«Det nasjonene ofrer, det ofrer de til demoner»
DA APOSTELEN Paulus skrev til de kristne som bodde i den beryktede byen Korint, kom han med denne advarselen: «Det nasjonene ofrer, det ofrer de til demoner og ikke til Gud; og jeg ønsker ikke at dere skal ha fellesskap med demonene.» (1. Kor. 10: 20, NW) Hvordan kan de kristne i det 20. århundre ha gagn av denne advarselen? Kan vi komme i den tilstand at vi har «fellesskap med demonene», selv om vi ikke frembærer dyreoffer? Hva er prinsippet bak apostelens ord?
OFFER I FORTIDEN
I gammel tid var det mange folk som frembar offer til sine guder. Å gjøre dette var et tegn på hengivenhet, ja, på kjærlighet fra deres side. Gjennom disse offerne ønsket den som ofret, å behage eller formilde den guddommen han tilbad.
Det første menneske, Adam, syndet, men angret ikke og frembar aldri noe offer til Gud. De første offer som blir nevnt i Bibelen, er de offer som Adams sønner Abel og Kain frembar. Kains offer bestod av «markens grøde», mens Abel ofret «de førstefødte lammene i saueflokken sin». «[Jehova] så med velvilje på Abel og hans offergave,» sies det, «men Kain og hans gave enste han ikke.» — 1. Mos. 4: 3—5.
Jehova, som kan se hva som bor i et menneskes hjerte, forkastet Kains offer som formalistisk, som et offer som ble frembåret uten tro. Det kan være at han frembar sitt offer for å opphøye seg selv, og ikke av kjærlighet til Gud. Det var tydelig for Jehova at Kain ikke søkte å nærme seg sin Skaper og komme i et rett og fortrolig forhold til ham. Abels hensikter var imidlertid de stikk motsatte.
Da Paulus skrev til de kristne hebreere, påpekte han at Abels offer ble frembåret i tro. Det er sannsynlig at Abel hadde fått kjennskap til og husket det Jehova hadde sagt til slangen mens våre første foreldre fortsatt var i Edens hage, nemlig: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen.» (1. Mos. 3: 15) Abel gransket uten tvil disse ordene og trodde fullt og fast at noen måtte utgyte sitt blod eller bli ’hogd i hælen’, slik at menneskeheten kunne bli løftet opp til den fullkomne tilstand som Adam og Eva var i før de gjorde opprør.
Senere kunne nasjoner som ikke tilbad Jehova, ha hørt om ’en ætt’ som skulle komme. I klassisk gresk litteratur kan en lese om en guddoms blod som kunne utgytes for å gjenløse menneskeheten. Og hvem har ikke hørt om den greske helten Akilles, som ifølge sagnet var usårlig, unntatt i hælen? I tidens løp frembar både sanne og falske tilbedere offer, de førstnevnte til Gud og de sistnevnte til såkalte guddommer.
Straks etter at Noah hadde kommet ut av arken i år 2370 f. Kr., gav han uttrykk for sin dype takknemlighet for utfrielsen. Dette gjorde han ved å bygge et alter og frembære offer på det til Jehova. (1. Mos. 8: 20, 21) Etter den tid var det vanlig at folk frembar offer for å vise at de stod i et rett forhold til Gud og var avhengig av ham. Med tiden ble det vanlig at familiens mannlige overhode handlet som prest. — 1. Mos. 31: 54; Job 1: 5.
Ofringer av rene dyr kom til å spille en viktig rolle i tilbedelsen av Jehova, slik den ble utøvd av israelittene. Disse offerne var et forbilde på ofringen av Jesu liv, som skulle frelse alle lydige mennesker. Adam, menneskeslektens forfader, overførte ufullkommenhet og død til sine etterkommere, men Jesus Kristus, den «siste Adam», har gitt sitt fullkomne liv som en gjenløsningsbetaling for alle slags mennesker. — Matt. 20: 28; Rom. 5: 12; 6: 23; 1. Kor. 15: 22, 45.
Et av de mange offer som ble frembåret under den loven som israelittene fikk gjennom Moses, var måltidsofferet eller fellesskapsofferet. I forbindelse med dette offer ble fettet brent som en velbehagelig duft for Jehova, og den presten som utførte offerhandlingen, fikk et utsøkt stykke av kjøttet på dyret i likhet med andre prester som gjorde tjeneste. Den som kom med offeret, og hans husstand spiste av offerkjøttet i templets forgård, hvor det fantes spiserom. Ja, det var virkelig et fellesskapsoffer. Jehova betraktet dette fellesskapet med den som kom med offeret, som en svært alvorlig sak, ja, så alvorlig at det var dødsstraff for å spise av måltidsofferet hvis en ifølge loven var uren. — 3. Mos. 7: 20, 21; 19: 5—8, se NW.
Ifølge det apostelen Paulus sa, er det tydelig at hedenske prester også spiste kjøttet av dyr som ble ofret. Det samme gjorde de som kom med offerne til de falske gudene. Men apostelen kom med denne advarselen til sine medtroende: «Det nasjonene ofrer, det ofrer de til demoner og ikke til Gud; og jeg ønsker ikke at dere skal ha fellesskap med demonene. Dere kan ikke drikke Jehovas beger og demonenes beger, dere kan ikke spise av ’Jehovas bord’ [en handling som tilkjennegav at de hadde fred med Gud som deltagere i Herrens aftensmåltid] og demonenes bord. Eller ’egger vi Jehova til nidkjærhet’? Vi er da vel ikke sterkere enn han?» — 1. Kor. 10: 18—22, NW.
Da Moseloven stod ved makt, var det mulig å skjelne mellom sann og falsk tilbedelse. En person kunne trekke den fornuftige slutning at hvis et offer ikke ble frembåret i Jehovas tempel av en av de aronittiske prestene, var et slikt offer ikke antagelig for Gud. (5. Mos. 12: 5—7; 26: 2, 3) I dag finnes det imidlertid ingen aronittiske prester som bærer fram dyreoffer i Jerusalem eller andre steder. Jesu offer har oppfylt og avskaffet slike dyreoffer. (Kol. 2: 13, 14; Hebr. 7: 12) Hvordan kan da vi i dag passe på at vi ikke har fellesskap med demonene?
HVORDAN VI KAN TA OSS I AKT I DAG
Å frembære offer er en tilkjennegivelse av at en dyrker en høyere makt eller guddom. I dag har offer derfor tilknytning til vår handlemåte, vår oppførsel og vår tenkemåte. Paulus viste at «denne verdens gud» er ingen annen enn Satan Djevelen, demonenes fyrste. (2. Kor. 4: 4) Det er derfor logisk at de kristne ikke kan være en del av den ordning han hersker over. Hvis vi er det, vil vi ha fellesskap med ham og bli brukt av ham. (Jak. 4: 4) Mye av det som menneskene i denne ordning gjør, er i strid med Jehovas vilje og veier, og hvis en følger deres handlemåte, vil det være ensbetydende med å ha fellesskap med demonene i å gjøre det som er galt. Tenk på alle de forskjellige sider og trekk ved falsk religion, nasjonalisme, materialisme, dyrkelse av idoler og så videre!
Sanne kristne «er ikke av verden». (Joh. 15: 19) De lever i denne tingenes ordning, men de er ikke en del av den. De har tatt avstand fra dens falske religion. (Åp. 18: 4) En gang var denne ordnings religion, politikk, ambisjoner, materialistiske streben, forhåpninger og lignende en del av vårt liv. Tidligere var det noen av oss som kjempet for denne ordning, som forsøkte å forbedre den og sikre dens framtid. Men nå har vi fått øynene opp for hvor formålsløse våre tidligere, oppriktige anstrengelser var. Da vi støttet denne tingenes ordning, som er motstander av Jehovas vilje og hans veier, var vi døde i Guds øyne. Men Jehova viste oss barmhjertighet. Han gjorde oss oppmerksom på at det finnes en utvei. Ja, han gjorde Kristi salvede etterfølgere levende i åndelig forstand. Paulus beskriver dette i Efeserne 2: 1—6.
Vi bør huske at det gamle Israel var en nasjon som skilte seg ut fra alle andre nasjoner. Dette folket hadde Jehova som sin Gud; det hadde et enestående sted for tilbedelse, et presteskap og en lov. Denne loven viste ikke bare Guds folk hvordan de skulle holde seg rene i moralsk og åndelig forstand, men den inneholdt også påbud om at de ikke måtte inngå noe forbund med andre nasjoner og ikke følge deres skikker. — 5. Mos. 18: 9—13.
Jehovas tjenere i dag er også annerledes enn denne verdens nasjoner. Disse kristnes Gud er Jehova, og de har sin egen form for tilbedelse, som er basert på hans Ord. De godtar Bibelen som Guds bok og følger dens påbud. Et av Bibelens påbud lyder slik: «Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Faderen i seg. For alt her i verden — sanselig begjær og øynenes lyst og hovmodig skryt på grunn av rikdom — det er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» — 1. Joh. 2: 15—17.
Det er først når vi fatter hva det vil si ikke å være en del av verden, at vi forstår Paulus’ ord til korinterne: «Nei, men jeg sier at det nasjonene ofrer, det ofrer de til demoner og ikke til Gud; og jeg ønsker ikke at dere skal ha fellesskap med demonene.» (1. Kor. 10: 20, NW) Velsignet er de som i dag står i en ren stilling innfor Jehova og hans Sønn og ikke har «fellesskap med demonene».