Beviser for at det finnes en Skaper

HVIS vi tar det kraftigste teleskop som finnes, og ser ut i det uendelige himmelrommet eller gjør bruk av et moderne mikroskop for å få et glimt inn i de ørsmå ting som nærmer seg molekylenes og atomenes verden, hva er det da vi ser? Jo, både i det enormt store og i det bitte små finner vi orden, skjønnhet og planmessighet. Og hvilken slutning må vi trekke når vi støter på planmessighet? Peker ikke Bibelen på det svar som må gis, i Hebreerne 3: 4? — «Et hus må jo alltid være bygd av noen; men Gud er den som har bygd alt.»

Og hva med den orden vi finner? Det var den gudfryktige vitenskapsmannen Sir Isaac Newton som først la merke til at det som finnes i universet, beveger seg fra orden til uorden. Det førte igjen til den slutning at enhver fysisk forvandling i den verden som omgir oss, må føre til en forringelse av konstruksjonen, med mindre en ytre kraft griper inn på en planmessig måte. Den opprinnelige konstruksjon brytes ned. I første omgang må det derfor være en som har konstruert, skapt og ordnet det hele. Og hvis ikke denne Konstruktør griper inn, vil det ordnede system stadig brytes ned.

At en intelligent Konstruktør har frambrakt universet, er i harmoni med det enkelte vitenskapsmenn kaller «big-bang»-teorien, som går ut på at energi gjennom en voldsom eksplosjon ble til det materielle univers. I de senere år har denne teorien fått større tilslutning enn «steady-state»-teorien, som går ut på at universet alltid har eksistert og er uten noen begynnelse. Men vi behøver ikke støtte fra de skiftende vitenskapelige teorier for å bevise at det finnes en Skaper. Skaperen har selv gjort det klart hvem og hva han er: «Så sier [Jehova] . . . Det var jeg som formet jorden og skapte mennesker der. Jeg spente ut himmelen med mine hender og gav påbud til hele dens hær.» (Jes. 45: 11, 12) Bevisene for at han er Skaperen, kan iakttas og beundres i så mange ting som vi ser omkring oss.

«JEG . . . SKAPTE MENNESKER»

Vi har sikkert alle en eller annen gang lekt med de bitte små fingrene til et spedbarn — så tandre, så velformede, så nydelige — så langt finere utformet enn dyreklør! Og vi har sikkert forundret oss over hvordan livet til dette spedbarnet fikk sin begynnelse ved at en eggcelle på størrelse med en knappenålsspiss ble forent med en sædcelle, som er altfor liten til å kunne ses med det blotte øye. Ja, vi begynte alle sammen i det helt små, i en eggcelle som delte seg og delte seg og fortsatte å dele seg, inntil de over ti billioner celler som utgjør det voksne menneske, endelig «visste» når de skulle slutte å dele seg.

Hele prosessen med unnfangelse og selektiv vekst er et mirakel som langt overgår vår forstand. Men den er ikke hinsides Guds forstand, for det er han som er opphavsmannen til den. Som kong David sa: «Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom . . . Du så meg dengang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp.» Ja, det er helt i pakt med en kjærlig Skapers «arbeidstegning» at vi ble dannet, fikk en vidunderlig kropp og ble utrustet med moralsk sans og egenskaper som setter oss i stand til å leve et harmonisk liv og gjør livet til en stadig glede. Vi har derfor all grunn til sammen med David å istemme de vakre ordene han kom med for 3000 år siden: «[Jehova], du ransaker meg og kjenner meg. For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg, fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel.» — Sal. 139: 1, 13—16.

Det er ingen ende på de mirakler som er bygd inn i det Guds skaperverk som mennesket utgjør. Hvordan kan noen påstå at livet begynte ved et slumpetreff, og at mennesket utviklet seg fra en amøbe ved en rekke tilfeldigheter? I den uendelig lille menneskelige celle har vi de stige-lignende DNA-molekylene, som hver er programmert for det enkelte individ, og vi finner de samme instrukser for kroppens vekst skrevet inn i hver eneste celle. De forteller hvilke celler som skal komme til å utgjøre øynene, nesen, tungen, ørene, tennene, huden, de indre organer og alle andre deler av kroppen. Det er de som avgjør at «slaget» er et menneske og ikke en ape eller en hund eller et annet dyr. De inneholder enkeltindividets arvelige egenskaper. De spesialiserte deler som blir resultatet av denne vekstprosessen, er i sannhet et vitnesbyrd om en mesterlig Konstruktør!

MENNESKETS HJERNE

Det kan ikke være tvil om at den mest forbløffende del av Guds jordiske skapning, mennesket, er hjernen, sentret for tankevirksomheten. Hjernen vokser raskt. I de to første leveårene kommer den opp i tre fjerdedeler av sin vekt hos en voksen. Og da skjønner vi vel lettere hvorfor småbarn er så fulle av nysgjerrighet og spør: ’Hvem laget himmelen? fuglene? katten? blomstene? Hvem laget meg?’ Ja, allerede på et så tidlig alderstrinn forstår barn at det er noen som har laget alt det de har omkring seg. De trekker derfor den slutning at alle ting har en Skaper. Hvorfor er det så mange voksne som har forlatt en slik logisk tankegang?

Selve hjernen er et mirakel av levende elektronikk. Bokstavelig talt tusenvis av vitenskapsmenn kan arbeide i årevis med å bygge og programmere en datamaskin som skal benyttes innenfor en spesiell sektor. De må likevel innrømme at hvis de skulle bygge en datamaskin som hadde samme kapasitet og allsidighet som den menneskelige hjerne, ville de trenge en skyskraper for å få plass til hele maskinen. Men den menneskelige hjerne, som bare veier snaut halvannet kilo og er liten nok til at en kan holde den i en hånd, er fullt ut i stand til å ta seg av sin egen programmering og til å dekke alle felter som er livsnødvendige for mennesket. Og når den registrerer budskaper fra alle sansene og er opphav til tale og handlinger, opererer den på et plan som ingen menneskelaget datamaskin noensinne kan komme opp på. Og hvilken datamaskin vil noen gang kunne operere ut fra et hjerte som viser kjærlighet, menneskelig godhet, takknemlighet og verdsettelse? Hvilken datamaskin vil noensinne kunne tenke og resonnere eller forklare og tilbe sin Skaper?

Når vi tenker på den underfulle måten mennesket er konstruert på, og på hele den skapte verden omkring oss, på Guds synlige verk, da kan vi si med Job: «Se, dette er bare randen av hans verk; det er som å høre et hviskende ord.» (Job 26: 14) Men vi behøver ikke å nøye oss med bare å høre et hviskende ord om vår Skaper. Hvis vi leter i hans Ord, Bibelen, kan vi lære mye både om hans skaperverk og om det storslagne formål som ligger bak det hele.