Rwanda — hvor Jehovas tålmodighet ikke har vært forgjeves
TRANER med gul fjærtopp spiser frokost blant papyrusplantene som vokser langs den mektige Nilens øvre løp. I nærheten gir en liten klynge banantrær ly til noen små butikker som ligger langs en steinete vei. Kassavabusker, kaffetrær, mais- og bønneplanter og andre vekster pryder de bratte skråningene, hvor det også ligger små, spredte gårdsbruk. Husene, som er bygd av murstein og tekt med rød takstein, er ganske attraktive med sin hvite eller gule murpuss.
På de grønne åssidene arbeider rødkledde kvinner flittig på markene, mens en på de små beitene kan se noen få geiter og en del langhornet kveg. Den friske luften 1600 meter over havet virker oppkvikkende. I det fjerne, delvis innhyllet i hvite skyer, rager Virunga-vulkanene 4000 meter opp i luften og danner en vakker bakgrunn i det fredelige landskapet.
Dette er Rwanda, hvor Jehovas tålmodighet ikke er blitt vist forgjeves. På en av de mange små stiene, som fortsatt er litt glatte etter nattens regn, kommer seks—sju voksne og barn gående. Det er lørdag morgen, og foran seg har de en fottur på 25 kilometer til Kigali, Rwandas hovedstad. De skal være til stede på noen kristne møter som blir holdt der hver uke, og høste gagn av et personlig bibelstudium. Deres interesse for Bibelens sannhet var blitt vakt av en ung kvinne på deres hjemsted etter at hun hadde fått høre budskapet om Riket i Kigali. De er noen få av de menneskene i Rwanda som setter pris på at Jehova har vist tålmodighet nå i de «siste dager». — 2. Pet. 3: 9; 2. Tim. 3: 1.
EN SEN START
Det er sant at kristendommen kom til Rwanda på et meget sent tidspunkt. Rwanda er et lite land som ligger i det indre av Øst-Afrika. Det dekker bare et område på cirka 26 000 kvadratkilometer. Befolkningen, som teller over 4,5 millioner, utnytter nesten hvert eneste tilgjengelige jordstykke på de tusener av grønne åsene. Inntil nylig har noen få av kristenhetens religiøse organisasjoner vært de dominerende, og folk fikk virkelig merke hva åndelig hunger vil si. (Am. 8: 11) I 1971 begynte imidlertid tre utenlandske forkynnere av Riket å arbeide her. De konsentrerte seg hovedsakelig om den begrensede del av befolkningen som snakker swahili. I 1974 hadde antallet vokst til 14, men det var svært få rwandere blant dem. Siden da har Rwanda nytt godt av større religionsfrihet, og flere vitner for Jehova som snakker det offisielle språket, kinyarwanda, har sluttet seg til dem.
Blant dem var en familieforsørger som i likhet med mange rwandere arbeidet i kobbergruvene i Shaba (tidligere Katanga) i den sørlige delen av Zaïre. Denne mannen hadde lett etter sannheten og endelig funnet den i slutten av 1960-årene. Etter hvert som forskjellige flyttet fra menigheten, fikk han anledning til å påta seg større ansvar og tilegnet seg på den måten raskt den erfaring som er nødvendig for å kunne være en nyttig, åndelig hyrde. Hans tanker og bønner dreide seg imidlertid ofte om Rwanda, hans fjerntliggende hjemland, hvor nesten ingen hadde hørt det «gode budskap». Læreren ved et spesielt kurs som ble holdt for kristne tilsynsmenn, oppmuntret ham til å ta opp heltidsforkynnelsen i sitt hjemland. Denne muligheten vakte stor glede hos ham, og verken det at han nylig var blitt forfremmet på arbeidsplassen eller møtte motstand fra slektninger, kunne holde ham tilbake. Da de nødvendige søknader ble innvilget i løpet av forbausende kort tid og det firmaet han arbeidet for, skaffet flybilletter til Rwanda, var det tydelig for ham og hans kone at Jehova ledet dette. De opplevelser han har hatt i det arbeid som består i å gjøre disipler, har sammen med det harde arbeid som andre nidkjære vitner har utført, vært svært ansporende her. — Matt. 28: 19, 20
JEHOVAS TÅLMODIGHET ER BLITT VERDSATT
Mange av Rwandas nye forkynnere av Guds rike var en gang medlemmer av andre religionssamfunn. Nå viser de stor verdsettelse av Jehovas tålmodighet. De gjør hurtig fremskritt og forkynner nidkjært det «gode budskap», ofte som heltidsevangelister. Noen få eksempler vil vise dette.
En evangelist i pinsemenigheten syntes synd på en ung spesialpionerforkynner i byen og bestemte seg for å «hjelpe ham til å få den rette forståelse». Men den samtalen de hadde, førte til at han selv fikk den rette forståelse. Evangelisten stilte sin prest i pinsemenigheten 18 spørsmål angående forskjellige læresetninger, men presten kunne ikke besvare disse spørsmålene tilfredsstillende. Da evangelisten begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, ble han truet på livet og utsatt for andre former for motstand. Hans kone ønsket å skille seg fra ham og samarbeidet med hans fiender, men så en dag inntraff det en forandring. Hun satt og lyttet i husets «bønneværelse» under det bibelstudiet som ble holdt med hennes mann, og hun hørte da at vitnene rådet mannen til ikke å slå henne. En kan forestille seg mannens overraskelse da han en dag hørte henne forkynne for presten! Ikke bare ble denne mannen og hans kone forent som sanne tilbedere, men også fem andre familiemedlemmer fikk nyte godt av Jehovas tålmodighet.
En av disse slektningene var en begavet ung mann som pinsemenigheten sendte for å «redde» onkelen. Men etter en fem timer lang samtale med det vitnet som ledet bibelstudiet med den tidligere evangelisten, ordnet denne nevøen i all hemmelighet med at det ble ledet et bibelstudium med ham hver dag på den betingelse at onkelen ikke fikk vite det. Denne hemmeligheten ble imidlertid avslørt da onkelen en dag kom på besøk under et slikt studium. Hvor glad ble han ikke da han så at hans nevø hadde begynt å studere! Etter at denne mannen og hans nevø var blitt døpt med den kristne dåp, begynte de straks som hjelpepionerer og kort tid deretter som alminnelige pionerer (heltidsforkynnere). Siden flyttet de til et nokså isolert sted, hvor noen av deres slektninger og andre har vist seg å være svært mottagelige for det «gode budskap». Hvilken glede var det ikke for dem å se en ny menighet bli opprettet med over 30 personer regelmessig til stede på møtene!
I et annet tilfelle hørte en skolelærer at det var en mann i byen som fornektet treenighetslæren. Lærerens nysgjerrighet ble vakt, og han oppsøkte mannen. Den samtalen han hadde med ham, førte til et bibelstudium. Fire måneder senere forstod skolelæreren at han hadde tilhørt et verdensomfattende system av falsk religion, og han brøt straks med det sammen med to andre medlemmer av sin familie. — Åp. 18: 4.
Da denne mannen ble døpt som et Jehovas vitne, ble det fra det kirkesamfunn som han tidligere hadde tilhørt, sendt brev utover hele landet for å advare «hjorden» mot ham. Hans verdsettelse av sitt forhold til Gud tilskyndte ham til å bli hjelpepioner like etter at han var blitt døpt, og en tid deretter ble han alminnelig pioner. Dette medførte en annen drastisk forandring i hans liv. Han måtte oppgi sin gode stilling som lærer og begynne å leve et mye enklere liv som bonde. Ettersom Rwanda er svært tett befolket og omkring 97 prosent av innbyggerne driver jordbruk, er det ikke lett å få seg annet arbeid, og det arbeid som er å få, blir høyt verdsatt. Men denne unge mannen var lykkeligere enn han noensinne hadde vært, og han hadde den store glede å se flere av dem han studerte Bibelen med, bli døpt.
En annen lærer, som bodde en dagsreise fra nærmeste by, hørte sannhetens budskap da han besøkte Rwandas universitetsby. Fordi han bodde isolert og det var dyrt å reise, ble det ledet et bibelstudium med ham pr. brev, og i løpet av flere måneder fikk han bare to besøk. Men dette var tilstrekkelig til å tilskynde ham til å fortelle det «gode budskap» til sine naboer, venner og noen av elevene. Med tiden tok også hans kone imot budskapet.
Det varte ikke lenge før denne mannen ble stilt overfor et ultimatum: Slutt å forkynne eller mist jobben. Han var ikke i tvil om hva han skulle gjøre; han ville fortsette å fortelle andre om Guds rike. Noen advarte ham om at han ville komme til å mangle det daglige brød. Men det som har skjedd, er at ikke bare er hans familieliv og fysiske helse blitt bedre, men hans åndelige tilstand har også forbedret seg. Noen av hans slektninger er også blitt undersåtter av Guds rike sammen med flere av hans tidligere elever. Ved hjelp av en spesialpioner er det for ikke så lenge siden blitt opprettet en ny menighet på stedet. Dette viser hvor stor betydning et bibelstudium pr. brev kan ha når det ikke er mulig å foreta personlige besøk.
HINDRINGER OVERVINNES
Mange av dem som har tatt imot den sanne kristendom i Rwanda, har måttet overvinne vanskeligheter i religiøs henseende, motstand i sin alminnelighet, problemer med å finne arbeid og med isolasjon. Andre problemer som har måttet overvinnes, har vært umoral, sterk avhengighet av tobakk og drukkenskap. Det at befolkningen tilhører forskjellige stammer, er også en hindring som de kristne har måttet overvinne.
Foruten dette er det fedredyrkelse og de seremonier som er forbundet med den. En tradisjonell rugo (et ovalt jordstykke omgitt av et gjerde) har en liten hytte som er bygd spesielt for døde forfedre. Mange frembærer fortsatt offer hvor blod og øl spiller en viktig rolle. En mer utpreget form for åndedyrkelse gjør seg gjeldende i forbindelse med dødsfall, sykdom og materielle problemer. De som begynner å utøve den rene tilbedelse av Jehova, slutter naturligvis fullstendig å følge slike skikker.
En ung mann frigjorde seg for eksempel fra trolldom. Ettersom han hadde gått ivrig inn for å studere magi, hadde han nesten nådd det stadium at han var trollmann. Omkring halvparten av det han tjente i måneden, brukte han til innkjøp av leopardskinn, løvetenner, elefanthår, medikamenter og mange andre ting som er forbundet med trolldom. Selv på sin bryllupsdag påkalte han åndene. Ikke desto mindre ble han rammet av sykdom, og det samme skjedde senere med hans kone.
Denne mannens kone kom i forbindelse med Jehovas vitner. Det gjorde inntrykk på henne da hun fikk se navnet «Jehova» i Jeremia 16: 21 i sin bibel på kinyarwanda, og hun inviterte derfor vitnene hjem til seg. Interessen ble vakt, og en dag var dette ekteparet til stede på et kristent møte hvor det ble holdt et foredrag angående spiritisme og de dødes tilstand. Det de fikk høre, gjorde sterkt inntrykk på mannen. Da de kom hjem, samlet han sammen alle de gjenstandene som hadde tilknytning til åndedyrkelse — remedier som var verd over 1000 kroner — og brente alt dette, en jobb som tok ham tre og en halv time. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 19: 18, 19.) Hvor overrasket ble ikke dette paret da de erfarte at helsen deres deretter hurtig bedret seg! En dag kom en kvinne på besøk til dem, og da hun hadde hørt det «gode budskap», følte hun seg frigjort for de onde ånders herredømme, som hun hadde vært under i årevis. Hun begynte også å studere Bibelen og komme på kristne møter sammen med sin mann. Den førstnevnte unge mannen har i mellomtiden gjort andre nødvendige forandringer i sitt liv og har symbolisert sin innvielse til Jehova, som har vist ham en slik tålmodighet og barmhjertighet.
EN SELVOPPOFRENDE ÅND
Det varmer hjertet å se den verdsettelse og villighet til å bringe offer som blir vist av dem som nokså nylig har begynt å smake Jehovas kjærlige godhet. Det var for eksempel en mann som bare hadde penger nok til å betale halvparten av det reisen kostet en vei til et kretsstevne. Han begynte derfor å gå. Da han hadde gått cirka 65 kilometer, var han halvveis, og derfra kjøpte han så billett resten av veien til stevnet. Hvor lykkelig var han ikke for å være der!
Selv om det finnes transportmuligheter, foregår reisen ofte med kjøretøyer som ikke er særlig bekvemmelige. Det kan hende at passasjerene må sitte bak på en lastebil eller på toppen av et lass med kull, ved, sukker eller brusflasker. Sjåførene passer vanligvis på at plassen blir godt utnyttet, og stuer gjerne sammen 50 mennesker bakpå en liten, åpen lastebil — mot betaling, naturligvis! Når de i tillegg til dette utsettes for en stadig risting bortover støvete grusveier og en regnskur nå og da, kan en lett forestille seg hvordan kjøreturen i mange tilfelle arter seg. Men kristne vitner for Jehova har ofte reist på denne måten uten å klage for å kunne komme på kretsstevner og høste glede og oppmuntring.
Å reise fra Rwanda til det internasjonale stevne som ble holdt i Nairobi i Kenya i 1979, var ytterst vanskelig. De 29 stevnedeltagerne — både voksne og barn — ble holdt tilbake nesten en hel dag av soldater i Uganda, hvor Idi Amin på det tidspunkt hadde makten. Da disse stevnedeltagerne til slutt nådde Nairobi, satte de stor pris på å være til stede ved dette åndelige festmåltid sammen med medtroende fra 28 land.
Verdsettelse av sannhetens lys og av Jehovas ufortjente godhet kommer også til uttrykk i den «pionerånd» som mange av Rikets forkynnere i Rwanda har. Hver forkynner som ikke er opptatt i heltidsforkynnelsen, bruker gjennomsnittlig mellom 20 og 25 timer i måneden til å fortelle andre om det «gode budskap» og lede ukentlige bibelstudier med interesserte mennesker. Det har flere ganger hendt at en ny forkynner har rapportert over 50 timer i evangeliseringsvirksomheten og ledet tre, fire eller fem ukentlige bibelstudier i løpet av en måned!
Men det må ennå utføres mye forkynnelsesarbeid i dette lille, vakre afrikanske landet. Når en flyr over Rwanda, ser en utallige spredte gårdsbruk. En del av befolkningen bor på slettene i Akagera nasjonalpark i øst, hvor det faller rikelig med regn, men det bor også mange langs de sumpete elvebreddene, på de runde åstoppene, i nærheten av de grønne teplantasjene, i utkanten av den fjellendte regnskogen, på de mange halvøyene i de vakre innsjøene og på de bratte åssidene, ja, noen har til og med bosatt seg i fjellgorillaens område på Virunga-vulkanenes skogkledde skråninger. Det blir gjort forsøk på å nå så mange av disse menneskene som mulig, både ved å avlegge besøk i de husene det er mulig å ta seg fram til, og ved å få kontakt med folk på markedsdagene.
Jehovas vitner her er takknemlig for den tålmodighet Gud har vist, og for de anledninger de har til å hjelpe enda flere til å dra nytte av den. Guds tålmodighet kan virkelig betraktes «som en mulighet til frelse» for mange, slik den har vært for en lykkelig gruppe tilbedere av Jehova i Rwanda. — 2. Pet. 3: 15.