Vil den katolske kirke praktisere det paven forkynte?

HVORDAN reagerte katolikkene i Irland på pavens appell om å innstille de voldshandlinger som er blitt begått der i ti år, og som har resultert i at om lag 2000 mennesker er blitt drept?

På samme måte som de reagerte på de over 30 appeller som pave Paul VI kom med for å få i stand fred i Irland. De forkastet den! «Ærligt talt,» svarte den katolske, irske republikanske hær (IRA), «mener vi at vold er den eneste måten å fjerne det britiske nærværet i Irland på.»

De irske katolikkene i Nord-Irland mener at de blir undertrykt av en protestantisk majoritet. I sin forkastelse av pavens appell siterer katolikkene derfor sin egen kirkes læresetning om at vold kan anvendes for å oppnå rettferdighet.a Har irske katolikker noen presedens for å føre en såkalt «rettferdig krig»?

DEN KATOLSKE KIRKE OG KRIG

I sin tale til De forente nasjoner sa pave Johannes Paul II: «Overalt på jorden kunngjør den katolske kirke et budskap om fred, ber om fred, underviser med tanke på fred.» Men hva viser de historiske kjensgjerninger? Den katolske historikeren E. I. Watkin skrev:

«Hvor smertelig det enn må være å innrømme det, kan vi ikke av hensyn til en falsk belæring eller av uærlig lojalitet benekte eller ignorere det historiske faktum at biskopene konsekvent har støttet alle de kriger deres lands regjering har ført. Jeg kjenner faktisk ikke et eneste tilfelle da presteskapet i et land har fordømt en krig som urettferdig . . . Uansett hva den offisielle teorien har gått ut på, har den regel de katolske biskopene har fulgt i krigstid, i praksis vært ’mitt land har alltid rett’. Når de ved andre anledninger har talt i Kristi navn, har de hva krigersk nasjonalisme angår, talt som keiserens talerør.» — Morals and Missiles, redigert av Charles S. Thompson, sidene 57, 58.

Ja, mange irske katolikker gjør det som katolikker har gjort under tidligere konflikter. De slåss. «Men den katolske kirke godkjenner ikke dette,» vil noen kanskje innvende. «Paven oppfordret dem til å ’forlate voldens vei’.» Men har paven eller det katolske presteskap i Irland vist at de virkelig fordømmer stridighetene i Irland? Har de ekskommunisert katolikker som fortsetter å utføre sin morderiske virksomhet? Nei, disse personene er fortsatt gode katolikker! Det samme er naturligvis tilfelle med de protestantiske terroristene. De blir heller ikke fordømt.

Det forholdt seg på lignende måte under den annen verdenskrig. Paven unnlot å ekskommunisere slike katolikker som Adolf Hitler og Hermann Göring og de millioner av kirkemedlemmer som kjempet i deres hærer. Det er et velkjent historisk faktum at den katolske kirke i Tyskland velsignet nazistenes krigføring.

Hvorfor støttet de tyske katolikkene nesten fulltallig opp om nazistenes krigføring? Den katolske vitenskapsmannen og pedagogen Gorden Zahn forklarer grunnen til dette. Han sier: «Den tyske katolikk som så hen til sine religiøse ledere for å få åndelig veiledning i spørsmålet om å utføre tjeneste i Hitlers kriger, fikk i realiteten det samme svar som han ville ha fått av den nazistiske herskeren selv.»

Likevel sa pave Paul VI i sin tale i De forente nasjoner: «Ingen krig igjen. Aldri mer krig.» Vakre ord — ord som harmonerer med Bibelen! (Jes. 2: 4) Men hvor hule lyder de ikke når de kommer fra overhodet for en kirke hvis medlemmer konsekvent har støttet sitt lands kriger, med sine lederes godkjennelse og velsignelse!

BLIR RELIGIONSFRIHETEN GARANTERT?

Pave Johannes Paul II kom i De forente nasjoner med en vakker oppfordring som gikk ut på å la folk overalt få nyte «alle sine rettigheter under et hvilket som helst politisk regime eller system». Men har den katolske kirke fulgt den handlemåte som paven oppfordret verdens politiske stater til å følge?

Den fortsatte forfølgelsen av mange ikke-katolikker i katolskdominerte land, for eksempel Argentina, viser at den ikke har det. I 1960-årene sa kardinal Arriba y Castro: «Vi må huske at det bare er den katolsk kirke som har rett til å forkynne evangeliet. Å verve proselytter i en katolsk stat er ille og må undertrykkes.» Kardinal Ottaviani, som på det tidspunkt var den mektigste prelat nest etter pave Paul VI, gav uttrykk for den samme oppfatningen. I The Catholic World for mars 1965 ble det sagt om ham:

«Hans oppfatning av religiøs toleranse kan kort uttrykkes slik: Selv om sannhet og villfarelse i seg selv ikke kan sies å medføre rettigheter, må en holde fast ved at personer som bekjenner seg til sannheten, bør garanteres rettigheter som blir nektet dem som bekjenner seg til villfarelsen. På dette grunnlag vil den katolske kirke kreve, når den er tilstrekkelig sterk, at staten gir den en privilegert stilling og legger restriksjoner på andre religiøse gruppers virksomhet. Men hvis kirken utgjør en minoritet, vil den enten gjøre krav på den frihet en liberal stat garanterer, eller protestere i menneskerettighetenes navn mot undertrykkelse av et slikt regime som det kommunistiske.»

Når en gransker pavens ord i lys av den katolske kirkes eget rulleblad, som avslører hvordan den har undertrykt andre, lyder de ikke bare hule, men snarere hyklerske. Det er mulig at pave Johannes Paul II selv har et oppriktig ønske om at alle skal bli garantert religionsfrihet. Under det annet Vatikankonsil, da han var biskop Karol Wojtyla i Krakow i Polen, hevdet han at den katolske kirke ikke kunne kreve religionsfrihet med mindre den selv innrømmet andre en slik frihet. Tiden vil vise om den katolske kirke kommer til å praktisere det paven forkynte hva dette angår.

BLIR RIKDOMMENE DELT MED DE FATTIGE?

Den sterkeste oppfordring paven kom med under sitt besøk i USA, var kanskje hans oppfordring til å forkaste materialismen og dele med de fattige. Noen få timer etter at han hadde holdt sitt foredrag i De forente nasjoner angående dette, sa han til om lag 80 000 mennesker som var samlet på Yankee stadion i New York: «La oss finne en enkel måte å leve på. For det kan ikke være riktig at levestandarden i rike land skal forsøkes opprettholdt ved bruk av de reserver av energi og råstoffer som er ment å skulle tjene hele menneskeheten.»

Men hvilken virkning tror du disse ordene har når de kommer fra en mann som er kledd i kongelige klær, kjører rundt i en fin limousin og lever i betydelig luksus? Biskop Mariano Gaviola, som var generalsekretær på bispemøtet i Filippinene i 1970, kom inn på dette da han sa: «Når biskopene [og vi kan tilføye paven] fordømmer bestikkelser og korrupsjon hos myndighetene eller snakker imot misbruk av rikdom, er det noen som lurer på om de ikke heller først burde feie for egen dør.»

Den katolske kirkes fremvisning av sin rikdom har bekymret mange katolikker. Det kanadiske bladet The Province sa den 2. september 1967 om den oppfatning augustinermunken Robert Adolfs hadde:

«Fader Adolfs sier uten omsvøp at kirken bare kan overleve hvis den følger Jesu Kristi eksempel og gir avkall på all ’fyrstelig prakt’ og påtar seg den ydmyke oppgaven som en tjener. . . .

Han sier at paven så vel som kardinalene og biskopene burde slutte å bære rikt utsmykte kapper og kroner og andre ting som ’bringer tanken hen på et kongelig hoff’ og ikke på en tjener som vasket sine brødres føtter.»

Pave Johannes Paul II har tilsynelatende til en viss grad forsøkt å unngå for mye pomp og prakt. I likhet med sin forgjenger, Johannes Paul I, har han gått bort fra å la seg bære på den pavelige trone under audienser. Men er det nok?

I 1971 foreslo kardinal Jose Clements, som er overhode for den katolske kirke i Bolivia, at kirken skulle kvitte seg med de skatter den har samlet i århundrenes løp, og bruke pengene til å bygge hus, skoler, veier og fabrikker. «Virkelig fattigdom gir kirken myndighet og troverdighet,» sa han.

Men vil den katolske kirke følge dette forslaget? Vil den selv dele sin rikdom med de fattige, slik paven rådet de rike land til å gjøre? Den har ikke vært tilbøyelig til å gjøre dette før i tiden; om den vil gjøre det nå, vil tiden vise.

Det spørsmål som er av størst betydning, er imidlertid ikke om den katolske kirke vil praktisere det som paven forkynte, men om den vil praktisere det som Bibelen lærer.

GUDS LØFTE OM NOE NYTT

Pavens budskap til De forente nasjoner inneholdt i virkeligheten ikke noe nytt. Det var stort sett det samme budskap som pave Paul VI kom med i 1965, da han i sin tale i FN sa: «Jordens folk vender seg til De forente nasjoner som det siste håp om å oppnå enighet og fred. Vi tillater oss her å gi uttrykk for den samme anerkjennelse som de viser i form av ære og håp.»

Den katolske kirke har konsekvent støttet en eller annen form for menneskelig styre og hyllet det som løsningen på menneskehetens problemer. Det er derfor ikke overraskende at kirkens ledere har gitt sin tilslutning til FN. Men spør deg selv: Ville Kristus ha gjort det? Har du for eksempel noen gang lest om at han hyllet Romerriket som det siste håp om å oppnå enighet og fred?

Det var ikke det som var Kristi budskap. Temaet i hans lære var tvert imot Guds rike, et rike som var helt annerledes enn det menneskene kunne tilby. I Bibelen finner vi at Jesus og hans disipler omtalte Guds rike over 140 ganger. Jesu disipler oppfattet det som en virkelig regjering med Kristus, ’fredsfyrsten’, som Guds utnevnte hersker. (Jes. 9: 6) Bibelen lærer at dette riket, denne regjering, «skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene [av menneskelig opprinnelse, De forente nasjoner innbefattet], men selv skal det bestå i evighet». — Dan. 2: 44; Matt. 6: 9, 10.

Guds rike vil være et nytt herredømme over jorden. Det blir omtalt i Bibelen som en «ny himmel» — en ny himmelsk administrasjon. Det skal herske over «en ny jord» — et nytt samfunn av mennesker som holder seg til Guds rettferdige lover. Apostelen Peter skrev:

«Vi ser fram til det han [Gud] har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» — 2. Pet. 3: 13.

Hvor god anledning hadde ikke både pave Paul VI og Johannes Paul II til å gjøre alle de tilstedeværende i FN kjent med Bibelens budskap om Guds kommende verdensregjering! Det er bare hva en kunne ha ventet av en som hevder at han er Peters etterfølger og Jesu Kristi stedfortreder. Men ingen av disse mennene sa et eneste ord om Guds løfte om noe nytt!

Det er tydelig at paven ikke er noen budbærer av et sant håp. Han har ikke trofast fulgt Jesu Kristi eksempel, for Jesus gjorde kjent sin Fars navn og hensikter. Det er nok så at Johannes Paul II brukte Guds navn i en sang, og til og med sa til en gruppe mennesker i Harlem i New York: «Halleluja er vår sang.» Men hvor mange er klar over at uttrykket «halleluja» innbefatter Guds navn og betyr: «Pris Jah (Jehova)»?b

Paven har ikke levd opp til betydningen av denne halleluja-sangen. Han har ikke gjort kjent Guds navn, Jehova. Han har heller ikke fulgt i Jesu Kristi fotspor, for Jesus sa: «Også i de andre byene må jeg forkynne det glade budskap om Guds rike. Det er det jeg er utsendt for.» — Luk. 4: 43; Joh. 17: 6.

[Fotnoter]