Ekteskapsbryteren synder mot sitt eget liv
HAN som nedskrev Ordspråksboken, taler som en far som veileder sin sønn. Ordspråkene 6: 30—35 (NW) lyder: «Folk forakter ikke en tyv bare fordi han begår tyveri for å mette sin sjel når han er sulten. Men når han blir avslørt, skal han gjøre det godt igjen med sju ganger så mye, alle verdigjenstandene i sitt hus skal han gi. Den som begår ekteskapsbrudd med en kvinne, mangler hjerte; den som gjør det, bringer sin egen sjel til ødeleggelse. Hjemsøkelse og vanære skal han finne, og hans skam skal ikke bli utslettet. For en førlig manns raseri er sjalusi, og han vil ikke vise medlidenhet på hevnens dag. Han vil ikke bry seg om noen slags løsepenge, og han vil heller ikke vise velvilje, uansett hvor stor du gjør gaven.»
Det blir her trukket en sammenligning mellom en ekteskapsbryter og en tyv. Folk kan ha medlidenhet med en tyv som stjeler fordi han er sulten. I noen oversettelser, deriblant de norske oversettelsene av både 1930 og 1978, sies det imidlertid: «Blir ikke tyven foraktet?» Enten tyven blir foraktet eller ikke, blir han straffet når han blir fanget. Under Moseloven skulle en tyv gi dobbelt, firedobbelt eller femdobbelt vederlag for det som var blitt stjålet, avhengig av hva det var, og av omstendighetene. (2. Mos. 22: 1, 4, 7) Med ’sjudobbelt’ i kapittel 6 i Ordspråkene menes det sannsynligvis full betaling, i samsvar med det som dommerne ville fastsette, ettersom «sju» ofte blir benyttet for å betegne fullstendighet. Eller det kan bety at hvis tyven skulle tilfredsstille den forurettede part og opprette fred med ham, kunne det koste ham alt han eide.
Ekteskapsbryteren derimot «mangler hjerte» — det er ikke noe ved hans motiv som gir andre noen som helst grunn til å vise ham medlidenhet. De vil forakte ham langt mer enn de ville forakte en tyv. Ekteskapsbryteren mister ikke bare sine eiendeler, men han bringer også sin egen sjel — sitt liv — til ødeleggelse. Under loven måtte ekteskapsbrytere dø. (3. Mos. 20: 10) Men selv om han, slik det er i vår tid, ikke skulle bli straffet med døden, kan hans vanære og skam ikke bli utslettet — arrene som hans handlemåte har etterlatt hos ham selv hans ektefelle, hans familie og i forholdet til hans venner, blir aldri fullstendig leget. Og han kan også pådra seg en venerisk sykdom.
Ekteskapsbryteren må dessuten tåle vreden fra den sjalu ektemannen. Når ektemannen oppdager hva som har skjedd, vil hans raseri ikke få ham til å godta noen argumenter eller unnskyldninger. En tyv kan skape fred ved å gi vederlag, men det er ingen løsepenge eller betaling som kan tilfredsstille en forurettet ektemann og gi beskyttelse mot hans hevn. — Jevnfør Ordspråkene 27: 4.