Første Krønikebok — en opptegnelse av betydningsfulle navn
FOR mange mennesker i dag er de ni innledende kapitler i 1 Krønikebok bare noen detaljerte lister med navn uten betydning. Det var imidlertid ikke tilfelle da den bibelske boken ble skrevet i det femte århundre før Kristus. De slektshistoriske opplysningene gjorde jødene kjent med deres historiske bakgrunn. De utgjorde også grunnlaget for å avgjøre spørsmålet om arv, kongelig avstamning og bemyndigelse til å utføre offisielle plikter i templet. Opplysningene om Davids slektslinje var spesielt viktig, for den skulle føre fram til den lovte Messias.
For oss som lever nå, beviser ættetavlene at den sanne tilbedelse er grunnlagt på kjensgjerninger og ikke på myter, for navn og steder som er nevnt bekrefter det faktum at beretningen er ekte. Følgende opplysninger er bare et utvalg av det vi kan få ut av det første kapitlet. Hele menneskeslekten nedstammer fra Adam gjennom Noah og hans tre sønner, Sem, Kam og Jafet. En sønnesønn av Kam, Nimrod, skilte seg ut ved at han «fikk velde». Han var en jeger og en krigsmann. Menneskene sluttet å tale ett språk i Pelegs dager, for det var da denne Sems etterkommer levde, at «menneskene [ble] spredt over jorden». Edomittene, som nedstammet fra Esau, hadde konger lenge før israelittene, som nedstammet fra Esaus tvillingbror, Jakob.
Noen ganger inneholder ættetavlene opplysninger som en ikke kan finne andre steder i Bibelen. For eksempel: Hvor mange av Davids sju brødre kan du oppgi navnet på uten å gjøre bruk av 1 Krønikebok? Første Samuel 16: 6—9 oppgir navnene på bare tre av dem — Eliab, Abinadab og Samma (Simea). Beretningen i 1 Krønikebok oppgir imidlertid tre stykker til ved navn — Netanel, Raddai og Osem. Fordi bare sju av Isais åtte sønner er nevnt ved navn, er det sannsynlig at en av dem døde før han hadde fått noe avkom, og at han av den grunn ble utelatt fra ættetavlene. — 1 Krøn. 2: 13—15.
Av og til nevner ættetavlene et eller annet fremtredende trekk ved bestemte personer. Jabes i Judas slektslinje skilte seg ut ved at han var æret framfor sine brødre. På grunn av at han ba inderlig til Gud, velsignet og beskyttet Gud ham mens han utvidet sin arvelodd. (1 Krøn. 4: 9, 10) Det forholdt seg på lignende måte med stammene som bodde øst for Jordan. Fordi de så hen til Jehova for å få hjelp, beseiret de hagarenerne. — 1 Krøn. 5: 18—22.
Serubabels ættetavle er verd å legge merke til, for mange har benyttet den for å støtte den påstanden at krønikebøkene er skrevet på et sent tidspunkt. Ifølge mange bibeloversettelser nevner 1 Krønikebok 3: 19—24 ti generasjoner av Serubabels slektslinje. Serubabel vendte tilbake til Jerusalem i 537 f. Kr., og så mange generasjoner kunne derfor ikke være blitt født i løpet av tiden fram til 460 f. Kr., som er det år en mener Esras har nedskrevet beretningen. Den hebraiske tekst er imidlertid ufullstendig i dette avsnittet, slik det framgår av det faktum at oversettere har gjentatt navnene «Jesaja», «Refaja», «Arnan» og «Obadja» i et forsøk på å gjøre avsnittet forståelig. (Se New World Translation.) Det finnes derfor ingen grunn til å forkaste det tradisjonelle syn at Esras nedskrev beretningen, fordi en ikke kan avgjøre hvordan de fleste av de menn som er oppført i 1 Krønikebok 3: 19—24, var beslektet med Serubabel.
Beretningen fra kapittel 10 og framover omhandler begivenhetene omkring Sauls død og kong Davids styre. Lister over navn er fortsatt fremtredende. Vi finner navnene på Davids fremste krigsmenn og navnene på prester og levitter, deriblant musikere og dørvoktere, som var med i den prosesjonen som førte arken til Sion. (1 Krøn. 11: 11 til 12: 20; 15: 4 til 16: 6) Fra det første verset i kapittel 23 og til og med det siste verset i kapittel 27 inneholder 1 Krønikebok opplysninger om Davids organisering av prestene, levittene og de offisielle embetsmenn, og aktuelle navn blir nevnt.
Den vekt 1 Krønikebok la på spørsmål som berører tilbedelsen, hjalp israelittene til å identifisere seg med Guds folk i fortiden. Kongedømmet i Davids slektslinje ble ikke gjenopprettet etter fangenskapet, men tempeltjenesten ble det, og levitter og aronittiske prester begynte å tjene i embetene igjen. Det må derfor ha vært svært oppmuntrende for israelittene å ha en historisk beretning som henledet oppmerksomheten på hensikten med at de vendte tilbake fra fangenskapet i Babylon, nemlig å gjeninnføre tilbedelsen av Jehova i Jerusalem.
Når vi kjenner til den historiske bakgrunn for den inspirerte beretningen, kan den være mye mer interessant å lese. Ja, da kan 1 Krønikebok også for oss være en opptegnelse av betydningsfulle navn.