Et paradis i vekst i Sverige
SVERIGE kan nok på mange måter virke som et bokstavelig paradis for folk som kommer utenfra, med veldige, vakre skoger, glitrende sjøer, brusende elver, majestetiske fjell og brede daler og idylliske skjærgårder som har utallige øyer og holmer.
Mange besøkende får nok også inntrykk av at de over åtte millioner svenskene lever i et materielt paradis. Landet har jo en levestandard som er blant de høyeste i verden. Det har rike naturressurser og en høyt utviklet industri og har hatt fred i over 150 år. Men som i så mange andre industriland er det også i Sverige mange problemer, som inflasjon, forbrytelser, en høy skilsmisseprosent, selvmord, forurensning og misbruk av alkohol og narkotika.
Men det finnes et paradis som er i vekst i Sverige. Det er det åndelige paradis, som over 16 000 lykkelige Jehovas vitner befinner seg i. Det er omkring ett vitne for hver 500 svensker. I samsvar med sitt navn er disse kristne vitnene travelt opptatt med å vitne om Jehova og hans kommende, bokstavelige paradis på jorden. — Jes. 43: 10—12
DET GODE BUDSKAP KOMMER TIL SVERIGE
Det var en dansk-amerikaner som først vitnet på denne måten i Sverige. I slutten av forrige århundre kom han fra Danmark for å spre bladet Zions Vagt-Taarn og andre hjelpemidler til studium av Bibelen. Ikke lenge etter fikk han hjelp av en svenske, en ung kaptein i Frelsesarmeen som ble interessert i budskapet og forlot sitt religiøse samfunn. I desember 1899 begynte disse to å holde regelmessige møter i Stockholm. Det første møtestedet var et snekkerverksted, som de leide for et par kroner kvelden. Da Herrens aftensmåltid ble feiret for første gang, i 1900, var det åtte til stede. Fra denne beskjedne start har arbeidet vokst jevnt og sikkert, inntil det i dag omfatter 305 menigheter som er spredt landet over.
BEHOV FOR NYE MØTELOKALER
Siden 1967 har tallet på vitner i Sverige økt med over 60 prosent. Dermed er det også blitt behov for større og bedre møtelokaler. De svenske forkynnere av Riket har brukt sine evner, sin erfaring og sine materielle ressurser til å skaffe seg sine egne, rommelige lokaler. Nye og vakre Rikets saler har vokst opp på det ene stedet etter det andre, overalt i Sverige. Siden begynnelsen av 1970 er det gjennomsnittlig blitt bygd eller leid en ny Rikets sal hver måned.
De om lag 6000 vitnene som bor i og omkring Stockholm, ble for en tid siden klar over at de trengte en stor stevnehall. Det første spadetaket ble tatt den 20. april 1976 på en tomt som ligger om lag 1500 meter fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Jakobsberg, utenfor Stockholm. Hundrevis av vitner og interesserte hjalp til med byggearbeidet på frivillig basis. De laget til og med 1250 stoppede eiketrestoler. Etter bare sju måneders hardt arbeid stod en vakker og praktisk stevnehall klar til bruk. Sveriges største dagsavis, Dagens Nyheter, skrev at bygget sannsynligvis var «det største i Skandinavia som var oppført med frivillig, ulønnet arbeidskraft, for det meste amatører». Bygningsnemnda på stedet kom med gratulasjoner, og en besøkende bankdirektør sa: «Det er helt umulig å gjøre noe sånt nå for tiden! Men nå står jo hallen der likevel.»
STORE ANSTRENGELSER FOR Å NÅ ALLE
Jehovas vitner i Sverige har ikke spart seg i arbeidet for å nå fram til alle. Landet er det fjerde største i areal i Europa, men likevel er hver eneste del av landet gang på gang blitt systematisk gjennomarbeidet med det gode budskap. Selv i den nordligste delen av landet, langt nord for polarsirkelen, når vitnene fram med budskapet. Også samene, som fremdeles er opptatt med reindrift i den delen av landet som kalles Europas siste villmark, blir oppsøkt av vitnene, og resultatene er ofte oppmuntrende.
En same som bor oppe i fjellene, hørte budskapet om Riket, tok imot det og er nå et døpt vitne. Han reiser 48 kilometer over fem sjøer — om vinteren med snøscooter og om sommeren med båt — for å komme fram til nærmeste hovedvei. Der blir han hentet av andre vitner og reiser så de gjenværende 87 kilometerne til nærmeste menighets møtested. Han setter virkelig pris på sannheten og kommer så ofte han kan. Da det skulle deles ut bibelske traktater, brukte han snøscooteren sin for å få besøkt isolerte samer. Og tenk på innsatsen hans! Det tok ham to hele dager å få delt ut 20 traktater!
I vårt arbeid for å nå alle mennesker i Sverige har vi også besøkt tusener av de 500 000 innvandrerne som er kommet til landet i de siste 20—30 årene. Det er gjort store anstrengelser for å finne dem og for å få forkynt for dem på deres eget språk. Både vitner som har innvandret til Sverige, og svenske vitner som har lært seg et nytt språk, har funnet fram til disse innvandrerne som bor landet over, og har besøkt dem systematisk. Derved er det blitt startet hundrevis av hjemmebibelstudier. Som følge av dette er det siden 1970 blitt dannet 31 menigheter og over 30 andre grupper for innvandrere. Det holdes møter på finsk, spansk, italiensk, portugisisk, serbo-kroatisk, gresk, polsk, arabisk og rumensk. Det holdes også krets- og områdestevner på noen av disse språkene.
Dette arbeidet har også ført til resultater utenfor Sveriges grenser. Innvandrere som er blitt vitner etter at de kom til Sverige, har forkynt det gode budskap for slektninger i hjemlandet. Andre har reist tilbake til sitt hjemland, der behovet for vitner er større.
En fredselskende mann i Portugal studerte til prest i 12 år. Han syntes imidlertid at prestene var altfor militante, og derfor brøt han over tvert og ble kommunist. Senere fant han ut at også kommunistene var militante, og dermed forlot han kommunismen. Da han skulle utføre militærtjeneste i Portugal, flyktet han fra landet og havnet i Paris. Der giftet han seg med en pike som var datter av en svensk general. De var begge lei av brutaliteten og voldshandlingene i verden og bestemte seg for å dra til Sverige for å studere religion og filosofi ved Stockholm universitet. Hva var deres mål? Å finne meningen med livet. De hadde knapt nok begynt å studere da et vitne kom hjem til dem. Han fortalte dem om Bibelens løfte om evig fred på jorden og startet et bibelstudium med dem. Med tiden ble de vitner for Jehova. De har hjulpet en lang rekke av de portugisiske innvandrerne i Sverige å lære sannheten å kjenne og har nå reist tilbake til Portugal for å vitne der hvor behovet er større.
De tusener av skip fra hele verden som anløper svenske havner, blir også betraktet som et passende distrikt for evangeliseringsarbeidet. I 40 forskjellige havnebyer har Rikets forkynnere fått spesielle identitetskort som gir dem adgang til å besøke båtene, snakke med mannskapet og levere bibelsk litteratur. Mange av sjøfolkene kjenner Jehovas vitner fra sine hjemland, og de blir dermed minnet om at vitnene forkynner nidkjært i alle deler av verden. — Matt. 28: 19, 20; Apg. 1: 8.
ET STANDPUNKT SOM NØYTRALE KRISTNE
Sverige holder jo på en nøytral politisk linje, men opprettholder samtidig et sterkt forsvar. På grunn av sitt standpunkt som nøytrale kristne er Jehovas vitner opp gjennom årene blitt dømt til gjentatte fengselsstraffer på mellom én og seks måneder. (Jes. 2: 2—4; Joh. 15: 19) Men de er blitt kjent som pålitelige fanger, og fengselsstyret anbefalte en gang landets fengsler å bruke Jehovas vitner til ansvarsfulle oppgaver.
Etter hvert som forkynnelsen om Riket økte i Sverige, ble flere og flere vitner satt i fengsel. Til slutt gjorde fengselsstyret regjeringen oppmerksom på at Jehovas vitner «ikke lar seg påvirke av straff». Styret framholdt at «deres lovovertredelse har sin forklaring i en sterk overbevisning i samsvar med deres samvittighet», og at «de for øvrig er veltilpassede borgere», noe som gjør at «en ordning bør prøves som kan gjøre det mulig for dem å slippe fengselsstraff». Etter å ha overveid saken grundig foreslo regjeringen for Riksdagen at det skulle gis tillatelse til at Jehovas vitner ble fritatt for enhver form for innkallelse, etter at hvert enkelt tilfelle var gransket. Dette ble godkjent av Riksdagen den 25. mai 1966, og siden da har de svenske vitnene vært helt fritatt for militærtjeneste.
FORSØK PÅ Å HINDRE ARBEIDET
Svenskene inntar stort sett en likegyldig holdning til religion, og de fleste religiøse organisasjoner er i tilbakegang. I de siste årene har Jehovas vitner passert den ene etter den andre av disse organisasjonene i antall. Mange er blitt svært forbauset over denne økningen. Gang på gang har representanter for statskirken og de frikirkelige samfunn stått fram og protestert: «Nei, nå har det gått for langt. Vi må gjøre noe for å stoppe dem.» Tidlig i 1976 var det for eksempel 30 prester og legmenn i Uppsala stift som kom sammen for å «erklære krig mot Jehovas vitner», som en avis uttrykte det. De ble blant annet enige om å lage og distribuere en «informativ» brosjyre om vitnene.
I årenes løp har representanter for forskjellige kirkesamfunn gitt ut mange bøker og brosjyrer for å «avsløre» Jehovas vitner som vranglærere. Disse publikasjonene ble gransket av en forsker, og han sammenfattet sine inntrykk på denne måten: «Som religionsforsker har jeg i årenes løp funnet flere og flere beviser for at de som er de raskeste til å kalle andre ’vranglærere’ eller ’falske profeter’, selv fortjener en slik betegnelse. Jeg synes det nå er på tide å svarteliste denne type bøker, som under dekke av kristendom gir et falskt bilde av for eksempel Jehovas vitner.» (Religion och Kultur, nr. 4, 1976) Vi er naturligvis ikke redde for den slags publisitet, for vi vet at den tjener til å vekke nysgjerrigheten hos mange ærlige mennesker.
Det samme skjedde da en serie på tre radioprogrammer skulle sendes i oktober 1976. Jehovas vitner får ikke selv lov å lage religiøse radioprogrammer i Sverige, men en representant for Sveriges Radio tok initiativet til å lage tre programmer om oss. Først virket det som om han ikke var tilknyttet noen religiøs organisasjon og følgelig ville lage upartiske programmer. Senere kom det fram at han var prest i den liberale katolske kirke, som har 400 medlemmer i Sverige. Programmene skulle baseres på opptak fra våre menighetsmøter og på intervjuer med forskjellige vitner. Men da opptakene ble gjort, ble det klart at programmene kom til å bli et angrep på oss. De brødre som ble intervjuet, ble overøst med provoserende spørsmål. De lot seg imidlertid ikke provosere, men gav rolige og saklige svar. Etter at opptakene var gjort, ble båndene kuttet og redigert på en slik måte at programmene ville gi det verst mulige inntrykk av oss og våre bibelske synspunkter.
Hva ble så resultatet? De som arbeider ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor, fikk brev og telefonoppringninger fra lyttere landet over. Lytterne sa at de hadde merket seg en helt annen ånd hos vitnene enn hos deres angripere, og at det virket som om vi hadde sannheten. I en rekke tilfelle skjedde det også at slektninger av Jehovas vitner, som før hadde vært motstandere, ble interessert i budskapet om Riket. En avisskribent sa: «Forfølgelsen av vitnene bekymrer meg. Den gjør meg ondt i hjertet.» Selv finner vi at forfølgelse virker styrkende, og at den hjelper til med å spre vitnesbyrdet om Guds rike. (Apg. 8: 1—4) I november 1976, måneden etter disse radioprogrammene, kunne for øvrig Jehovas vitner i Sverige notere et nytt høydepunkt på 16 693 forkynnere av det gode budskap!
GJENSTAND FOR FORSKNING
Jehovas vitners rekordartede vekst i Sverige har virkelig voldt forbauselse, spesielt hos studenter og forskere som analyserer religiøse samfunn. Som følge av studiene er enkelte «forskere» blitt Jehovas vitner selv. En ung psykologistudent gikk med sin lærer til en Rikets sal for å «studere» Jehovas vitner. Etterpå sa han at tilhørerne burde være mer kritiske. Han mente de ble indoktrinert. Kort tid etter ble det startet et bibelstudium med søsteren hans, og han ville gjerne være med på det for å «redde» henne. Den unge mannen ble innbudt til å være med på studiet, og han begynte å stille en rekke spørsmål som han mente skulle «ta innersvingen på» vitnene. I stedet syntes han svarene var interessante, og han innrømmet at uansett hva som kan sies om vår tro, så «blir [vi] iallfall ikke hjernevasket». Det ble startet et studium med ham, og nå er både han og søsteren døpte kristne.
Ved det religionssosiologiske institutt i Stockholm undersøker og katalogiserer man religiøse samfunn. Dette instituttet har gransket Jehovas vitner og sendte nylig ut en forskningsrapport med tittelen «Jehovas vitner på frammarsj». I et forsøk på å forklare hvorfor mennesker i Sverige blir interessert i vår lære, sier rapporten: «En framtid og et håp tilbys i døren til ditt eget hjem, direkte i samsvar med bibelske profetier, men like mye i samsvar med dype personlige behov. Framtiden er ikke lenger bare en trusel; den er også et løfte.»
Den samme rapporten pekte på at flertallet av dåpskandidatene ved et av områdestevnene i Sverige i 1976 var mellom 18 og 25 år gamle. Denne tendensen, med en høy andel unge mennesker, er det motsatte av hva andre religionssamfunn i Sverige opplever nå om dagen. Grunnen til dette er innlysende for oss, for vi finner at mange ungdommer er skuffet over den religion de er oppdratt i. Den yngre generasjon i Sverige har dessuten smakt hva en meget høy levestandard har å by på. Trass i forhold som materielt sett kan minne om et paradis, er det mange som føler at framtiden ser mørk ut, og de resignerer. Så prøver de å flykte fra virkeligheten ved å hengi seg til alkoholmisbruk, narkomani og moralsk fordervelse. Men når Jehovas vitner kommer på besøk, er det enkelte av disse unge menneskene som finner at «en framtid og et håp tilbys i døren», som ovennevnte rapport ganske riktig sa. Det hjelper dem til å innse at framtiden «ikke lenger bare [er] en trusel; den er også et løfte». Så forlater de sin villfarne vei og antar i stedet en ny livsstil i et langt mer tilfredsstillende, åndelig paradis.
Det er dette mange, både unge og gamle, gjør i Sverige. Sammen med gudfryktige mennesker fra alle nasjoner nyter de velsignelsene fra et åndelig paradis, mens de venter på at et bokstavelig paradis skal bli opprettet her på jorden.