Vi besøkte de stedene hvor det skjedde — Watchtower ONLINE LIBRARY

Vi besøkte de stedene hvor det skjedde

OM MORGENEN den 12. juni 1978 hjalp to unge arabere en gruppe på omkring ti av oss som hadde kommet fra Norge, med å arrangere en tur til Betlehem. Mens vi ventet ved et busstoppested i utkanten av Jerusalem, hørte vi et voldsomt smell. Det hørtes ut som en bombe som eksploderte. De to unge araberne ble redde, men trakk så et lettelsens sukk da en stor lastebil svingte inn til siden — et av de store dekkene hadde punktert.

«Hvis det hadde vært en bombe,» sa en av ungdommene, «ville vi ha kommet i vanskeligheter.» Han fortalte at når det inntreffer en eksplosjon, blir alle arabere som befinner seg i nærheten, arrestert og holdt i forvaring en tid. Vi fikk på den måten et førstehånds inntrykk av den spente situasjonen som eksisterer i Israel. Men i motsetning til den frykt som noen hadde gitt uttrykk for tidligere på året, er det en alminnelig oppfatning blant reisende at landet er nokså trygt å ferdes i for turister.

Vi som hadde kommet fra Norge, var med på en chartertur som var arrangert av Jehovas vitner. Siden tidlig på våren hadde det kommet Jehovas vitner til Israel fra mange forskjellige steder — 2400 fra Frankrike, 1500 fra Vest-Tyskland, 1200 fra Nederland, 750 fra De forente stater og så videre. Fram til juli måned hadde det vært omkring 9000, og en ventet at det i slutten av oktober ville ha vært omkring 15 000 Jehovas vitner på besøk i Israel.

Mange av deltagerne hadde på seg identifikasjonsmerker, og turistbussene hadde et skilt på frontruten med teksten: JEHOVAS VITNER BESØKER BIBELENS LAND. En jødisk kvinne fra California som hadde vært en tur i Israel, sa overrasket til en slektning da hun kom hjem: «Overalt hvor vi kom, så jeg dere Jehovas vitner. Jeg hadde ingen anelse om at dere var så interessert i Israel.» Hun lurte på hvorfor vi var det.

HENSIKTEN MED BESØKET

Grunnen til det er hovedsakelig at Jehovas vitner tror at Bibelen er Guds Ord, og de ønsker derfor å vite så mye om den som mulig. Ettersom de fleste begivenheter i bibelsk tid inntraff i Israel, er vi interessert i dette landet. Det er en stor fordel å være godt kjent med de stedene en leser om.

La oss for eksempel si at du leser i avisen om en bemerkelsesverdig begivenhet som har inntruffet i nærheten av det stedet hvor du vokste opp. La oss si at et bestemt kjennetegn, for eksempel en ås, en bygning, en elv eller noe annet blir nevnt i forbindelse med beretningen. Ville du da ikke lese om begivenheten med større interesse og forståelse enn hvis du aldri hadde vært på det stedet? Jo, for nå ser du det hele for deg. Du kan tydelig se for deg hele landskapet — du vet hvor høy åsen er, og hvor bred elven er, og kjenner andre geografiske trekk som gjør at hele beretningen blir levende for deg.

Ja, det å kjenne landet hjelper en til bedre å forstå de mennesker som er omtalt i Bibelen, og de begivenheter som berørte dem.

VÅR TIDS VITNER

Vi er imidlertid ikke bare interessert i Jehovas tjenere i gammel tid. På et spesielt møte som ble arrangert for de besøkende vitner fra Norge i Rikets sal i Haifa, fikk vi høre om de fem menigheter av Jehovas vitner som finnes i Israel i dag, og om de om lag 260 Rikets forkynnere som er tilsluttet disse. Vi fikk høre at det finnes menigheter i Betlehem og i Ramallah som hovedsakelig består av arabisktalende vitner. I de to menighetene i Tel Aviv er de fleste jøder. Men av de 75 vitnene i Haifa er omkring halvparten jøder og den andre halvparten arabisktalende.

I mange uker var disse lokale vitnene travelt opptatt med å arrangere spesielle møter, hvor det ble utvekslet åndelige oppmuntringer med de besøkende. Da hele vår bussgruppe fra Norge var en tur i Betlehem den 11. juni, traff vi et vitne fra stedet som tok oss med og viste oss en fin Rikets sal som nettopp var blitt bygd. Der besvarte han og andre vitner mange av spørsmålene våre.

De fortalte oss at i Jerusalem, som ligger omkring åtte kilometer nord for Betlehem, er det bare fire Jehovas vitner, og det finnes ingen vitner i Hebron, som ligger omkring 24 kilometer sør for Betlehem. «De 25 Rikets forkynnere i Betlehem har derfor et stort distrikt å gjennomarbeide,» sa de. Dagen etter var det noen i vår gruppe som gikk sammen med vitner fra Betlehem fra dør til dør og forkynte i Jerusalem. Noen av oss andre dro sammen med to vitner som guider tilbake til Betlehem. Vi tok en arabisk buss som stoppet i nærheten av hotellet vårt i Jerusalem.

SØR FOR JERUSALEM

Etter noen minutter var vi i Betlehem. For oss er denne byen og omegnen av stor betydning. Det var her Jesus Kristus ble født, og engler viste seg for hyrdene på en av de markene som ligger i nærheten, for å fortelle dem om denne fødselen.¹ Området er nokså kupert, mer enn vi hadde ventet, og det ser temmelig tørt og ufruktbart ut. Vi ble nokså overrasket over å finne at Betlehem ligger i samme høyde over havet som Jerusalem. Landskapet omkring minnet oss om mange andre bibelske begivenheter.

Det var dette området Jakob dro gjennom da hans elskede hustru Rakel døde mens hun fødte Benjamin.² Det var her Boas og No’omi bodde. Og moabittinnen Rut kom hit etter å ha dratt gjennom den kuperte, golde ørkenen i øst og sanket aks på Boas’ åker.³ Det var også her den unge hyrden David vokste opp og gjette sauene til faren sin, og det var sannsynligvis også her hans berømte nevøer Joab og Abisai bodde.⁴

Vi leide en bil og kjørte sørover mot Hebron. Hebron ligger om lag 137 meter høyere enn Jerusalem og Betlehem, det vil si omkring 914 meter over havet. Landskapet forandret seg etter hvert som vi kjørte sørover. Det begynte å se mer fruktbart ut. Området omkring Hebron har lenge vært kjent for sine gode avlinger. Det var fra Eskol-dalen, som ligger i nærheten, at de israelittiske speiderne tok med seg tilbake til Moses den store drueklasen som det måtte to mann til å bære.⁵ Også i dag er det tydelig at dette er et fruktbart område.

Da vi gikk gjennom de gamle, trange gatene i Hebron, følte vi oss hensatt til en svunnen tid. Hebron er en av verdens eldste byer som fortsatt er bebodd. Det var i nærheten av det gamle Hebron at Abraham, Sara, Isak, Rebekka, Jakob og Lea ble begravd i Makpela-hulen.⁶ Vi besøkte det som en mener er gravstedet. I dag ligger det en muhammedansk moské over hulen. Det stedet hvor Abraham hovedsakelig hadde sitt bosted, var sannsynligvis i Mamre, som ligger i nærheten, og hvor det en gang vokste store trær.⁷ Det var her han viste gjestfrihet mot to engler før ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra.⁸ Fra et sted i nærheten av Hebron kunne han se den tykke røyken stige opp under den fryktelige ødeleggelsen av disse byene, som lå flere kilometer borte og 1220 meter under ham.⁹

Da vi tenkte på det fjellendte området vi hadde kjørt gjennom for å komme til Hebron, økte vår forståelse av en annen bibelsk beretning. Mens Jakob oppholdt seg i Hebron, sa han til sin 17 år gamle sønn, Josef, at han skulle gå og se hvordan det sto til med hans ti halvbrødre, som gjette sauer i Sikem (vår tids Nablus), hvor familien tidligere hadde bodd.¹⁰ Dette betydde ikke bare å dra til fots omkring 35 kilometer til Jerusalem, men å dra mange kilometer lenger nord gjennom et vanskelig terreng. Josef fant til slutt sine brødre på den andre siden av Sikem, i Dotan (som lå like sør for vår tids Jenin), omkring 130 kilometer fra Hebron!

Da vi gikk gjennom Hebrons gamle gater og så oss omkring på den gamle markedsplassen, tenkte vi at livet ikke kan ha artet seg stort annerledes da David bodde her. Vi husket at det var i Hebron David ble salvet til konge, og han regjerte herfra i sju og et halvt år før han gjorde Jerusalem, som lå lenger nord, til sin hovedstad.¹¹ Men ting som er typiske for vår tid, er naturligvis aldri langt borte — for eksempel israelske soldater med gevær.

Hebron er en okkupert by. Den ligger i et område hvor det finnes nesten 700 000 palestinske innbyggere, og som står under militær kontroll. Dette området, som nå kalles «Vestbredden», grenser mot øst til Dødehavet og Jordan-elven og mot vest til den jødiske kystsletten langs Middelhavet. Dette 3700 kvadratkilometer store området med bølgende åser og langstrakte daler tok Israel fra Jordan i 1967 under seksdagerskrigen.

Først utpå ettermiddagen forlot vi Hebron og begynte å kjøre tilbake til Betlehem. Før vi kom dit, gjorde vi imidlertid en avstikker fra hovedveien, der hvor et skilt pekte mot Salomos vanndammer. Vi kunne nesten ikke tro våre egne øyne. Så store de var! Det var tre av dem; den største var 178 meter lang, 54 meter bred og omkring 15 meter dyp. De var antagelig blitt gjenoppbygd på romernes tid for å skaffe vann til Jerusalem, men de har muligens vært brukt til det samme formål så langt tilbake som i Salomos tid.

Da vi kom tilbake til Betlehem, var det enda noe vi ville se, nemlig Herodion. Her på en høy ås, noen få kilometer sørøst for Betlehem, bygde Herodes den store, som forsøkte å drepe Jesus som barn,¹² en festning som han oppkalte etter seg selv. Vi hadde tidligere sett Herodes’ imponerende palass og festning ved Masada, som ligger lenger sørøst, i nærheten av Dødehavet. Det var her jødene gjorde den siste motstand mot romerne i år 73 e. Kr. Men selv om Herodion ikke er så stor, var den i visse henseender av større interesse for oss.

Grunnen til dette er den storslåtte utsikten en har fra dette stedet over det omkringliggende land, som til tross for sin goldhet antar en vakker, gyllen farge under solnedgangen. Mot øst kunne vi se den veien som går helt ned til Dødehavet. Foran oss hadde vi Judeas ørken, hvor David med hell unnslapp sin forfølger, Saul.¹³ Da vi så det ulendte terrenget, forsto vi hvordan han var i stand til det, særlig i betraktning av at han helt fra ungdommen av må ha vært godt kjent i disse traktene. Vi tenkte også på at David kanskje mens han gjette sauer, ofte klatret opp på denne høyden for å betrakte den storslåtte utsikten som vi nå nøt.

SØR FOR TEL AVIV-YAFO

Den første uken i Israel bodde vi i nærheten av Tel Aviv på et hotell som lå ved middelhavskysten. Tel Aviv, som er Israels største by, er av nyere opprinnelse, men den grenser opp til den gamle byen Joppe, og de to byene blir derfor offisielt kalt Tel Aviv-Yafo.

Det var i Joppe at apostelen Peter oppreiste Dorkas,¹⁴ og det var her han fikk et syn mens han bodde hos garveren Simon, som hadde et hus ved sjøen. På grunn av dette synet var Peter rede til å følge med de mennene som kom fra Cesarea, og som var blitt sendt av hedningen Kornelius.¹⁵ Da vi kjørte langs hovedveien som går fra Tel Aviv og nordover til Cesarea, tenkte vi på hvordan denne turen, som tok omkring en time med bil, hadde tatt Peter og hans ledsagere to dager!

Den dagen vi dro sørover, kom vi inn i det området som i gammel tid tilhørte filistrene. Ettersom det ikke var arrangert noen sightseeingturer den første uken, leide vi en bil for å besøke forskjellige steder av bibelsk interesse. Vi kjørte sørover og kom først til Asdod, hvor det bygges en moderne israelsk by ved middelhavskysten. Men vi husket at det i nærheten av dette stedet en gang lå en fremtredende filisteisk by, og at Jehovas pakts-ark var blitt ført dit etter at den var blitt erobret i et slag. Asdodittene ble slått med smertefulle byller, noe som fikk dem til å sende bort arken.¹⁶

Vi fortsatte videre sørover til Askalon som er i ferd med å bli et fremtredende turistsenter med vakre strender. Men også denne byen var en gang en viktig filisteisk by. Da vi besøkte de gamle ruinene, var det interessant å se et skilt med et sitat fra Davids klagesang over Sauls’ og Jonatans død under krigen med filistrene: «Forkynn det ikke i Gat, meld det ikke på gatene i Askalon, at ikke filistrenes døtre skal glede seg, de uomskårnes døtre juble!»¹⁷

Vi kjørte deretter videre til Gasa og Gasa-området, hvor det i sin tid lå enda en stor filisteisk by i nærheten av sjøen. Vi ble imponert over hvor fruktbart det var i området. Det er et jordbruksområde, noe som tydeligvis bidro til velstanden i det gamle Filistea. Men i dag er Gasa merket av krigen. Da vi kjørte gjennom gatene, følte vi at det hersket en atmosfære av depresjon og håpløshet.

Stedet fikk oss til å tenke på den israelittiske dommeren Samson, som kjente Gasa godt. En natt rev han opp byportens dører og «la dem på sine skuldrer og bar dem opp på toppen av det fjell som ligger midt imot Hebron».¹⁸ Etter at vi nå har besøkt disse stedene, forstår vi bedre hvilken mirakuløs styrke han må ha hatt for å kunne bære en slik byrde opp på en 914 meter høy fjelltopp, som lå over 50 kilometer borte! Det var også her i Gasa at Samson drepte tusener av filistere og seg selv, da han rev ned de stolpene som holdt oppe taket i den bygningen hvor filistrene festet.¹⁹

Fra Gasa kjørte vi mot sørøst til Be’erseba, om lag 50 kilometer borte. Den fine veien førte oss over store, åpne sletter, hvor vi så kameler, sauer og geiter og arabere som voktet dem. Da vi så teltene deres i det fjerne, tenkte vi at det liv de lever, ikke kan være stort annerledes enn det liv som Abraham og Isak levde da de oppholdt seg i dette området. I Be’erseba, som for en stor del er en nokså moderne by, besøkte vi beduinmarkedet (som er åpent hver torsdag) og frydet oss over de fine varene og de billige prisene! Vi kjøpte to kilo appelsiner for et beløp som svarer til omkring kr. 1, 50.

Det vi først og fremst var interessert i, var imidlertid en gammel høyde, en tel, som lå utenfor byen, og som i alminnelighet blir antatt å være det bibelske Be’erseba. Denne høyden rager høyt opp over det omkringliggende området. Vi klatret opp på den og fikk en storslått utsikt over hele lavsletten, som var usedvanlig vakker med de lange skyggene aftensolen skapte. Da vi undersøkte utgravningene av de gamle ruinene, tenkte vi: ’For et fint sted å bo!’ Abraham må ha tenkt det samme. Det var her han bodde da Gud ga ham befaling om å ta med seg Isak opp til Moria berg (som i dag ligger innenfor Jerusalems murer) for å ofre ham der. Etter dette vendte Abraham tilbake til Be’erseba.²⁰

Vi følte oss svært opprømt da vi om kvelden kom tilbake til hotellet. Det å se disse stedene — hvorav mange hadde de samme navn som i bibelsk tid — ga oss en større forståelse av de bibelske beretninger som vi hadde lest fra ungdommen av, og det styrket vår overbevisning om at de var sanne.

INN I SAMARIA

En annen dag kjørte vi nordover langs middelhavskysten og svingte mot øst ved Netanya. Vi krysset den fruktbare Saron-sletten, og etter å ha kjørt noen få kilometer til befant vi oss i Samaria-fjellene. Til høyre for oss hadde vi plutselig den høyden hvor Samaria en gang lå. Denne byen var det nordlige tistammeriket Israels gamle hovedstad. Vi kjørte opp på den og fikk en storslått utsikt over de omliggende fjell og fruktbare daler. På toppen av den så vi ruinene av det som en mener må ha vært kong Akabs palass. Her har en funnet elfenbein som skriver seg fra det åttende og det niende århundre før Kristus, og som vitner om den luksus dette palasset tidligere var preget av.²¹

Vi kjørte tilbake til hovedveien og dro nordover til Dotan, hvor Josef fant brødrene sine og deres hjorder. Bønder som høstet korn, og flokker av sauer og geiter skapte en vakker pastoralscene som brakte tankene hen på fortiden. I nærheten av Jenin (den gamle levittiske byen En-Gannim) snudde vi og kjørte samme vei tilbake og kom til slutt til Nablus. Her, hvor Sikem lå i gammel tid, hadde vi fjellet Ebal i nord og fjellet Garisim i sør.²² Ved foten av Garisim ligger Jakobs brønn, som sannsynligvis er den brønnen hvor Jesus møtte den samaritanske kvinnen da han vendte tilbake fra Jerusalem. Da hun sa til Jesus: «Våre fedre tilba på dette fjell», siktet hun tydeligvis til fjellet Garisim.²³

Da vi hadde kommet ned fra toppen av det historiske Garisim-fjellet, dro vi sørover igjen og fulgte kanskje den samme ruten som Jesus fulgte når han dro til og fra Jerusalem. Plutselig så vi et veiskilt med navnet «Silo». Begeistret tok vi av fra hovedveien østover langs en meget smal vei mot det stedet hvor Jehovas ark ble oppbevart på dommernes tid.²⁴ En ung israelsk soldat kontrollerte oss og var tydeligvis overrasket over at vi hadde kommet til dette avsidesliggende stedet, hvor det ikke var noen andre mennesker å se. Men for oss var det en uforglemmelig opplevelse å tenke på at det var her, i dette stille, kuperte området, at Jeftas datter og senere lille Samuel en gang tjente ved Jehovas tabernakel.²⁵

Det var nå midt på ettermiddagen, og det var mye mer vi ville se. Vi fortsatte sørover flere kilometer gjennom et fjellendt område og kjørte så mot øst et stykke, til de arabiske landsbyene Beitin og Deir Dibwan. I nærheten av disse lå en gang de bibelske byene Betel og Ai. Men ettersom vi hadde vanskeligheter med å finne dem, spurte vi to menn på veien. De snakket engelsk og var så vennlige å ta oss med på en tur en times tid til de gamle, utgravde ruinene.

Hvor imponerende var det ikke å stå på dette stedet, som lå 914 meter over havet, og se utover landskapet omkring oss, mens den svale aftenvinden lekte med håret og klærne! Det var tydeligvis her Abraham oppfordret Lot til å velge i hvilken retning han ville dra, da han og Lot skilte lag fordi det oppsto uoverensstemmelser mellom Abrahams hyrder og Lots hyrder. Og, som Bibelen sier: «Lot [så] ut over landet, og han så at hele Jordan-sletten like til Soar overalt var rik på vann.»²⁶

Vi var nå rede til å dra hjem, men en av mennene insisterte på at vi skulle bli med ham hjem og hilse på familien hans og drikke en kopp te. For et hyggelig besøk vi hadde der! Da det begynte å mørkne, brøt vi opp og var glad for at vi hadde møtt en slik uventet gjestfrihet fra fullstendig fremmede mennesker.

DET VAKRE GALILEA

For oss var besøket i Galilea et høydepunkt. Hele området er svært innbydende med Karmel-fjellet ved kysten, det kuperte terrenget mot nord, den blå Gennesaret-sjøen og den vakre, grønne Jisre’el-dalen (også kalt Esdraelonsletten), som skiller Samaria i sør fra Galilea-fjellene i nord. Men det som gjorde Galilea spesielt interessant for oss, er naturligvis det faktum at det var her Jesus tilbrakte størstedelen av sitt liv på jorden, og mange viktige, bibelske begivenheter inntraff her.

Da bussen vår kjørte fra Haifa og videre gjennom Jisre’el-dalen, hadde vi Karmel-fjellet til høyre for oss, og Kison-bekken, med fiolette blomster langs breddene, til venstre for oss. Da vi så opp mot fjellkjeden, tenkte vi på det mirakel Jehova hadde gjort der da Elias’ offer ble fortært under den kjente ildprøven. Elias hadde deretter ført de 450 Ba’als profeter ned til Kison-bekken, som lå bare noen få meter til venstre for oss, og latt dem drepe der.²⁷ Det å se det stedet hvor dette skjedde, økte vår verdsettelse av betydningen av denne begivenheten.

Vi kjørte noen kilometer til, og så var vi framme ved ruinene av det gamle Megiddo, en by som lå på et virkelig strategisk sted. Hvilken enestående utsikt over den vakre Jisre’el-dalen hadde vi ikke fra dette stedet! De som holdt denne festningen, kunne kontrollere passet gjennom Karmel-fjellet. Ja, her var det blitt utkjempet avgjørende slag. Hvor passende er det ikke at navnet Harmageddon (som betyr «Megiddos berg») i Bibelen er knyttet til Guds seierrike krig over alle politiske undertrykkere!²⁸

Fra Megiddo kunne vi lokalisere forskjellige steder i denne berømte dalen. Der, nesten midt i dalen, ligger More-høyden. På eller i nærheten av dens skråninger lå en gang slike byer som Nain, Sunem og En-Dor. Bak denne høyden, noen få kilometer mot nordøst, ligger det særpregede fjellet Tabor med sin runde topp. Det var herfra dommeren Barak sammen med Debora dro ned og overrumplet og slo kana’anittene.²⁹ (Fra Tabors topp, som vi tidligere hadde kjørt opp til i bil, har en også en storslått utsikt over området.) I de galileiske fjellene, skjult for våre øyne, men meget nær dalen, ligger Nasaret, hvor Jesus vokste opp. Jesus var uten tvil godt kjent i det området vi hadde foran oss, ettersom Nasaret ligger bare et kort stykke vei fra alle disse stedene.

Vi så mot den andre enden av dalen, langt mot sørøst, til Gilboa-fjellet. Ved foten av dette fjellet ligger Harod-kilden. Det var her Gideon sto overfor 135 000 midianitter, som hadde slått leir på den andre siden, ved More-høyden. Vi tenkte på hvordan Jehova hadde ledet Gideon til å redusere sine styrker til bare 300 mann, og med bare denne lille styrken ga han Gideon seier.³⁰ I et senere slag lå filistrene tydeligvis ved More-høyden, og israelittene befant seg igjen ved Harod-kilden. Denne gangen slo filistrene israelittene på flukt, og Saul og Jonatan ble drept.³¹ Da vi så disse stedene, kunne vi mye bedre se for oss disse bibelske begivenhetene.

Men det vakreste vi så, var kanskje det første glimtet av Gennesaret-sjøen. Vi kom kjørende ned fra fjellene nord for sjøen. Under oss lå den 21 kilometer lange og 12 kilometer brede, blå sjøen og glitret som en juvel. Men den virket mye mindre, kanskje fordi vi så den i fugleperspektiv. Overraskende nok ligger sjøen over 200 meter under havoverflaten og er nesten fullstendig omgitt av høydedrag og fjell.

Når vi satt ved sjøens bredder, tok en tur på den i båt eller betraktet den fra et eller annet utsiktspunkt, tenkte vi på alle de begivenheter som hadde inntruffet her. Det var her Jesus gikk på vannet³² og stillet stormen.³³ Han spiste ved bredden av denne sjøen sammen med sine disipler etter sin oppstandelse,³⁴ han holdt den mest velkjente tale som noen gang er blitt nedskrevet, på en fjellside her i nærheten,³⁵ og i disse traktene mettet han flere tusen med bare noen få brød og et par fisker.³⁶ Han bosatte seg også i Kapernaum, en by som ligger ved bredden i den nordlige enden av sjøen.³⁷ Den dagen bussen vår kjørte fra Galilea til Jerusalem, kom vi til byen Betsan, som ligger strategisk mellom Jisre’el-dalen og Jordan-dalen.

Ruinene av den gamle byen ligger på en høyde som hever seg omkring 80 meter over terrenget. Også herfra har en en imponerende utsikt når en ser oppover Jisre’el-dalen mot Gilboa-fjellet og Megiddo, og når en ser nedover Jordan-dalen mot Jeriko. Det var her i Betsan at filistrene hengte liket av Saul opp på bymuren etter at han døde i slaget på Gilboa-fjellet.³⁸

JERIKO OG JERUSALEM

Vi kjørte nedover Jordan-dalen omkring 80 kilometer og kom til Jeriko. Der var det varmt og tørt, men vi var klar over at om våren ville det være kjøligere. Vi lurte derfor på om ikke Jesus og hans familie hadde dratt denne veien når de hvert år reiste til Jerusalem i påsken, ettersom det var lettere å ta seg fram langs denne ruten, selv om den var lengre, enn å dra gjennom det fjellendte Samaria.³⁹

Hvor betagende var ikke Jeriko med alle palmetrærne!⁴⁰ Da vi kom ut av bussen, som hadde air-condition, merket vi den sterke varmen fra solen. Dette fikk oss til i høyere grad å verdsette det at Jesus roste dem som ga hans disipler «et beger kaldt vann å drikke».⁴¹ Vi gikk opp på den høyden hvor ruinene av det gamle Jeriko var blitt utgravd. Området er forholdsvis lite, noe som hjelper oss til å forstå hvordan det var mulig for Josva og hans hær å gå rundt byen sju ganger i løpet av én dag.⁴²

De siste fire dagene av vårt besøk i Israel tilbrakte vi i Jerusalem, den viktigste byen som er nevnt i Bibelen. Det var virkelig interessant å få et førstehånds inntrykk av de stedene som vi hadde lest så mye om. Da vi sto på Oljeberget, tenkte vi på at Judas hadde forrådt Jesus til hans fiender i Getsemane hage, som lå i nærheten av dette stedet.⁴³ Når vi så tvers over Kidron-dalen, så vi den muhammedanske Klippemoskéen men vi var klar over at Jesus i sin tid så templet ligge der. Det var fra Oljeberget med utsikt over templet at han kom med sin kjente profeti om «avslutningen på tingenes ordning».⁴⁴

Fra det stedet hvor vi sto på Oljeberget, kunne vi også se det stedet hvor «Davids stad» virkelig hadde ligget, og hvordan den lå i forhold til senere års utvidelser av Jerusalem, som strakte seg mot nord og mot vest. Den opprinnelige «Davids stad» eller «Sions borg» ble erobret fra jebusittene.⁴⁵ Den ligger utenfor de nåværende murene rundt Jerusalem, sør for Klippemoskéen. En annen dag så vi enda tydeligere hvorfor en så sikkert vet hvor den opprinnelige byen lå.

Vi gikk ned i Kidron-dalen til Gihon-kilden, som ligger like under den høyden som «Davids stad» ble bygd på. Denne kilden, som ligger skjult i en hule, er viktig for byens beliggenhet, ettersom det var nødvendig i gammel tid å beskytte vannforsyningen. Det var tydeligvis gjennom en sjakt, som jebusittene hadde laget ned til denne kilden utenfor bymurene, at Joab og hans menn klatret opp og kom seg inn i byen. Fra innsiden rettet de så det angrep som førte til at David og israelittene erobret byen.⁴⁶ Mange år senere bygde kong Esekias en 533 meter lang tunnel fra Gihon-kilden til Siloa-dammen, som på Esekias’ tid lå inne i byen — i sannhet et mesterlig ingeniørarbeid.⁴⁷ Dette sikret vannforsyningen til Jerusalem under en mulig beleiring.

Det flyter fortsatt vann gjennom Esekias’ tunnel. Det nådde omtrent til knærne da vi gikk gjennom den. Etter at vi hadde kommet ut ved Siloa-dammen, gikk vi lenger nedover dalen til kilden En-Rogel. Vi husket at det var her ved En-Rogel at Davids opprørske sønn Adonja holdt et gjestebud for å sikre seg støtte i sitt forsøk på å tilrane seg tronen.⁴⁸ Da kong David, som lå for døden, fikk høre dette, sørget han for at hans sønn Salomo ble salvet til konge ved Gihon-kilden, bare noen få hundre meter lenger oppe i dalen.⁴⁹

Hvilken virkning hadde det på oss å besøke disse stedene? Vi trengte riktignok ikke å se dem for å tro at de eksisterte. Men ved å besøke dem fikk vi bekreftet at de virkelig eksisterer. Det at vi har vært der og sett de stedene hvor de forskjellige begivenhetene fant sted, har gitt oss større forståelse av disse begivenhetene og deres betydning.

[Ramme på sidene 10 og 11]

HENVISNINGER TIL BIBELEN

1 Lukas 2: 4—16.

2 1 Mosebok 35: 16—20.

3 Rut 1: 16—19, 2: 2—4.

4 Johannes 7: 42; 2 Samuel 2: 18, 32.

5 4 Mosebok 13: 23.

6 1 Mosebok 23: 14—19; 25: 9; 49: 30, 31; 50: 13.

7 1 Mosebok 13: 18; 35: 27.

8 1 Mosebok 18: 1—8.

9 1 Mosebok 19: 27—29.

10 1 Mosebok 37: 12—14.