Første Samuel understreker betydningen av lydighet
DET kan neppe understrekes sterkt nok hvor viktig det er at de kristne viser lydighet. Dette gjelder spesielt lydighet mot Guds bud. Skyldes ikke alle vanskelighetene i verden at våre første foreldre var ulydige mot Gud og spiste av treet til kunnskap om godt og ondt, som han hadde forbudt dem å spise av? Jo. De som ønsker å oppnå Guds godkjennelse, må adlyde ham. — 1 Mos. 2: 16, 17; 3: 1—19.
Første Samuels-bok understreker på det kraftigste betydningen av lydighet. Den inneholder ikke bare forskrifter som formaner til lydighet, men illustrerer også fruktene av lydighet og resultatene av ulydighet.
Opprinnelig utgjorde denne boken sammen med 2 Samuel ett bind (én bokrull). Den redegjør for over 100 år av Israels historie, fra tiden kort før Samuel, som viste seg å bli den siste av dommerne, ble født, og til Saul, den første av Israels konger, døde. Den forteller om Israels overgang til monarki etter at landet var blitt styrt av dommere. Det er tre personer som særlig trer i forgrunnen, nemlig profeten Samuel, kong Saul og David. Boken forteller om 1) Samuel og hans tid som dommer; 2) Sauls første tid som konge; 3) Davids bedrifter, Sauls forfølgelse av David og Sauls selvmord på slagmarken.
Det har vært mange gjetninger med hensyn til hvem som har skrevet 1 Samuels-bok. Men de som tror at Bibelen er inspirert, er ikke i tvil om hvem som har skrevet boken. Første Krønikebok 29: 29 sier rett ut: «Hva som er å fortelle om kong David, både i hans første og i hans senere dager, det er oppskrevet i seeren Samuels krønike og i profeten Natans krønike og i seeren Gads krønike.» Profeten Samuel skrev følgelig alt det i boken som beskriver tiden fram til hans død, som er omtalt i 1 Samuel 25: 1, og Natan og Gad skrev resten. Det er et syn som lærde jøder i gammel tid delte med de fleste av de første kristne lærde.
Når det gjelder autentisiteten eller ektheten av det som er omtalt i boken, kan vi anføre følgende: Mange av begivenhetene er omtalt i Salmenes bok og i de kristne greske skrifter; boken bærer preg av en ærlighet og åpenhet som vitner om at beretningen er sann. Arkeologien har også bekreftet noe av det boken forteller om.
Samuels-bøkenes litterære kvalitet er dessuten også av en slik art at den styrker troen på at bøkene er autentiske. En kjent ekspert på hebraisk sier: «Samuel inneholder noen av de beste eksempler på hebraisk prosa i Bibelen. . . . Som alltid når det gjelder godt hebraisk, oppnår den størst mulig virkning ved hjelp av færrest mulig ord. Dens beretninger er mesterverk når det gjelder historieskrivning.» Dette er noe vi skulle vente av Samuel, ettersom han fikk skriftene opplest for seg i Jehovas helligdom fra han ble avvent. Profetene Natan og Gad kan ha forsøkt å etterligne hans skrivemåte.
SAMUEL — DOMMER OG PROFET
Første Samuel begynner å fortelle om kvinnen Hanna, som sørger over at hun er barnløs. En gang mens hun er ved tabernaklet i Silo, lover hun Gud i bønn at hvis han vil gi henne en sønn, skal hun vie ham til tjenesten for Jehova. Gud besvarer hennes bønn. Gutten får navnet Samuel, som betyr «Guds navn». Så snart hun har avvent ham, sannsynligvis mens han er mellom tre og fem år, kommer hun med ham til Silo for at han skal tjene der. Ettersom hun adlyder Guds bud i 5 Mosebok 23: 23 og holder det hun har lovt, oppnår hun stor lønn. Det er uten tvil en stor glede for henne å se at hennes sønn Samuel blir en slik mektig tjener for Jehova Gud. — 1 Sam. 1: 1 til 2: 11.
Ypperstepresten Elis to sønner har en stikk motsatt holdning. Til tross for at de tjener som prester ved tabernaklet, bryter de skamløst Guds lover både når det gjelder deres virksomhet som prester, og ved å gjøre seg skyldig i grov umoral. Eli skjenner på dem for dette, men det bryr de seg ikke om. Deres ulydighet mishager Jehova i den grad at han sier at han vil straffe Elis hus. Han lar den unge Samuel overbringe dette budskapet. Jehova benytter filistrene som sitt redskap til å fullbyrde denne dommen ved å la dem slå israelittene i kamp. I denne kampen dør Elis sønner, og filistrene tar dessuten den hellige paktens ark som israelittene har brakt til slagmarken i håp om at den vil bringe dem lykke og gi dem seier. Ypperstepresten Eli, som nå er gammel, tykk og blind, faller baklengs ned av stolen sin og brekker nakken da han får høre at arken er tatt. — 1 Sam. 2: 12 til 4: 22.
Det er imidlertid ikke Jehovas vilje at filistrene skal beholde arken. Gud sender en rekke plager over dem og får dem på den måten til å levere arken tilbake til Israel.
Etter at Samuel er blitt voksen, tjener han som prest og dommer i Israel. Når filistrenes høvdinger igjen samler seg til strid, ber Samuel inntrengende til Jehova, og det fører til at israelittene vinner en stor seier over sine fiender. År etter år drar Samuel «omkring til Betel og Gilgal og Mispa» og dømmer Israel. — 1 Sam. 5: 1 til 7: 17.
SAUL — ISRAELS FØRSTE KONGE
Det er ingen tvil om at Samuel adlyder Guds bud og blir velsignet som følge av det, men hans sønner følger en helt annen handlemåte. De ’søker egen vinning og tar imot gaver og bøyer retten’. På grunn av denne situasjonen ber Israels folk om å få en konge over seg. De frykter også overfall fra omkringboende nasjoner. Det er et tungt slag for Samuel at Israel ber om en konge. Men Gud forsikrer ham om at det ikke er Samuel de forkaster når de ber om en menneskelig konge, men at de i virkeligheten forkaster Gud som sin Konge. Samuel advarer dem og gjør dem oppmerksom på hvilken byrde det vil bli for dem å ha en jordisk konge, men de vil likevel ha en konge. De vil være lik folkene omkring dem. Jehova tilkjennegir at deres avgjørelse mishager ham, ved å sende et kraftig tordenvær som er uvanlig for årstiden. Likevel vender ikke Jehova sitt folk ryggen. Han velger en konge, den beskjedne Saul, som er et hode høyere enn resten av folket og virkelig har en konges utseende og fremtreden. Samuel salver først Saul privat og siden offentlig og lar ham bli utropt til konge over Israels folk. — 1 Sam. 8: 1 til 10: 27.
Saul viser seg i begynnelsen å være en god konge. Ammonittene har truet med å stikke ut høyre øye på alle menn i Jabes, en by de har kringsatt, men Saul forener Israels styrker og tilføyer ammonittene et knusende nederlag. På dette tidspunkt holder Samuel det som kan betegnes som hans avskjedstale. Han minner folket om at han på en ærlig og oppriktig måte har dømt Israel i alle sitt livs dager, og oppfordrer israelittene til å frykte Jehova og tjene ham trofast. — 1 Sam. 11: 1 til 12: 25.
Etter dette er kong Saul ulydig mot Guds bud og begår den ene alvorlige feilen etter den andre. Det oppstår en kritisk situasjon som følge av at en stor hær av filistere truer med å angripe. Saul får beskjed om å vente på Samuel, som skal bønnfalle Jehova om hjelp ved å frambære offer. Tiden går uten at Samuel kommer, og situasjonen er høyst kritisk. Saul ringeakter overmodig befalingen om å vente og frambærer selv brennofferet og takkofferne eller fellesskapsofferne. Like etter at han har gjort det, kommer Samuel. Jehova forkaster Saul som konge på grunn av hans overmodighet og utålmodighet: «Du har ikke holdt hva [Jehova] bød deg.» — 1 Sam. 13: 1—23.
Saul begår igjen en alvorlig feil. Denne gang ignorerer han Guds bud om at hele Amaleks folk skal utryddes. Flere hundre år tidligere hadde amalekittene rettet et usselt angrep mot Israels baktropp, mot alle dem som var trette og utmattet under vandringen gjennom ørkenen. (5 Mos. 25: 17—19) Fordi Saul sammen med folket sparer det beste av feet og Amaleks konge, Agag, sier Samuel til ham: «Har vel [Jehova] like så meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot [Jehovas] ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer . . . Fordi du har forkastet [Jehovas] ord, har han forkastet deg, så du ikke skal være konge.» Etter dette ser ikke Samuel Saul mer, men han sørger dypt over ham. — 1 Sam. 15: 1—35.
Kort tid etter dette sender Jehova Samuel til Isais hus for at han skal salve den yngste sønnen, David, til Israels neste konge. Jehovas ånd forlater nå Saul, og Saul blir plaget av nedtrykthet. Ettersom David er flink til å spille på harpe, blir han valgt til å spille for kong Saul for å gi ham lindring. Vi får så høre om at David dreper den skrytende filisterkjempen Goliat med en slynge og en stein. På grunn av Davids sterke tro på Jehova og hans nidkjærhet for Jehovas navn oppstår det et enestående vennskap mellom ham og Sauls sønn Jonatan, som får David «kjær som sitt eget liv». (1 Sam. 18: 1) Selv om det blir klart at det er David og ikke Jonatan som kommer til å bli Israels neste konge, fortsetter Jonatan å være Davids lojale venn og tar Davids parti med fare for sitt eget liv.
David er så seierrik på slagmarken at Israels kvinner synger: «Saul har slått sine tusener, men David sine titusener.» Dette fører til at Saul blir fylt av en sjalusi som blir en besettelse for ham; det viktigste for ham er nå å bli kvitt David. I løpet av den tiden da Saul jager David som et vilt dyr, har David to anledninger til å drepe Saul, men han vil ikke ’legge sin hånd på Jehovas salvede’. — 1 Sam. 18: 1 til 24: 22; 26: 1—25.
Andre israelitter som er blitt forurettet, slutter seg til den flyktende David, og de blir regnet som en gruppe fredløse. Men de beskytter bøndene og deres hjorder. På grunn av dette ber David om å få en belønning av den rike Nabal, som har en stor buskap. Nabal avslår imidlertid Davids anmodning på en uforskammet måte, og David sverger at han vil ta en dyr hevn. Men Nabals hustru, som får vite hva som har skjedd, og frykter det verste, klarer å formilde David ved hjelp av gaver. Da så Nabal plutselig dør, ber David henne om å bli hans hustru, og hun samtykker med glede. — 1 Sam. 25: 1—42.
Da filistrene igjen samler seg til angrep, søker kong Saul forgjeves Jehovas veiledning. Jehovas ånd har veket fra ham. Hans bønner blir ikke besvart, og prestene har ikke noe ord til ham fra Jehova. I sin fortvilelse rådfører han seg med et spiritistisk medium. Hun gir ham bare dårlige nyheter. I det siste slaget Saul utkjemper, lider Israel et fryktelig nederlag. Sauls sønn Jonatan blir drept, og Saul selv, som er dødelig såret (NW), begår selvmord. — 1 Sam. 28: 1 til 31: 13.
Denne boken hører i sannhet med til det som før er skrevet «oss til lærdom». Den er «nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning». Den understreker spesielt betydningen av å vise lydighet og viser hvilke tragiske følger ulydighet kan få. — Rom. 15: 4; 2 Tim. 3: 16, 17.