Anstrengelser som er blitt gjort for å nå hele Finland med det «gode budskap»

DET krever anstrengelser å nå alle med det «gode budskap», og det er i høy grad tilfelle i Finland. Finland er et av de landene i verden som ligger lengst mot nord. Og det er kaldt der, men takket være den varme Golfstrømmen er det ikke så kaldt som beliggenheten skulle tilsi.

De fleste av de 4 743000 innbyggerne i «De tusen sjøers land» snakker finsk, men omkring sju prosent av befolkningen har svensk som sitt morsmål. En tror at finnene opprinnelig flyttet hit fra et eller annet sted i det sørøstlige Russland. De er nær beslektet med estlenderne og mer fjernt beslektet med ungarerne.

Offisielt tilhører mer enn 92 prosent av befolkningen statskirken, Finlands evangelisk-lutherske folkekirke. Men det er mange finner som mener at Bibelen bare ble skrevet av mennesker, og som alvorlig betviler det den har å si. I så måte gjenspeiler de det enkelte fremtredende teologer lærer. Besøksprosenten i kirken er omkring tre prosent, men det er stort sett bare ved spesielle anledninger at mennene er til stede, for eksempel i brylluper eller begravelser. Finnene har naturligvis behov for å høre det «gode budskap», og de mer enn 13 000 Jehovas vitner her i Finland anstrenger seg energisk for å nå dem med dette oppmuntrende budskapet. Men hvordan begynte forkynnelsen av det «gode budskap» i Finland?

RASK VEKST I ET FRUKTBART DISTRIKT

Helt tilbake i 1909 kom kolportører eller heltidsforkynnere fra Sverige for første gang til Finland og distribuerte bibelsk litteratur. Men egentlig begynte det hele senere samme år, da en religiøs mann fra Turku startet på en pilegrimsferd til Palestina. Da han kom til Sverige, ble han forsinket. Der ble det avlagt et vitnesbyrd for ham, og han skaffet seg et hjelpemiddel til bibelstudium skrevet av C. T. Russell, Selskapet Vakttårnets president. Mannen forstod raskt at dette hjelpemidlet inneholdt sannheten. Han oppgav sine reiseplaner og vendte hjem igjen til Finland. Boken tok han med seg til sin venn Kaarlo Harteva i Helsinki og bad ham om å oversette den til finsk. Disse to mennene ble snart døpt og gikk ivrig i gang med å utbre det «gode budskap» i hele landet ved å oversette litteratur og holde offentlige bibelske foredrag.

De iherdige anstrengelser de gjorde seg, førte raskt til resultater. Da C. T. Russell besøkte Finland i 1912, kom nesten 2000 for å høre ham tale, og 140 overvar det stevnet som da ble arrangert. Rapporter viser at det ble holdt 477 offentlige foredrag her i 1912, og at 17 tok del i kolportørarbeidet. J. F. Rutherford talte til en forsamling på 3000 da han besøkte Finland i 1913.

Den gode evangeliseringsånden som Guds folk her la for dagen på et så tidlig tidspunkt, har holdt seg helt fram til i dag. Og Guds gjerning har gått jevnt framover. Nå er det 251 menigheter spredt ut over hele landet. I 1922 trådte en lov om religionsfrihet i kraft. Da ble det mulig for dem som ønsket det, å melde seg ut av statskirken. Dessuten garanterte den nye loven enhvers rett til å utøve sin religion, så lenge den ikke var i strid med gode moralnormer og et godt levevis. På dette grunnlag ble den religiøse foreningen Jehovas vitner offisielt registrert i 1945. Selskapet Vakttårnet hadde imidlertid allerede i 1911 opprettet et avdelingskontor i Helsinki, og i 1912 begynte en å utgi den finske utgaven av Vakttårnet regelmessig.

NØDVENDlG Å ANSTRENGE SEG FOR Å NÅ FOLK

Til å begynne med var det langtfra lett å nå folk i dette store, tynt befolkede landet. En tredjedel av det ligger nord for polarsirkelen. Store skogområder utgjør en tredjedel av landet, og vassdrag og myrområder en tiendedel. Det er ikke bare 1000 av de vakre sjøene, men nesten 60 000, og det finnes mer enn dobbelt så mange øyer, innbefattet omkring 30 000 ved kysten. Derfor går det mye reisetid når en skal besøke folk. Dette var særlig tilfelle tidligere. I dag er veiene og transportmidlene blitt langt bedre. Det finnes flere biler, gode tog og busser og utmerkede flyforbindelser.

Da Finland i desember 1917 rev seg løs fra Russland og oppnådde selvstendighet, brøt det ut en borgerkrig, der de stridende parter kjempet om å overta kontrollen i landet. Trass i alle de problemer som fulgte med dette, fortsatte imidlertid de sanne kristne å forkynne det «gode budskap», og nye menigheter ble opprettet.

Under den annen verdenskrig ble Jehovas vitners litteratur forbudt i Finland, og mange av vitnene ble også arrestert og fengslet, særlig på grunn av sin kristne nøytralitet. (Joh. 15: 19) Men de anstrengelser de gjorde seg med hensyn til å forkynne det «gode budskap», ble rikelig velsignet. I 1944 økte antallet forkynnere med 62 prosent, og i 1945 var det hele 1632 forkynnere fordelt på 267 menigheter. I dag er det ett vitne for Jehova for hver 373 innbyggere i landet — i høy grad et bevis på at Gud har velsignet dem.

Det kalde klimaet betyr som sagt en utfordring. Men forkynnerne av det «gode budskap» kler seg i varme klær og går ut nesten hvor kaldt det måtte være, for å oppsøke folk i deres hjem. Noen ganger kan kulden være til hjelp. Her er et eksempel som illustrerer det: En vinterdag så en mann noen Jehovas vitner som kom gående mot huset hans. Fordi han ikke hadde lyst til å snakke med dem, gikk han opp på loftet for å være der mens hans kone snakket med dem. Mens han befant seg trygt oppe på det kalde, uoppvarmede loftet, kunne han høre at forkynnerne snakket med hans kone om Riket i det varme rommet nedenunder. Akkurat da han håpet at de skulle avslutte samtalen og gå igjen, hørte han til sin forferdelse at hans kone tilbød seg å lage kaffe til dem. Og mens han satt der og skalv, hørte han at vitnene tilbød seg å lede et seks måneders bibelstudium med konen. Men nå var grensen nådd! Han kunne på ingen måte bli værende på loftet i seks måneder! Derfor gikk han ned for å bli med på samtalen og få seg litt varm kaffe. Studiet ble startet mens mannen var til stede, og i dag er han en av våre åndelige brødre.

MENIGHETER SLÅS SAMMEN

I 1949 var det 415 menigheter i Finland med gjennomsnittlig ni forkynnere i hver. Grunnen til at det var såpass mange små menigheter, var de dårlige transportmulighetene og det forhold at brødrene i landdistriktene bodde forholdsvis isolert. Men etter hvert som forholdene ble bedre, ble flere og flere menigheter slått sammen. Dette oppmuntret og styrket i høy grad de kristne i Finland. Nå er det bare 251 menigheter her, men de har gjennomsnittlig 52 forkynnere, og derved er det mulig å holde mer lærerike og trosstyrkende møter.

Siden 1968 er det blitt bygd omkring 100 nye Rikets saler. Nesten 200 menigheter kommer nå regelmessig sammen i sin egen sal. Det nye Betel-hjemmet som ble reist i 1961, viste seg å være for lite for den vekst som fulgte, og to store tilbygg ble oppført i 1970-årene. Og i 1978 kjøpte vitnene en eiendom i Hämeenlinna med tanke på å bygge en stevnehall der de kunne holde kretsstevner. Denne bygningen, som er både praktisk og pen, rommer 1300 personer. Den ble fullført tidlig i 1979. Omkring 9000 vitner i det sørlige Finland bruker denne stevnehallen.

EVNEN TIL Å TILPASSE SEG FOLK

Når Jehovas vitner besøker folk fra hus til hus, forsøker de å innlede vennlige samtaler. Dette gjør det nødvendig at de tilpasser seg folk. I byene er folk vanligvis utsatt for et sterkere press, og forkynnerne må komme nokså raskt til poenget. Men noen steder i landdistriktene må vitnene besvare slike spørsmål som «Hvor kommer du fra?», «Er du gift?» og så videre før de kan fortsette å snakke om sitt bibelske tema. I enkelte deler av Finland er det temmelig vanskelig å innlede samtaler med beboerne. Men tålmodige forkynnere av Riket blir ofte belønnet med fruktbringende drøftelser. Det er interessant å legge merke til at disse delene av landet har flest Jehovas vitner i forhold til innbyggertallet.

For noen år siden fortalte en kretstilsynsmann om en ung mann som het Risto. Det ble holdt menighetsmøter i det huset hvor han bodde. Men Risto tok ikke del i møtene, og han sa nesten aldri et ord. De andre i familien sa at han ikke var interessert. Etter at kretstilsynsmannen hadde gjennomarbeidet alt distriktet i nærheten, bad han Risto om å vise ham og hans kone veien til de husene som ennå stod igjen.

Da kretstilsynsmannen fikk se at det ikke var så mange hus som gjenstod, spurte han Risto om han hadde lyst til å gå sammen med dem. Han gikk med på dette forslaget, og det viste seg at naboene tok vennlig imot dem. Etter de to første besøkene antydet kretstilsynsmannen at det ville være passende at Risto inviterte naboene sine til det offentlige foredraget som skulle holdes i hans hjem. Dette gjorde han med glede. Senere tilbød han til og med beboerne blad. Da familien hørte at Risto hadde snakket med andre om Bibelen, ble de forbauset. «Vi visste ikke at du var interessert!» utbrøt de. «Hvorfor sa du ikke det til oss?» «Dere spurte jo aldri,» svarte Risto. Etter denne opplevelsen gjorde han fine fremskritt, og nå har han i flere år utført en utmerket tjeneste som spesialpioner (heltidsforkynner).

MOTSTAND KLARER IKKE Å STOPPE VÅRT ARBEID

Finland har tradisjoner med hensyn til å garantere folk frihet, og offisielle embetsmenn gir vanligvis alle rettferdig behandling. Men det er blitt gjort enkelte forsøk på å stanse forkynnelsesarbeidet.

Her er et eksempel på dette: For noen år siden utarbeidet foreningen av finske byer et forslag til vedtekter for byene. En av artiklene i disse politivedtektene forbyr religiøst arbeid som innbefatter «det å gå fra hus til hus». Argumentet bak dette forbudet var at det å ringe på hos folk, særlig hos dem som bor i boligblokker, er det samme som å krenke husfreden. Mange byer innførte de nye vedtektene.

Jehovas vitner er klar over at mange ringer på hos dem som bor i blokkleiligheter, og at støyen kan forstyrre dem som bor i naboleilighetene. Derfor har Jehovas vitner bestrebet seg på å spre husbesøkene sine, i stedet for å ringe på hos alle etter hverandre. Ellers har de fortsatt å forkynne fra hus til hus, et arbeid som mange setter svært stor pris på. I flere år holdt de på uten å møte virkelige problemer. Men en dag ringte to pionerer på hos en politimann i den lille kystbyen Lovisa. Han hevdet at de brøt loven. Senere fikk de beskjed om å betale en bot, men de valgte i stedet å gå rettens vei med saken.

RETTEN SLÅR FAST FOLKS RETT TIL Å MOTTA HUSBESØK

I sitt saksresymé gav brødrene uttrykk for at det å ringe på en persons dørklokke på en tilbørlig måte og av en legitim grunn rent logisk ikke kan betraktes som det å forstyrre beboerens fred, ettersom han har en slik dørklokke for at noen skal kunne ringe på den når de ønsker å snakke med ham. Saksresyméet viste at det er en del av Jehovas vitners religion å utbre Bibelens budskap ved å oppsøke folk fra hus til hus, og at regjeringen godtok denne evangeliseringsmetoden da den aksepterte opprettelsen av den religiøse foreningen Jehovas vitner. Det ble påpekt at mange ønsker at Jehovas vitner skal besøke dem, og at det ville være ensbetydende med en innskrenkning av friheten å forby enhver form for hus-til-hus-besøk bare fordi et mindretall ikke ønsker slike besøk.

Den ene av de unge pionerene sa i retten at han hadde vært narkoman før han kom i kontakt med Jehovas vitner, og at han aldri ville ha visst at han kunne be dem om å hjelpe seg med dette problemet, hvis ikke de hadde besøkt ham uoppfordret. Derfor var han svært glad for at de hadde gjort det. De hadde hjulpet ham til å overvinne avhengigheten av narkotika, og til å bli en samfunnsnyttig borger. Han sa også at mange andre helt sikkert ville sette pris på å få hjelp, men at de ikke visste hvor de skulle få den fra. Han påpekte at det er nødvendig å oppsøke dem ved å henvende seg til dem i hjemmene.

Etter at dommeren hadde lyttet til argumentasjonen, sa han seg enig i at brødrene ikke hadde brutt vedtektene, ettersom de ikke hadde forsøkt å gå inn i husene. På dette grunnlag ble anklagen avvist, og aktor appellerte ikke avgjørelsen. Lokalavisen skrev dagen etter at i Lovisa er det tillatt å gå fra hus til hus og snakke om religion, når du bare ikke forsøker å gå inn i folks hjem. Siden har mange byer opphevet denne vedtekten, og enkelte embetsmenn har uttalt seg fordelaktig om det gode arbeid som Jehovas vitner utfører ved å gå fra hus til hus med Bibelen.

Finnene har hatt forholdsvis rolige forhold i mange år. Men etter hvert som stigende inflasjon, økende arbeidsledighet og stadig mer kriminalitet får folk til å føle seg mer usikre, blir flere og flere interessert i å få vite hva Bibelen har å si om framtiden. I Finland som andre steder i kristenheten er det virkelig ’hunger etter å høre Jehovas ord’. (Am. 8: 11) Men i dette landet med de mange sjøene, de grønne skogene og den hvite snøen, med lyse sommernetter og vinternetter med nordlys, er Jehovas vitner fast besluttet på å fortsette å gjøre seg anstrengelser for å nå alle med det «gode budskap».