Salmene

Tillitsfull trass i farer

KONG DAVID var i en svært vanskelig situasjon. Hans egen sønn Absalom hadde latt seg selv utrope til konge og la opp råd om å tilrane seg tronen. Denne opprørske sønnen fikk så mange med seg at David ble nødt til å flykte fra hovedstaden Jerusalem. David fortsatte imidlertid å ha full tillit til Jehova Gud.

Dette framgår av den salmen som David komponerte da han var på flukt for Absalom. (Overskriften til Salme 3) En budbringer meldte: «Hver mann i Israel har vendt sitt hjerte til Absalom.» (2. Sam. 15: 13) Det forvirret David at dette hadde kunnet skje. Han undret seg over hvorfor det hadde gått slik, og hvordan det var mulig for Absalom å få en så stor oppslutning. I Salme 3 sier David derfor: «O Jehova, hvorfor er mine fiender blitt så tallrike? Hvorfor reiser så mange seg imot meg?» — Vers 2, NW.

Situasjonen var så alvorlig at mange av israelittene trakk den slutning at selv ikke den Høyeste kunne redde David fra Absalom og hans menn. David kommenterer dette og sier: «Mange er de som sier om meg: ’Det er ingen frelse for ham hos Gud.’» (Sal. 3: 3) Men svekket dette Davids tillit? Nei, for han sier videre: «Men du er et skjold for meg, [Jehova], du er min ære, du løfter mitt hode. Med min røst skal jeg rope til Jehova, og han skal svare meg fra sitt hellige fjell.» — Sal. 3: 4, 5, vers 5 fra NW.

David betraktet Jehova som den som ville verne ham mot ulykke og beskytte ham som et skjold beskytter en stridsmann. David flyktet barbent, gråtende og med tildekket hode for Absalom. (2. Sam. 15: 30) Davids hode var bøyd som tegn på ydmykelse, men han var ikke i tvil om at den Høyeste ville forandre hans tilstand, gi ham ære og løfte hans hode. Det var derfor han ropte til Jehova om hjelp og hadde tillit til at han ville svare. Ettersom paktens ark, symbolet på Jehovas nærvær, var blitt flyttet tilbake til Sions berg, sier David med rette at hans bønn ble besvart fra Guds hellige berg. — 2. Sam. 15: 24, 25.

Selv om natten, når faren for å bli utsatt for et overraskende angrep var større, var ikke David redd for å legge seg til å sove. Han sier: «Jeg la meg ned og sovnet inn — og våknet, for [Jehova] holder meg oppe.» (Sal. 3: 6) David var fast overbevist om at Jehova var i stand til å frelse ham, og han ga uttrykk for dette med ordene: «Jeg er ikke redd om ti tusen mann fylker seg mot meg på alle kanter. Reis deg, [Jehova]! Frels meg, min Gud! For du slår alle mine fiender på kinnet, de ondes tenner knuser du. Hos [Jehova] er det frelse. La din signing hvile over ditt folk!» — Sal. 3: 7—9.

At Davids fiender fikk sine tenner knust, ville bety at deres makt til å volde skade ble knust. Det var bare Jehova som kunne få i stand en slik utfrielse. Det er derfor salmisten sier at «hos [Jehova] er det frelse». Mens David tenkte på sine personlige vanskeligheter, ble han også tilskyndt til å tenke på Guds folk som et hele og ba om Guds velsignelse over dem.

I likhet med David bør vi ikke frykte mennesker. Uansett hva de onde kan finne på å gjøre, vil Jehova ikke svikte sitt folk eller tillate at de blir utslettet av jordens overflate. Måtte vi derfor også fortsette å ha tillit til at den Høyeste vil frelse oss.