Jehova gir «full lønn»
«[Jehova] gjengjelde deg hva du har gjort! Gid du må få full lønn av [Jehova], Israels Gud, til hvem du er kommet for å søke ly under hans vinger!» — Rut 2: 12.
1—3. a) Hva viser samtalen mellom No’omi og Rut angående kommunikasjonen i en familie hvor det hersker et kjærlig familieforhold? b) Hvilken overraskende kjensgjerning kom for dagen da Rut fortalte No’omi om det arbeid hun hadde utført, og hvem ledet det hele?
«GID du må få full lønn av [Jehova]!» Det var den eldre mannen Boas som hadde sagt dette til moabittinnen Rut. Det hadde vært hans oppriktige ønske at denne unge kvinnen, som hadde søkt ly under Israels Guds vinger, skulle få sin lønn. (Rut 2: 12) Men ville dette ønske bli oppfylt? Hvis det ble det, på hvilken måte ville det da skje? Vi skal se.
2 Der hvor det hersker et kjærlig familieforhold, er de eldre familiemedlemmene interessert i de unges virksomhet. Alle setter pris på de anledninger de har til å dele sine tanker med hverandre og fortelle om dagens opplevelser. Det forholdt seg på samme måte i det beskjedne hjemmet i Betlehem hvor No’omi og Rut satt og snakket sammen om kvelden. La oss høre hva de har å si.
3 «Hvor har du sanket i dag, og hvor har du arbeidet?» Det var den mengden av korn og mat som Rut hadde hatt med seg hjem, som fikk No’omi til å stille dette spørsmålet. Det var tydeligvis noen som hadde vist moabittinnen spesiell omtanke. «Velsignet være han som tok seg av deg,» sier den eldre kvinnen. Men nå får begge en virkelig overraskelse. «Den mann jeg har arbeidet hos i dag, heter Boas,» svarer Rut. Hvor enestående! Det er tydelig at Gud leder dette. «Velsignet være han av [Jehova], som ikke har tatt sin miskunnhet bort hverken fra de levende eller fra de døde,» utbryter No’omi. «Den mann er en nær slektning av oss; han er en av våre løsere.» — Rut 2: 19, 20.
4. Hva var en «løser» i det gamle Israel?
4 Hvor oppmuntret føler de seg ikke! Disse kvinnene vet at en løser (hebraisk: go·ʼelʹ) er en slektning (en bror eller en annen mannlig, kjødelig slektning) som har rett til å innløse eller kjøpe tilbake en person, en eiendom eller en arv som tilhører den nærmeste familie. Han kan for eksempel kjøpe en arvelodd før den blir tilbudt på det åpne marked, og således bevare den innen familien. Tenk på det — helt tilfeldig har Rut sanket aks på Boas’ mark, og han er en løser, en mann av Elimeleks slekt!
5. Hvilket eksempel setter Rut med hensyn til omgang, i motsetning til Jakobs datter Dina?
5 Boas ønsker dessuten at Rut skal holde seg til hans folk inntil de er ferdig med hele innhøstingen. No’omi samtykker naturligvis i dette og sier: «Det er godt, min datter, at du går ut med hans piker, for at du ikke skal komme til å lide noe ondt på en annen manns aker.» Moabittinnen vil derfor fortsette å sanke aks på Boas’ mark i to-tre måneder, inntil både bygghøsten og hvetehøsten er til ende. I motsetning til Jakobs datter Dina, som var sammen med kana’anittiske piker, og som førte ulykke over seg selv og brakte sin familie stor sorg, fortsetter Rut å bli boende hos sin svigermor, samtidig som hun også passer på hvem hun omgås. Hvilket fint eksempel er ikke hun! — Rut 2: 22, 23; 1 Mos. 34: 1—31; 1 Kor. 15: 33.
EN YDMYK HANDLEMÅTE
6. Hvordan viser No’omi at hun uselvisk ønsker at Rut skal få det godt?
6 Ukene går, og innhøstingen nærmer seg sin avslutning. No’omi sier til Rut: «Min datter! Jeg vil prøve å la deg få et hjem [et hvilested, NW], så du kan ha det godt.» (Rut 3: 1) Den eldre enken forsøker ikke selvisk å holde på den unge moabittinnen, men ønsker at Rut skal få det godt og trygt og finne hvile i hjemmet til en god og kjærlig ektemann. Men No’omi er også interessert i å oppreise sin ektemann, Elimelek, et navn i Israel. (5 Mos. 25: 7) I denne hensikt legger hun derfor fram en spesiell plan, og hennes ydmyke svigerdatter er glad for å kunne samarbeide med henne. Rut bader, salver seg med olje og tar på seg sin kappe eller sine ytterklær og går ut for å gjennomføre sin edle oppgave.
7. Hvilken framgangsmåte benytter Boas når han renser byggen?
7 I mellomtiden har Boas — som er en velhavende mann, men også en flittig arbeider — benyttet seg av den friske brisen om kvelden til å kaste bygg på treskeplassen. Under treskingen er kornet blitt slått løs fra agnene, og stråene er blitt kuttet i små biter. Med en stor greip eller kasteskovl blir alt dette nå kastet opp i luften mot vinden. Brisen blåser agnene bort, skiller ut stråene og får kjernene til å falle ned på treskeplassen. Dette er en lykkelig tid, og arbeidet blir derfor etterfulgt av et godt måltid mat. Boas spiser og drikker og føler seg «vel til mote», men det er ikke noe som tyder på at han har spist eller drukket for mye. (Sl. 104: 15) Så legger han seg ned «ved kanten av kornhaugen», og snart sover han dypt under den stjernestrødde himmelhvelvingen. — Rut 3: 1—7.
8. Hvordan opptrer Rut overfor Boas på treskeplassen, og har hun umoralske hensikter?
8 Det hersker stillhet overalt mens en utydelig skikkelse langsomt nærmer seg helt lydløst og uten å bli sett. Det er en kvinne. Hun tar bort dekket ved den sovende Boas’ føtter og legger seg ned der fullt påkledd. Ved midnatt begynner Boas å fryse. Han bøyer seg framover og blir overrasket over å finne en kvinne liggende ved sine føtter. Han kan ikke i mørket se hvem det er, og spør: «Hvem er du?», og han hører svaret: «Jeg er Rut, din tjenerinne.» Men hun tilføyer hurtig: «Bre ditt dekke ut over din tjenerinne; for du er løser.» (3 Mos. 25: 25) Selv om Boas er overrasket, blir han hverken forlegen eller indignert. Moabittinnen har heller ikke kommet i noen umoralsk hensikt. Ved denne symbolske handlingen og ved sine ord har hun på en ydmyk måte fulgt No’omis påbud. Rut har gjort den eldre judeeren oppmerksom på den plikt som påhviler ham som en løser, en slektning av hennes avdøde mann, Mahlon, og av hans avdøde far, Elimelek. No’omi hadde vært sikker på at det hun foreslo, ville bli vellykket, og den unge kvinnen hadde tydeligvis tillit til at Boas ville behandle henne på en ærbar måte. (Rut 3: 4, 7—9) Men hvordan vil han reagere?
9. a) Hvordan har Rut vist kjærlig godhet både ’før og nå’, slik Boas sier? b) Hva er det som gjør Rut til ’en bra kvinne’?
9 Boas velsigner og roser den ydmyke og lojale moabittinnen og sier: «Velsignet være du av [Jehova], min datter! Du har nå lagt en større kjærlighet for dagen enn før, ved ikke å gå etter de unge menn, hverken de fattige eller de rike.» Før hadde Rut vist No’omi lojal kjærlighet. Nå viste moabittinnen ved ikke å søke omgang med gifteferdige, unge menn at hun var villig til å gifte seg med en mye eldre mann for å kunne oppreise et navn for sin avdøde mann, Mahlon, og for sin svigermor, Elimeleks gamle enke. Men hva mener Boas om dette? Han beroliger henne og sier: «Så vær nå ikke redd, min datter! Alt det du sier, vil jeg gjøre for deg; for alt folket i min by vet at du er en bra kvinne.» Rut har ikke høylytt kunngjort sine dyder, og det er ikke rikdom, en kunstferdig hårfrisyre og kostbare klær som har fått andre til å beundre henne. Det er tvert imot den unge kvinnens frykt for Jehova, hennes gode arbeid, hennes stille og milde ånd, hennes lojale kjærlighet og hennes flid — det er slike gjerninger og egenskaper som har fått folk til å betrakte henne som «en bra kvinne». Hvilken gudfryktig kvinne i dag skulle ikke ønske å ha et slikt godt rykte? — Rut 3: 10, 11; jevnfør Ordspråkene 31: 28—31; 1 Timoteus 2: 9, 10; 1 Peter 3: 3, 4.
10. Hvorfor blir Rut ikke straks Boas’ hustru?
10 Vil Boas straks ta Rut til seg som sin hustru? Nei, for det er en mannlig slektning av Elimelek og Mahlon som er nærmere enn han. «Men har han ikke lyst til å løse deg, så løser jeg deg,» forsikrer Boas og understreker dette med en ed, idet han sier: «Så sant [Jehova] lever!» Boas vil ta seg av saken om morgenen. — Rut 3: 13.
11. Hva er det som får Boas til å gi Rut seks mål bygg?
11 Ettersom det er sent, får Boas Rut til å bli til tidlig neste morgen. Men de begår ingen umoralsk handling, og de står opp mens det ennå er mørkt, tydeligvis for å unngå å sette i gang grunnløse rykter. Før moabittinnen går, fyller Boas hennes kappe med seks mål bygg, kanskje for å vise at akkurat som seks arbeidsdager blir etterfulgt av en hviledag, er denne unge kvinnens hviledag nær, for han vil sørge for at hun får et «hvilested», et hjem og en ektemann. (Rut 1: 9; 3: 1, NW) Den gavmilde Boas ønsker naturligvis heller ikke at Rut skal vende tomhendt hjem til sin svigermor.
12. Hvorfor sier No’omi: «Hvem er du, min datter?»?
12 Moabittinnen kommer hjem, og No’omi roper: «Hvem er du, min datter?» Kanskje hun ikke kan se hvem det er som kommer inn i mørket, men spørsmålet kan også sikte til Ruts mulige nye identitet i forholdet til sin løser. Da No’omi har fått høre om hvordan det har gått, er hun forvisset om at Boas vil holde sitt ord og handle raskt. «Hold deg nå i ro, min datter, til du får vite hvorledes saken faller ut! For denne mann hviler ikke før han får saken avgjort, og det ennå i dag.» — Rut 3: 12—18, vers 16 fra NW.
13. Hvilket utbytte kan vi ha av å tenke over No’omis og Ruts tro?
13 Mens disse to trengende enker ser tiden an i sin ringe bolig, kan vi ha utbytte av å tenke over deres tro. Har vi i likhet med No’omi tillit til våre trofaste medtroende? Stoler vi i likhet med Rut villig på Jehova i en kritisk tid, og er vi forvisset om at den måten han ordner tingene på, og de foranstaltninger han treffer, er de beste? (Sl. 37: 3—5; 138: 8) Tenk på Rut! Hun kjenner ikke engang den mannlige slektning som har førsteretten i denne saken; hun kjenner ikke hans temperament, og likevel er hun villig til å handle i samsvar med Jehovas lov angående svogerekteskap. Hun må være sikker på at Gud gjør alt til det beste. Har vi også tillit til at Jehova lar ’alle ting tjene dem til gode som elsker Gud’? — Rom. 8: 28; 1 Pet. 5: 6. 7.
BOAS HANDLER BESLUTTSOMT
14, 15. a) Hvem er den løseren som er en nærmere slektning av Elimelek enn Boas er? b) Hva er No’omi nødt til å gjøre, antagelig på grunn av sin fattigdom, og hva må derfor den nærmeste slektning eller Boas gjøre?
14 En ny dag gryr i Betlehem. Folk går omkring i gatene, kjøpmennene stiller ut sine varer, små grupper snakker sammen på den åpne plassen foran byporten, og bøndene er på vei ut til sitt arbeid på markene utenfor byen. Og ved byporten sitter Boas. Han ser på alle som går forbi. Plutselig roper han: «Kom hit og sett deg her, min venn!» (Rut 4: 1) Den han snakker til, er ingen andre enn den løser som er nærmere i slekt med Elimelek enn han selv er. Han kan til og med ha vært en kjødelig bror til den avdøde Elimelek.
15 Byporten er det stedet hvor forretningstransaksjoner blir nedskrevet, og hvor de eldste sitter og dømmer. Ettersom Boas skal representere No’omi og Rut, som ikke er til stede, i saker som gjelder gjenkjøp og svogerekteskap, samler han ti av Betlehems eldste her i byporten. (5 Mos. 16: 18; 22: 15; 25: 7, 8) Så sier Boas til den nærmeste løseren: «Den aker som tilhørte vår bror [eller slektning] Elimelek, har No’omi solgt,» antagelig fordi hun var fattig. (Rut 4: 3) Hvis en utarmet israelitt måtte selge familiens eiendom, hadde løseren rett til å innløse den ved å betale en pris som var basert på hvor mange år det var igjen til jubelåret, da en slik eiendom skulle gis tilbake til den opprinnelige eier. (3 Mos. 25: 23—28) I stedet for å forsøke å forbigå den nærmeste slektning og kjøpe åkeren i all hemmelighet legger Boas ærlig saken fram offentlig. Hvis den nærmeste slektning vil innløse åkeren, er det vel og bra, men hvis ikke, så vil Boas gjøre det.
16, 17. Hva må den slektningen som ikke er nevnt ved navn, også gjøre hvis han ønsker å kjøpe åkeren av No’omi? Hvordan reagerer han på dette?
16 «Jeg vil innløse den,» sier den nærmeste slektning. Han er tilsynelatende glad for å kunne erverve seg denne åkeren og på den måten øke sin eiendom. Men han får seg en overraskelse, for Boas sier videre: «Når du kjøper akeren av No’omi, kjøper du den også av moabittinnen Rut, den avdødes [Elimeleks sønn Mahlons] hustru, for å oppreise den avdødes navn på hans arvelodd.» (Rut 4: 4, 5) Hvis denne slektningen ønsker åkeren, er han forpliktet til å gifte seg med Rut og frambringe avkom i sin slektnings navn — en sønn som vil arve denne åkeren.
17 Nå stiller saken seg helt annerledes. «Jeg kan ikke innløse den for meg,» sier den nærmeste slektning, som ikke er nevnt ved navn, «for da ville jeg ødelegge min egen arvelodd; innløs du for deg det jeg skulle løse, for jeg kan ikke innløse det.» (Rut 4: 6) I hvilken forstand denne slektningen ville ’ødelegge sin egen arvelodd’, sier han ikke noe om. Men han ville måtte bruke penger til å kjøpe åkeren og ville derfor redusere verdien av sin eiendom i tilsvarende grad. Senere ville så Ruts sønn, og ikke noen av de sønner som den nære slektningen kanskje allerede hadde, få åkeren. Det ville ikke den selviske løseren gå med på. Derfor kom han til at Boas kunne kjøpe åkeren.
18, 19. Hva gjør denne nærmeste slektningen for å vise at han gir avkall på sin rett til å innløse i dette tilfellet, og hva gjør så Boas?
18 Denne slektningen, som ikke er nevnt ved navn, følger deretter den skikken som var vanlig på den tiden når det gjaldt retten til innløsning og bytte. Han tar av seg en av sandalene sine og gir den til Boas. Ved å gjøre dette i vitners nærvær gir han avkall på sin rett til å innløse i dette tilfellet. Grunnen til at han ikke blir nevnt ved navn, er uten tvil den selviske handlemåten han fulgte. Nå er Boas bemyndiget til å innløse. — Rut 4: 7, 8; 5 Mos. 25: 7—10.
19 Boas kjøper straks av No’omi det som tilhørte Elimelek og hans to sønner, Kiljon og Mahlon. Han kjøper også Rut «til hustru for å oppreise den avdødes [Mahlons] navn på hans arvelodd, så den avdødes navn ikke skal bli utryddet blant hans brødre og i hans hjemsteds port». Ja, Mahlons navn og derfor også hans fars, Elimeleks, navn vil bli husket av folket og de eldste når de i framtiden samles ved Betlehems port. «Det er I vitner på i dag,» sier Boas. Som en bekreftelse på dette sier alt folket og de eldste: «Ja, det er vi vitner på.» — Rut 4: 9—11.
JEHOVA GIR RUT «FULL LØNN»
20. Hva ønsker vitnene at Jehova skal gi den hustruen som har kommet inn i Boas hus, og hvem gir de derfor æren for den sønn som Rut skal få?
20 Det er rørende å høre disse vitnene tilføye: «[Jehova] la den kvinne som nå drar inn i ditt hus, bli som Rakel og Lea, de to som bygde Israels hus [for deres avkom ble tallrikt], og gid du må bli en mektig mann i Efrata og få en navnkundig sønn i Betlehem! Ditt hus bli som Peres’ hus [som var svært folksomt] — han som Tamar fødte Juda — ved de etterkommere som [Jehova] vil gi deg med denne unge kvinne!» (Rut 4: 11, 12) Ja, disse vitnene gir allerede nå Jehova æren for den sønn som den lojale moabittinnen Rut skal få.
21, 22. Hvorfor sier kvinnene i nabolaget: «No’omi har fått en sønn»?
21 Boas tar deretter Rut til seg som sin hustru og har omgang med henne. Jehova gir henne livsfrukt, og hun føder en sønn. Hvilken lykke! Kvinnene i Betlehem sier til No’omi, den lykkelige bestemoren: «Lovet være [Jehova], som ikke lot deg fattes en løser i dag, og han bli navnkundig i Israel! Han skal bli din sjels trøster og din alderdoms forsørger; for din sønnekone, som har deg kjær, har født ham, hun som er mer for deg enn sju sønner.» Lykkelig tar No’omi barnet og legger det i fanget og blir dets fostermor. — Rut 4: 13—16.
22 «No’omi har fått en sønn,» sier kvinnene i nabolaget. De betrakter barnet som Elimeleks og hans enkes sønn. Og hvorfor ikke? I samsvar med loven om svogerekteskap ble Rut Boas’ hustru på vegne av den eldre No’omi. Boas og Rut har utført en tjeneste for Jehova, og det er verdt å legge merke til at kvinnene i nabolaget gir barnet navnet Obed, som betyr «tjener» eller «en som tjener». Barnet er den lovformelige arving til jøden Elimeleks hus. — Rut 4: 17.
23. Hvordan er Boas blitt et redskap i forbindelse med den velsignelsen han uttalte overfor Rut?
23 Det har gått noen måneder siden Boas sa til Rut: «[Jehova] gjengjelde deg hva du har gjort! Gid du må få full lønn av [Jehova].» (Rut 2: 12) Ved å bli far til Obed er Boas nå blitt et redskap i forbindelse med den velsignelsen han uttalte overfor den unge moabittinnen. En dag vil Obed, som er en etterkommer av Juda gjennom Peres, Hesron, Ram, Amminadab, Nashon, Salmon og Boas, få en sønn som kommer til å hete Isai, og som vil bli far til David, Israels annen konge. — Rut 4: 18—22.
24. a) Hva viser denne beretningen fra virkeligheten angående Guds ledelse i dette tilfelle? b) Hva var den ’fulle lønn’ som Jehova ga Rut?
24 Denne beretningen fra virkeligheten viser Guds ledelse i utvelgelsen av enkeltpersoner for å bevare den viktigste menneskelige slektslinje, den som fører til Messias, Jesus Kristus. Det er nok så at israelittiske kvinner som var gift med menn av Juda stamme, hadde mulighet for å yte sitt bidrag til Messias’ jordiske slektslinje. (1 Mos. 49: 10) Men det at en moabittinne fikk dette privilegium, illustrerer det prinsipp at det ikke står «til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet». (Rom. 9: 16) Rut hadde valgt Jehova som sin Gud, og i sin store barmhjertighet ga han henne «full lønn» ved å la denne ydmyke kvinnen bli et ledd i den slektslinje som førte fram til Messias. — Matt. 1: 3—6, 16, Luk. 3: 23, 31—33.
25. Hvilken innvirkning bør det ha på oss å tenke over den ’fulle lønn’ som Gud ga Rut?
25 Den ’fulle lønn’ som Gud ga den lojale Rut, bør tilskynde tenkende mennesker til å nærme seg Jehova i fullstendig tro og tillit til at han eksisterer, og at «han lønner dem som søker ham». (Heb. 11: 6) Ja, Ruts bok framstiller Jehova som en kjærlig Gud som handler til beste for dem som er lojale overfor ham. Den viser dessuten at Guds hensikter aldri slår feil. Vi kan og bør derfor ha den samme ånd som David ga uttrykk for da han sa: «Måtte vi kunne juble over din frelse og løfte seiersmerket i vår Guds navn! [Jehova] oppfylle alle dine bønner! Nå vet jeg at [Jehova] frelser sin salvede; han svarer ham fra sin hellige himmel med frelsende storverk av sin høyre hånd.» — Sl. 20: 6, 7.
[Bilde på side 14]
«Hvem er du?» spør Boas. «Jeg er Rut, din tjenerinne»