Mitt liv som soldat — i to former for krigføring
Fortalt av Charles A. Randall
KLOKKEN 11 den 11. november 1918 var det tidspunkt da alle fiendtligheter i Den store krigen skulle innstilles. Jeg var da menig i en bataljon fra New Zealand som kjempet på vestfronten i nærheten av Mons i Belgia, og jeg hadde fått nok av krig for hele livet.
Vi hadde tilbrakt mange dager med snø og regn i skyttergravene. Jeg hadde overlevd kuler, granater og giftgass. Men mange av vennene mine hadde ikke vært så heldige, og det var vondt å måtte begrave de blodflekkete likene av mine kamerater. Frykt, død og ødeleggelse skapte minner som skulle komme til å plage meg mange år senere, og som jeg lett kan gjenkalle den dag i dag, selv om jeg nå er 84 år gammel.
Før denne krigen begynte, hersket det stort sett ro i verden. I denne fredelige tiden, da jeg reiste fra mitt hjemland, England, til New Zealand, var noen av mine beste venner tyske sjømenn. Men den første verdenskrig gjorde oss til fiender. Jeg syntes krig var meningsløst! Det måtte da være en annen måte å løse menneskenes problemer på. Selv om jeg hadde fått en streng protestantisk oppdragelse og aldri hadde mistet respekten for Bibelen, fikk jeg etter hvert liten tillit til religion i sin alminnelighet. Da feltpresten vår med revolver ved hoften fulgte oss til fronten og bad om Guds velsignelse før han sendte oss ut for å drepe, syntes jeg han handlet svært hyklersk — han var jo en mann som angivelig skulle representere ’Fredsfyrsten’. — Jesaja 9: 6.
Men i 1917 så jeg noen som hadde en helt annen innstilling. I tillegg til de 1700 bevæpnede soldatene på vårt troppetransportskip («Waimana») var det sju ubevæpnede unge menn i sivile klær. De var der mot sin vilje. Det var skremmende å se dem bli båret om bord etter armer og ben med ansiktet ned. De nektet å trekke i uniform, å bruke noe som helst slags våpen og til og med å benytte militært beskyttelsesutstyr. Disse militærnekterne tilhørte en gruppe som var kjent under navnet Den Internasjonale Bibelstudieforening. De unge mennene ble tvunget til å være med oss til fronten og til å bli værende der de to årene vi var i oversjøisk tjeneste. Selv om jeg beundret deres oppriktighet og ulastelighet, skulle det gå mange år før jeg virkelig forstod grunnen til at de inntok et slikt standpunkt.
Tilbake til det sivile liv
Etter at jeg gikk ut av hæren i 1919, var det svært vanskelig for meg å begynne å leve et normalt liv igjen. Søvnen ble sterkt forstyrret av stadig tilbakevendende hallusinasjoner som skyldtes krigen. Noen ganger kunne jeg hoppe ut av sengen og begynne å klatre ut av vinduet før jeg oppdaget hvor jeg var. Og dette spørsmålet forfulgte meg stadig: «Hvorfor overlevde jeg når så mange andre døde? Det må helt sikkert være en mening med mitt liv.»
Jeg arbeidet på en gård der soldater kunne komme seg etter krigen, men jeg måtte slutte da helsen min ble dårligere. I stedet begynte jeg å arbeide som fyrbøter og kjøre forskjellige dampgravemaskiner sammen med en gruppe jernbanearbeidere. I feriene var jeg på gården til en venn av meg og hans familie. En gang jeg var der, kom de to skoleguttene hans hjem en ettermiddag og forkynte at de «gæerne Belcherne» skulle komme til dalen dagen etter. Min venns kone forklarte at familien Belcher var religiøst innstilte mennesker som pleide å stikke innom for å slå av en prat og legge igjen en liten bok. Jeg sa at jeg kunne møte dem nede ved porten, slik at de ikke kom opp bakken til huset.
Neste ettermiddag da jeg skulle til å jage inn kuene for å melke dem, kom barna løpende for å fortelle meg at de «gæerne Belcherne» hadde kommet. Jeg gikk ut og ble møtt av en gutt på omkring 16 år. Etter en kort hilsen sa han: «Mitt navn er Allan Belcher, og jeg har et budskap til deg. Det er et budskap om Guds rike, og når du får høre det, vil det glede ditt hjerte.» Vi hadde en kort samtale, og han gav meg en brosjyre som het «Den siste krig». Samme ettermiddag fikk jeg tak i brosjyren Krig eller fred?, som den samme familien hadde lagt igjen på en annen gård. Ettersom jeg var interessert i militære spørsmål, leste jeg ut brosjyren den kvelden. Da jeg var ferdig, utbrøt jeg: «Dette er sannheten!» Dette budskapet gikk ut på at menneskenes problemer ikke kan løses ved menneskelige kriger, men ved at Gud griper inn og utkjemper en endelig krig mot ondskapen. — Åpenbaringen 16: 14, 16.
Kort etter at jeg hadde hatt denne første kontakten med Jehovas vitner i 1932, begynte jeg å sykle de 18 kilometerne til det stedet der de holdt sine bibelstudiemøter. Jeg hadde også gleden av å besøke nabogårdene for å fortelle om Guds rike, den eneste regjering som kan skape virkelig fred på jorden. — Salme 37: 11; Daniel 2: 44; Matteus 6: 9, 10.
En annen slags krig begynner
Det tok meg ikke lang tid å bli klar over at det å være et vitne for Jehova også innebærer krigføring. Men «våre våpen er ikke fra mennesker, . . . de har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. De river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud». (2. Korinter 10: 4, 5) Dette er en åndelig krigføring, en kamp mot falske religiøse oppfatninger og læresetninger. Det er en krig som redder liv i stedet for å forårsake død.
Først måtte jeg imidlertid kjempe en kamp med meg selv. Jeg var storrøker. Men det kom snart fram at man ikke kan behage Gud når man er i en slik uren tilstand. Da en ung kristen snakket med meg om dette etter et møte, sa han: «Du må ikke tro at jeg er noen gledesdreper, men når du blir ordentlig kjent med sannheten, kommer du til å slutte med det.» Jeg reduserte forbruket betraktelig, men fremdeles røkte jeg av og til, særlig når jeg snakket med grupper av andre unge menn. Jeg ville vise dem at jeg ikke var noen «gledesdreper». Men jeg ble snart klar over at det var bedre å innta et fast standpunkt, så med Jehovas hjelp kvittet jeg meg fullstendig med denne urene vanen. — 2. Korinter 7: 1.
Nå var jeg like ivrig som da jeg lot meg innrullere i hæren i 1916, men denne gangen var jeg ivrig etter å gå helt og fullt inn for den åndelige krigføring. Derfor begynte jeg i heltidstjenesten. Jeg forlot mine venners hjem med kurs for Auckland i New Zealand. De trodde at jeg også var blitt «gal», siden jeg forlot et trygt og komfortabelt hjem, uten å ha noen økonomisk støtte. Selv om mine forsøk på å forklare dem hvorfor jeg ønsket å tjene Gud, ikke vant særlig gehør på dette tidspunkt, var det en stor glede for meg da jeg flere år senere fikk vite at konen og en av sønnene i sin tid hadde tatt imot sannheten.
Jeg ble døpt ikke lenge etter at jeg flyttet til Auckland, og jeg tjente som pioner der til 1934. Da reiste jeg med båt til Sydney i Australia, og jeg skulle fortsette derfra til Ny-Hebridene, hvor misjonærarbeid ventet. Men da den båten vi skulle besøke disse øyene med, havarerte, ble jeg i stedet invitert til å arbeide ved Betel-hjemmet i Sydney. Det var herfra forkynnelsen av Riket i Australia ble ledet. Like etter at jeg kom dit, oppdaget jeg noe interessant. De militærnekterne som hadde vært på det samme troppetransportskipet som jeg, var også Jehovas vitner, selv om dette navnet ikke ble brukt på den tiden.
Verdenskrig igjen
I 1939 begynte jeg med landbruksarbeid igjen, ettersom jeg ble spurt om jeg ville føre tilsyn med en eiendom som het Kingdom Farm. Den forsynte heltidsarbeiderne ved Betel-hjemmet med mat. Hvor forskjellig var ikke dette fra mine tidligere erfaringer med jordbruk! Det at jeg nå hadde kjennskap til Guds hensikter, gjorde at jeg følte meg mye bedre både i fysisk og følelsesmessig henseende. Det hadde vært det beste «styrkemiddel», og jeg syntes at jeg hadde kommet på den rette plass i livet og fått et interessant arbeid å utføre.
Kort etter brøt den annen verdenskrig ut. Det var meningen at den første verdenskrig skulle ha gjort slutt på all krig. For et falskt håp dette hadde vært!
Denne gangen var min stilling annerledes. Jeg var jo allerede soldat i en hær, så jeg ville ikke desertere og gå over i en annen. (2. Timoteus 2: 3) Jeg var fast bestemt på å holde meg strengt nøytral og ikke å ’være av verden’ og delta i dens militære konflikter. — Johannes 15: 19; Jesaja 2: 4.
Innen kort tid ble Jehovas vitners arbeid forbudt i Australia på grunn av dette nøytrale standpunktet. Uten at jeg visste om det, ble det utstedt arrestordre på meg. Trass i at myndighetene visste at jeg var på Kingdom Farm, ble jeg aldri arrestert, selv om vi ofte fikk besøk av sikkerhetsstyrker. Men til slutt seiret fornuften over religiøse fordommer og krigshysteri, og forbudet ble opphevet i 1943.
Jeg fortsatte å arbeide på Kingdom Farm til 1950, da jeg havnet på sykehus på grunn av at jeg var allergisk mot en lokal ugressplante. Huden min var blitt nesten helt svart, og overalt hadde jeg et utslett som klødde forferdelig. Senere fikk jeg vite at det til og med hadde drevet en mann til selvmord. Da jeg kom meg igjen, flyttet jeg tilbake til Betel-hjemmet, hvor jeg siden har fortsatt å tjene.
Forskjellige metoder i krigføringen
Menneskene har stadig forbedret sitt krigsutstyr, helt til de nå er i besittelse av kjernefysiske våpen som er en trusel mot alt liv på jorden. Vår åndelige krigføring er også stadig blitt forbedret opp gjennom årene.
Bruken av høyttalerbiler var et spennende trekk ved tjenesten i 1930-årene. For å vekke folks oppmerksomhet spilte vi en plate med musikk før vi spilte plater med et spesielt budskap. Senere brukte vi reisegrammofoner, som vi slepte med oss fra dør til dør. Vi tilbød oss å spille en kort bibelsk tale for beboeren, og vi fikk kanskje også lov til å komme tilbake og drøfte Bibelen videre og spille lengre foredrag.
Av og til kunne en gruppe av oss gå nedover gaten mens vi bar på plakater med slike slagord som «Religionen er en snare og et bedrag» og «Tjen Gud og kongen Kristus». Vi sendte også radioprogrammer som brakte budskapet inn i mange hjem. Alle disse metodene skapte et skille blant folk. Noen var imot, mens andre viste interesse.
Å studere Bibelen med enkeltpersoner og familier og å se dem ta opp den åndelige krigføring er noe som har gitt meg stor tilfredshet. Før om årene hendte det at noen av oss reiste ut på landet i helgene. Om natten sov vi på et leie av bregner ute i skogen, mens vi om dagen forkynte det gode budskap eller studerte Bibelen med lokalbefolkningen. Vi byttet litteratur mot mat, så vi hadde noe å leve av til vi drog hjem igjen. I dag er det mange menigheter av Jehovas vitner i disse områdene.
Den rike tilgangen på fine, kristne publikasjoner og ypperlig trening i å håndtere «Åndens sverd», Guds Ord, har stadig forbedret kvaliteten av vår åndelige krigføring. (Efeserne 6: 17) Resultatene har da også vært oppmuntrende; den verdensomfattende gruppen av forkynnere som bestod av 41 000 i 1934, har vokst til langt over to millioner i dag. For en opplevelse det var å overvære stevnet i New York i 1958, da over 250 000 av dem var samlet!
Å leve som en åndelig soldat
Apostelen Paulus skrev: «Ingen soldat lar seg hindre av dagliglivets gjøremål, for da kan han ikke gjøre det hærføreren vil.» (2. Timoteus 2: 4) Ved å leve et enkelt liv, som ikke er preget av denne verdens materialisme, har jeg kunnet konsentrere meg om å studere Bibelen og å tjene Gud. Dette har igjen brakt stor tilfredshet. Det har alltid vært trist å se når enkelte setter ned tempoet i Jehovas tjeneste eller til og med gir opp i sin åndelige kamp. — 2. Timoteus 4: 10.
Hva kreves det for å være en god soldat? En må ha selvkontroll, være villig til å kjempe tappert, utholde de vanskeligheter som av og til oppstår, og trofast utføre de oppgaver en blir tildelt, uansett hvor små de måtte være. (Lukas 16: 10) Det er mange som har gjort dette for menneskelige ledere. Men jeg ser det som et stort privilegium å ’stride troens gode strid’ ved å tjene Kongenes Konge, Jesus Kristus, og hans Gud og Far, Jehova. — Jesaja 55: 4; 1. Timoteus 6: 12; Johannes 20: 17; Åpenbaringen 19: 16.