Hva kan den sanne religion gjøre for unge mennesker
HVIS alle familiemedlemmer ville legge større vekt på det Bibelen sier, og ville forsøke — selv om de er ufullkomne — å følge Bibelens gode råd, ville alle familier kunne glede seg over enhet og lykke. Da ville det også bli slutt på strid og krig mellom forskjellige familier, stammer og nasjoner. Men slik er jo ikke situasjonen i dag. Av og til er det bare ett medlem av familien som følger en slik forstandig handlemåte. Og hvordan er det — skaper det at for eksempel bare en sønn eller en datter bestreber seg på å følge de bibelske prinsipper, i seg selv en god ånd i familien? Ikke alltid. Men det resulterer i en sterk påvirkning i retning av større enhet. Og det er klart at Gud hjelper sønnen eller datteren til å arbeide med problemet på en bedre måte, til å ha større sinnsro og til å ha en sunn innflytelse på resten av familien.
Når det her sies at en kristen kan skape større enhet i familien, kan det være at noen kommer til å tenke på Jesu ord i Lukas, kapittel 12, versene 52 og 53, om at han var kommet for å skape strid — «fem [skal] være i strid i ett hus, tre mot to og to mot tre, far mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor». Da Jesus sa dette, gikk han ikke inn for splittelse i familien. Jesus gikk ikke imot sine egne, kjødelige brødre. De på sin side oppmuntret imidlertid ikke ham. I stedet hadde de lett for å snakke nedsettende om hans påstander. Jesus gikk imidlertid fram på en slik måte at hans brødre til slutt trodde det gode budskap som han lærte, og selv ble kristne. — Joh. 7: 3—5; Ap. gj. 1: 13, 14.
Det Jesus selv erfarte, og det han sa, viser at hans etterfølgere i mange tilfelle ville møte motbør, bli latterliggjort og endog forfulgt av sin egen familie. Men det var ikke den troende som skulle være årsak til et slikt fiendskap, ved å oppføre seg på en ubehøvlet måte og vise mangel på respekt for de andre. Det ville i realiteten være ukristelig, og det kunne bli en snare som en kristen — særlig en som var ung — lett kunne falle i. Vedkommende kan ha vært respektløs før han ble kjent med Bibelens sannheter. Men Bibelens sannheter kan føre til at en person i høy grad forandrer seg. Han kan ved sitt eksempel vise hvor ekte sannheten er, og derved anbefale seg til ’alles samvittighet for Guds åsyn’. — 2 Kor. 4: 2.
Når det gjaldt dem som var sterke motstandere fordi de ikke forsto hvorfor den kristne hadde slått inn på en ny vei, kom Jesus med denne befalingen: «Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere, så dere kan være barn av deres Far i himmelen.» (Matt. 5: 44, 45, NTN) Den kristne vil alltid håpe at slike mennesker til slutt skal komme til troen.
Når den kristne møter motstand mot sannheten, vil han alltid i likhet med sin Herre, Jesus Kristus, ta et fast standpunkt for sannheten. Men fasthet er ikke det samme som hardhet. Han vil alltid være vennlig. Han vil ikke synes at han står over andre, og heller ikke være uforskammet eller «svare igjen» (trekk som er typiske for svært mange ungdommer i dag). Når den kristne blir latterliggjort eller spottet, gjør han også vel i å huske det Peter sa: «Vær alltid rede til å forsvare dere for enhver som krever av dere en grunn for det håp dere har, men gjør det med et mildt sinn og dyp respekt.» (1 Pet. 3: 15, NW) Vi bør spesielt vise et slikt mildt sinn og en slik dyp respekt overfor medlemmer av vår egen familie. Det kreves oppriktig, alvorlig og flittig studium og bevisste anstrengelser om en skal kunne svare på denne måten. Men alle, selv unge kristne, bør være i stand til på en klar og tydelig måte å trekke fram fornuftige, gjennomtenkte grunner for sin tro. Hva er det ellers for slags tro de har?
RESPEKT FOR FORELDREMYNDIGHETEN
En ungdom som er blitt en kristen, lærer, som Jesus sa, at «sannheten skal frigjøre eder». (Joh. 8: 32) Han (eller hun) oppdager at det virkelig er mulig å bli befridd for mange av de ting som i dag dirigerer, ja, faktisk trellbinder unge mennesker — frykt for kameratene, et sosialt press for å få dem til å «følge gjengen», heltedyrkelse, sjalusi, rivalisering, urette ønsker, skuffelser og ulykker som følge av dårlig omgang. Men de unge må også være klar over at de ikke er absolutt frie. De må anerkjenne myndigheter som med rette er satt over dem, og en av de viktigste av disse er foreldremyndigheten. Det var Gud selv som ga foreldrene ansvaret for å lære opp barna sine på rette måte og å avgjøre hva som er best for det enkelte barn. — 5 Mos. 6: 1, 6, 7; 31: 12, 13.
Foreldremyndigheten omfatter også tuktens «ris». Ordspråkene 23: 13, 14 sier: «La ikke den unge være uten tukt! Når du slår ham med riset, skal han ikke dø. Du slår ham med riset, men du frelser hans sjel fra dødsriket.» Av og til vil nok barna mene at tukten ikke gis med rette, men de må huske at foreldrene står til ansvar overfor Gud når det gjelder den måten de bruker sin myndighet på, og selv når tukten gis med urette, kan Gud la den tjene til det gode for et lydig barn. — Rom. 8: 28.
Det er mye lettere for en ungdom å underkaste seg foreldremyndigheten når han tenker på det apostelen Paulus sa: «Ingen tukt synes vel i øyeblikket å være til glede, men til sorg; men etterpå gir den dem som er blitt oppøvd ved den, fredelig frukt, nemlig rettferdighet.» (Heb. 12: 11, NW) En ungdom som verdsetter dette, kan være takknemlig for den tukt han får både av foreldre, av eldste i menigheten og på skolen. Han vil gjøre raske framskritt, ha en god samvittighet og være frimodig i tale, for når han underkaster seg myndighet, selv om dette ikke alltid vil være det behageligste, vil han tjene Herren Jehova og hans Sønn, Jesus Kristus. Apostelen viste de unge spesiell oppmerksomhet, for å gi dem trøst, da han skrev: «I barn! vær lydige mot eders foreldre i alle ting! for dette er velbehagelig i Herren.» (Kol. 3: 20) Det eneste unntak ville være om den unge ble oppfordret til å gjøre noe som ikke er behagelig for Herren.
FØLG DEN VISDOM SOM ER OVENFRA
Når du tilber Skaperen, vil du kanskje ikke få noen hjelp fra medlemmer av familien eller fra kamerater. For at du skal kunne bevare likevekten under slike forhold, kan du be om og få visdom fra Gud. Disippelen Jakob, en halvbror av Jesus Kristus, skrev til dem som var i vanskeligheter: «Mine brødre, se det bare som en glede når dere møter alle slags prøvelser.» «Dersom noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud, og han skal få; for Gud gir til alle, villig og uten bebreidelser.» — Jak. 1: 2, 5, NTN.
Jakob beskriver også den «visdom som er ovenfra», som «først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt [ikke hyklersk, NW]». (Jak. 3: 17) Ta omhyggelig for deg hver av disse egenskapene og tenk ærlig over om du har slike egenskaper, og finn ut hvor det kan gjøres forbedringer. Disse egenskapene vil hjelpe deg til å forstå både din egen og andres situasjon og følelser.
Du bør være klar over at medlemmene av din familie nesten alltid har ditt beste i tankene, selv om de nok kan ha begrenset viten om hva sann kristendom går ut på. Du har kanskje begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Dine slektninger og venner vet kanskje ikke riktig hva slags mennesker Jehovas vitner er. Derfor mener de kanskje at ’denne religionen tar altfor mye av din tid’. I betraktning av det hykleri som kan ses i de fleste religioner i dag, er det forståelig at eldre mennesker er noe tilbakeholdne og på vakt. Når de ser din ungdommelige religiøse iver, tenker de kanskje bekymret at dine handlinger ikke er basert på god forstand, men bare på følelser. Hvis de går imot deg, vil du kanskje ved å svare på en respektfull måte og legge en rimelig ånd for dagen være i stand til å bevise at du har truffet en fornuftig og velbegrunnet avgjørelse.
Spør derfor deg selv: Er jeg virkelig fredsommelig og rimelig? Viser jeg en slik holdning overfor mine nærmeste selv om de til en viss grad er imot min tro? Hva kan jeg gjøre for å fremme samhørigheten i familien og derved tjene Skaperen av hele min sjel? Og viser jeg, i tråd med dette, likevekt og rimelighet når jeg planlegger min tid, slik at jeg både kan ta hånd om familieforpliktelser og på en virkningsfull måte ta del i kunngjøringen av det gode budskap?
Når den kristne følger Bibelens visdom, som kommer ovenfra, bør han stadig kunne bedre sin oppførsel og få bedre kontakt med de andre i familien. Familien din og vennene dine er kanskje ikke motstandere, men skulle de være det, så viser apostelen Peters ord hva du bør gjøre. Han trøstet de kristne med følgende ord: Ha «en god samvittighet, for at de som laster eders gode ferd i Kristus, må bli til skamme i det som de baktaler eder for som ugjerningsmenn. For det er bedre, om så er Guds vilje, å lide når en gjør godt, enn når en gjør ondt». — 1 Pet. 3: 16, 17.
Ofte vil en kristens oppførsel gjøre større inntrykk på andre enn det talte ord.
Da en pike i Hongkong som var i begynnelsen av 20-årene, begynte å gå regelmessig på bibelstudiemøter som Jehovas vitner holdt, ble dette ikke sett på med blide øyne av familien. Særlig de eldre brødrene hennes var sterkt imot dette. Men en av dem la merke til at søsteren, som tidligere hadde skreket og brukt seg i diskusjoner med moren, forandret seg etter hvert som hun studerte Bibelen. Hun begynte å legge en mer rolig og mild ånd for dagen. Men han var fremdeles ikke sikker på om denne forandringen skyldtes hennes nye religion. Han mente at søsteren i virkeligheten ble ført bak lyset, og at hennes endrede innstilling bare var av overfladisk karakter.
For å kontrollere saken gikk broren en gang med henne til den Rikets sal Jehovas vitner hadde på stedet, for å overvære et møte. Til sin forbauselse fant han ikke en selskapsklubb eller et vanlig religiøst møte med innsamling av kollekt, men en gruppe hjertelige, vennlige mennesker som var interessert i å studere Bibelen og anvende den i sitt liv. Snart studerte han Bibelen selv. Nå går denne broren og søsteren på møter sammen, som døpte vitner, og de har begynt å ta med seg andre familiemedlemmer. Det ble vakt interesse for Gud og hans Ord, motstand ble brutt ned, og det ble oppnådd enhet og lykke i familien fordi en ung pike fulgte Bibelens råd og utviklet et mildt sinn og et ønske om å hjelpe andre.
Det kan ofte se ut til at motstandere ikke legger merke til en kristens gode oppførsel, men det bør ikke gjøre ham motløs.
En ung pike som tidligere hadde hatt lett for å komme opp i trøbbel og alltid ville vise sin uavhengighet, arbeidet hardt for å forandre seg og få en kristen personlighet. Foreldrene hadde til å begynne med ingen kommentarer å komme med og la tilsynelatende ikke merke til det. Men en dag hørte hun sin mor si til en av naboene: «Jeg var veldig imot at datteren min sluttet seg til denne religionen [Jehovas vitner], men jeg har lagt merke til en slik forbedring i hennes oppførsel at jeg ikke vil motarbeide henne mer. Dette må være en god religion.»
Hvor lykkelig kunne ikke denne piken være over at hun hadde bestrebet seg på å ha en god oppførsel!
ELDST AV ALLE FORFEDRE — «DEN GAMLE AV DAGER»
Hva er det som får de unge blant Jehovas vitner til å legge en slik iver for dagen når det gjelder å følge Bibelen, selv når deres egen familie er imot dem? Skyldes det at de lærer å vise mangel på respekt overfor slektninger? Nei, på ingen måte! De følger i stedet en skikk som er like gammel som menneskeslekten, nemlig den å vise respekt og lydighet overfor den eldste forfader. I samfunn verden over har det nesten helt fram til vår tid vært slik at en har sett hen til det eldste mannlige medlem av familien for å få råd, visdom og rettledning. Hans ord var lov og gikk foran andres — enten disse kom fra en sønn, en sønnesønn eller en sønnesønns sønn. I Orienten er det til og med mange som tilber sine døde forfedre og ser hen til dem for å få rettledning. Men sanne kristne lytter i virkeligheten til den aller eldste forfader, som ikke er død, men «en levende Gud», nemlig menneskehetens Skaper, Jehova Gud. — Jer. 10: 10—12.
Den bibelske boken Daniel (7: 9) omtaler Gud som «en gammel av dager». Han er fra evighet til evighet og er kilden til liv for alle mennesker. (Sl. 36: 8, 10; Ap. gj. 17: 24, 25, 28) Følgelig bør alle være lydige mot ham, akkurat som godt opplærte barn bør være snare til å lytte til foreldre og besteforeldre. Det er ved å følge den visdom og rettledning som kommer fra den «gamle av dager», at vi kan oppleve å bli kalt hans barn. (1 Pet. 1: 14; 1 Joh. 3: 1; 2 Kor. 6: 18) Men da er det også forståelig at unge tjenere av Skaperen mener at de for å ha god samvittighet må lytte til denne den høyeste av alle fedre som den endelige myndighet når de blir stilt overfor motstridende befalinger. Likevel vil de fremdeles ha respekt for sine jordiske foreldre og vise dem kjærlighet.
I og med at Jehova er den som står bak familieordningen, er det logisk at ungdommer som tjener ham, vil bli bedre familiemedlemmer. Sønner og døtre vil ikke føre skam over sine foreldre ved å følge denne verdens moteluner, umoral og dårlige oppførsel. De vil gjerne gi en hjelpende hånd hjemme og også på andre måter bringe heder til sine foreldre ved til enhver tid å ha en ren og rettskaffen oppførsel. (Tit. 2: 6—8) Ved å legge vekt på slike ting, som er langt mer oppbyggende og tilfredsstillende enn strid og motstand mot autoriteter, vil kristne ungdommer bringe ære og pris til sin himmelske Skaper og Far, og han vil velsigne dem for deres kjærlighet og tro.