngå kompromiss og fornekte sin tro, og vissheten om dette bidrog til å holde meg oppe. Jeg visste også at hun heller ville se meg død på en båre, enn vite at jeg var fri fordi jeg hadde inngått kompromiss. Det er virkelig en stor hjelp å ha en slik trofast partner. Elsa utholdt mange vanskeligheter i den tiden hun satt i tyske konsentrasjonsleirer, og jeg er sikker på at du vil finne det oppmuntrende å lese noen av hennes opplevelser.

[Bilde på side 11]

Sachsenhausen konsentrasjonsleir

SS-brakker

Appellplassen

Cellebygning

Isolat

Avlusningsstasjon

Eksekusjonsplass

Gasskammer