Nyheter som gir grunn til ettertanke

Ingen evolusjon i mors liv

● En gang i tiden var det en vanlig oppfatning blant evolusjonister at fosterutviklingen er en gjentagelse av menneskets evolusjonshistorie. De fleste evolusjonister har forlatt denne teorien i dag, og den siste rest av tvil med hensyn til teoriens gyldighet skulle bli fjernet som følge av de oppdagelser bruken av forskjellige kontrollinstrumenter før fødselen har medført. Én metode som blir brukt, er føtoskopi, som går ut på at et ørlite instrument blir ført inn i livmoren for å registrere fostrets utvikling. Den har «avlivet mange myter om menneskets utvikling», ifølge United Press International.

I en pressemelding heter det: «Føtoskopi . . . har vist at mennesket ikke gjennomgår livets fullstendige evolusjon — fra en primitiv, encellet organisme til en fiskelignende skapning som lever i vann, og videre til menneske. . . . Hvert eneste skritt i fosterutviklingen er særegent for mennesket.»

Den katolsk kirke mister sin makt

● Det er ikke så svært lenge siden den romersk-katolske kirke fullstendig dominerte alt som foregikk i provinsen Quebec i Canada. Men i løpet av de siste 20 årene er situasjonen blitt radikalt forandret. Montreal-avisen The Gazette hadde nylig følgende overskrift på første side: «Hvordan kirken mistet sin makt over folket.» I artikkelen het det: «Romersk-katolske prester er ikke lenger det franske Canadas samvittighet. De er blitt fratatt sin makt. Kirken er blitt tvunget i kne.» Avisen bemerket at all makt nå er hos de politiske myndigheter, og at «kirkens makt . . . er lik null».

Avisen viste at denne forandringen for en stor del skyldes følgende: «Det var altfor mange kirkeregler, altfor mange prester, altfor mange brødre og nonner, altfor mye makt, altfor mange penger, men ikke nok barmhjertighet.»

Erkebiskop Gilles Quellet i Rimouski erkjente at en slik utvikling har funnet sted: «Quebec er ikke lenger et katolsk samfunn. Jeg tviler til og med på at noen vil si at det er et kristent samfunn i dag.»

Hjelpebiskop Jean-Marie Lafontaine i Montreal, det største sognet i Canada, sa at bare 35 prosent av de 1 695 000 katolikkene der møter opp i kirken noenlunde regelmessig. Biskop Bernard Hubert i Longueuil sa at av de 500 000 katolikkene i hans sogn er det bare mellom 20 og 25 prosent som kommer til messen om søndagene.

The Gazette bemerket at det store seminaret i Montreal «ligner en antikvitet som er klar til å skrapes, pusses opp og få [en] ny og nyttigere rolle. Tallet på nye prester har sunket med [over] 75 prosent i løpet av de siste 20 årene — i 1960 var det 135, mens det nå er cirka 20».

Ikke bare den romersk-katolske kirke, men de fleste ortodokse kirkesamfunn mange steder i verden står i større eller mindre grad overfor en lignende situasjon. Deres makt fortsetter å svekkes etter hvert som de antireligiøse krefter øker sin makt. — Åpenbaringen, kapittel 17.

Ikke noe skille mellom presteskap og lekfolk

● Thomas Gillespie, som er prest i den presbyterianske kirke i California, skriver i Theology Today at den praksis å sette presteskapet i en særstilling og la det få opplæring og undervisning som en «høyere» klasse, mens lekfolket blir betraktet som en «lavere» klasse, «er fremmed for den teologiske forståelse av lekfolket i Skriften».

Gillespie konstaterer at Bibelen riktignok viser at det finnes forskjellige former for lederskap, men påpeker at hele «Guds folk» har fått i oppdrag å gjøre Guds gjerning. Han sier: «Når det gjelder det å tjene jordens folk, er det ikke noe som helst som gjør det berettiget . . . å skille mellom ’en vanlig troende’ og ’presteskapet’, mellom ’nybegynnere’ og ’profesjonelle’, et skille som kjennetegner den måten vi nå bruker ordet ’lekfolk’ på.»

Gillespie sier at det er nødvendig å «hedre det bibelske syn på den enhet som bør prege Guds ’laos’ [gresk: folk], og den tjeneste alle medlemmene utfører». Han tilføyer: «Dette vil bare la seg gjøre hvis ’lekfolket’ er villig til å flytte opp, hvis ’presteskapet’ er villig til å flytte seg til side, og hvis hele Guds folk er villig til å flytte ut.»

Men er det noe som tyder på at en slik villighet er til stede i kristenhetens tradisjonelle religionssamfunn?