«De skal helt sikkert kjempe mot deg»
1. Hvordan ville vi føle det hvis vi hadde en utro ektefelle?
HVORDAN ville du føle det hvis du var gift og din ektefelle var utro og begikk ekteskapsbrudd? Det kunne for eksempel være en kvinne som du hadde vært gift med helt fra hun var ung, men som brøt sitt løfte og forlot deg og solgte seg selv til umoralske menn. Ville du ikke da som en trofast ektemann føle deg såret? Når alle forhåpninger om en forsoning var ute, ville du kanskje sende henne bort og søke skilsmisse. I en slik situasjon ville du kanskje aldri ønske å få henne tilbake.
2. Hvilket tilfelle av utroskap i nasjonal målestokk fortelles det om i Jeremias 3: 1, 2?
2 For 2600 år siden, på profeten Jeremias’ tid, hadde det utviklet seg en slik situasjon, men i nasjonal målestokk. Den har sitt motstykke i vår tid og angår derfor oss i dag. Vi bør undersøke den nærmere og se hvordan vi blir berørt. I den beretningen som Jeremias nedskrev, leser vi: «Det heter: Når en mann lar sin hustru fare, og hun går fra ham og blir en annen manns, kan han da igjen komme tilbake til henne? . . . Og du, du har drevet hor med mange venner og skulle enda komme tilbake til meg igjen? sier [Jehova]. Løft dine øyne til de bare hauger og se: Hvor er du ikke blitt vanæret? Ved veiene satt du og ventet på dem, som en araber i ørkenen, og du vanhelliget landet ved ditt hor og din ondskap.» — Jer. 3: 1, 2.
3. Hva sier Jehova at det frafalne folket det her tales til skal gjøre, og hvorfor?
3 Det er Israels folk det her tales til. Vi leser derfor: «Vend tilbake, Israel, du frafalne, sier [Jehova]; jeg vil ikke senke mitt åsyn i vrede mot eder; for jeg er miskunnelig, sier [Jehova], jeg vil ikke holde fast ved min vrede evinnelig. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra [Jehova] din Gud.» «Vend tilbake, I frafalne barn, sier [Jehova]; for jeg er eders ekteherre, og jeg vil ta eder . . . og føre eder til Sion.» — Jer. 3: 12—14.
4. Hvem kan i dag sammenlignes med det frafalne Israel, og hvilket spørsmål oppstår med hensyn til dens ektemann og eier?
4 Kristenheten er i dag som det frafalne Israel. Det finnes over 900 millioner mennesker som ennå er knyttet til kristenheten, ettersom de er medlemmer av dens forskjellige sekter og trossamfunn. Har Jehova Gud noen gang vært kristenhetens «ekteherre»? I dag ringeakter kristenheten Jehovas navn og framhever nesten utelukkende navnet til Jehovas Sønn, Jesus. Over 1800 år før kristenheten ble til, ble Jehova en «ekteherre». Til hvem? Til Israels folk. Han ble deres eier særlig etter at han hadde utfridd dem av trelldommen i det gamle Egypt og knyttet dem til seg ved den pakt som han inngikk med dem på Sinai berg, og som profeten Moses var mellommann for. (2 Mos. 19: 1 til 24: 8) Men hva nå med kristenheten?
5. a) Hvor har kristenheten sine røtter? b) Hvem inngikk Jehova ekteskap med i år 33 e. Kr., og hvordan?
5 Her er noe som den salvede Jeremias-klassen må gjøre kristenheten oppmerksom på, og vår tids Jeremias gjør det. Kristenheten har sine røtter i kristendommen i det første århundre. Den sanne kristne menighet ble opprettet på pinsedagen i år 33 i det første århundre. Den ble «en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom» for Jehova Gud. (1 Pet. 2: 9) Det betydde at hans ekteskapelige forhold til det kjødelige, omskårne Israel ble annullert, opphevet. Det kjødelige Israel ble skilt fra Jehova. Jehova ble nå «ekteherre» til det nyfødte ’hellige folk’, det åndelige Israel. Dette ’hellige folk’ hadde han kjøpt med det dyrebare blodet til sin Sønn, Jesus Kristus, den større Moses. Han førte dette «folk» inn i den ’nye pakt’ som Jeremias hadde forutsagt. (Jer. 31: 31—34) Jesus var mellommannen for denne nye pakten. Om høsten i år 36 e. Kr. ble det mulig for troende ikke-jøder å la seg døpe og bli en del av det åndelige Israel.
6. Hva førte det religiøse frafallet blant dem som påberopte seg å være kristne, til i det fjerde århundre etter Kristus?
6 Hva skjedde så? Ved slutten av det første århundre, etter at Kristi utvalgte apostler var døde, begynte det å gjøre seg gjeldende et religiøst opprør i det åndelige Israels menighet mot dens «ekteherre», Jehova Gud. (Matt. 13: 24—28, 36—39) Dette frafallet blant dem som påberopte seg å være kristne, ble stadig større, inntil keiser Konstantin i Romerriket ble påvirket til å benytte seg av situasjonen i begynnelsen av det fjerde århundre. Til tross for at han ikke var døpt og fortsatt var Pontifex maximus i den romerske, hedenske religion, erklærte han at den såkalte kristendom på hans tid skulle være statsreligion i Romerriket. Dette resulterte i et ekteskap mellom frafallen kristendom og den politiske stat.
7. Hvilket forderv må Jehovas kristne vitner gjøre kristenheten oppmerksom på ifølge Jeremias 2: 20, 21?
7 Jehovas kristne vitner har plikt til å tale til kristenheten i dag akkurat som Jeremias talte til det frafalne Israels folk i det sjuende århundre før vår tidsregning. Med hvilke ord fra Jehova Gud? Med disse ordene: «På hver høy bakke og under hvert grønt tre la du deg ned og drev utukt. Og enda hadde jeg plantet deg som en edel ranke, helt igjennom av ekte sæd; hvorledes er du da blitt omskapt for meg til ville skudd av et fremmed vintre?» — Jer. 2: 20, 21.
8. Hvordan viser Jeremias 2: 2, 3 at Israel tidligere hadde vært i en ærefull åndelig tilstand?
8 Jehova beskriver også den åndelige tilstand som hans paktsfolk, Israel, og den såkalte kristendom i vår tid tidligere hadde vært i, da han sa ved Jeremias: «Jeg kommer i hu din ungdoms hullskap, dine trolovelsesdagers kjærlighet, hvorledes du fulgte meg i ørkenen, i et land hvor ingen sår. Hellig var Israel for [Jehova], hans førstegrøde.» (Jer. 2: 2, 3) Med unntagelse av en trofast levning som innbefattet Jeremias, tapte det kjødelige Israel det hellige paktsforhold det sto i til Jehova Gud, av syne. Kristenheten har på lignende måte unnlatt å vise Jehova Gud udelt hengivenhet. Den har ikke levd i samsvar med den nye pakt.
9, 10. Hvorfor stiller kristenheten spørsmål om hvorvidt Jehovas kristne vitner er skikket til å handle som Jeremias?
9 Men hvem er Jehovas kristne vitner i dag at de drister seg til å handle som Jeremias og anklage kristenheten for å ha kommet til kort med hensyn til å oppfylle Guds krav til de åndelige israelitter i den nye pakt? Hvem er de at de kan anklage kristenheten for å ha gjort seg skyldig i åndelig utroskap mot den nye pakts Gud? (Jak. 4: 4) Det er slik kristenheten betrakter det arbeid Jehovas vitner utfører. Når en regner fra Konstantin den stores tid, er kristenheten over 1600 år gammel og har millioner av menigheter.
10 I motsetning til kristenheten er Jehovas kristne vitners menighet i dag bare 100 år gammel regnet fra opprettelsen av menigheten av ikke-sekteriske bibelstudenter i Allegheny i Pennsylvania. Kristenheten betrakter Jehovas vitner som en ung oppkomling av en menighet som ikke har den teologiske utdannelse som kristenheten kan skryte av. Men hvordan var det med Jeremias’ alder da Jehova ga ham i oppdrag å tjene som profet?
11. Spilte det ifølge Jeremias 1: 4—6 noen rolle for Jehova at Jeremias var ung?
11 At Jeremias var ung, spilte ingen rolle for Jehova. Det som hadde betydning for Jehova, var gudhengivenhet og villighet til å tjene under ubehagelige forhold. Dette framgår av den bibelske beretning: «[Jehovas] ord kom til meg, og det lød så: Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg; jeg satte deg til en profet for folkene. Men jeg sa: Akk, Herre, [Jehova]! Se, jeg forstår ikke å tale; for jeg er ung.» — Jer. 1: 4—6.
«JEG ER UNG»
12. Hvorfor var Jeremias ikke for ung i år 647 f. Kr. til at Jehova kunne velge ham som en profet for folkene»?
12 Men var denne sønnen av presten Hilkias for ung i år 647 f. Kr. til at Jehova kunne velge ham som «en profet for folkene»? Nei, for til og med før Jeremias var unnfanget i sin mors liv, altså lenge før han ble født, hadde Jehova sett at en sønn av Hilkias ville passe til denne ansvarsfulle oppgaven, og det akkurat på det rette tidspunkt. Hvis Jehova dessuten kunne hellige denne sønnen før Hilkias avlet ham, kunne den allmektige Gud naturligvis også innsette ham i den hellige stilling, for eksempel omkring 20 år etter at han ble født, eller kanskje snarere 25 år etter, når han ville være kvalifisert til å begynne på det første stadium av prestetjenesten i templet i Jerusalem. Jeremias’ fødsel fant derfor sted på det rette tidspunktet, for Jehova ønsket at denne profeten og presten skulle være en ung mann som befant seg i begynnelsen av sitt livsløp.
13. I hvis regjeringstid kom Jehovas ord til Jeremias, og hvorfor følte han at han var for ung til å tale som profet?
13 Jehova hadde til hensikt at Jeremias skulle tjene som profet i lang tid, i over 40 år eller til han ble gammel. Det var derfor ingen tilfeldighet at Jehovas profetiske ord begynte å komme til Jeremias i det 13. år av kong Josias’ regjering i Jerusalem. (Jer. 1: 1, 2) Men Jeremias følte selv at han var for ung til å påta seg det profetiske arbeid som krevde at han måtte tale offentlig. Det ville dessuten innebære at han måtte tale til folkets eldste, til menn som var oppe i årene, og dette var enda en grunn til at Jeremias følte at han var for ung.
14. Hvordan viste Jehova at han hadde en annen innstilling til Jeremias’ unge alder enn den fremtredende personer i landet hadde?
14 Kongene, høvdingene, prestene og folket i landet så ned på Jeremias på grunn av hans unge alder, noe som minner oss om hvordan den kristne apostelen Paulus sa til sin medarbeider Timoteus at han ikke skulle la noen se ned på ham fordi han var ung, når han utførte det Paulus hadde pålagt ham. (1 Tim. 4: 12) Jehova gjorde ikke det. Han snakket ikke til Jeremias på en barnslig måte, og han lot heller ikke Jeremias bli inspirert til å uttrykke sin første profeti i et barnslig språk. Den var rettet til voksne mennesker og uttrykt i et språk som passet for dem.
15. Hvordan har kristenheten hele tiden betraktet Jeremias-klassen, og hvordan kan det mot denne klassen har vist, sammenlignes med Davids mot?
15 De mye eldre religiøse organisasjoner i kristenheten har alltid sett ned på Jehovas kristne vitner og betraktet dem som ’unge’ sammenlignet med dem selv. Det er sant at C. T. Russell bare var 27 år gammel da han grunnla og begynte å redigere bladet Zion’s Watch Tower (Sions vakttårn), men han fortsatte å redigere det i 37 år, like til han døde i en alder av 64 år. Han tjente som president for Watch Tower Bible and Tract Society (Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap) i nesten 32 år (1884—1916). Ettersom dette selskapet ble innregistrert i desember 1884, har det arbeid som er blitt utført i tilknytning til det av dem som nå er organisert som Jehovas kristne vitner, bare pågått i omkring 100 år. Ja, de var unge da de trådte inn på vår tids religiøse skueplass med dens strid og kiv, men de trådte modig fram. Det var som den gang den unge hyrdegutten David utfordret filistrenes godt bevæpnede kjempe, Goliat. (1 Sam. 17: 23—54) I likhet med David visste de at de trådte fram i Jehovas navn, og at «[Jehova] råder for krigen». — 1 Sam. 17: 47.
16. Hva gjorde Jehova til tross for at Jeremias innvendte at han ’var ung’?
16 Jehova er i stand til å dyktiggjøre dem som han velger til sin tjeneste, uansett deres alder. Det Jeremias opplevde som et før-kristent vitne for Jehova, viser at dette er sant, og dette er til oppmuntring for oss i dag. Jeremias forteller selv: «Da sa [Jehova] til meg: Si ikke: Jeg er ung! Men til alle dem jeg sender deg til, skal du gå, og alt det jeg byder deg, skal du tale. Frykt ikke for dem, for jeg er med deg og vil redde deg, sier [Jehova]. Og [Jehova] rakte ut sin hånd og rørte ved min munn, og [Jehova] sa til meg: Se, jeg legger mine ord i din munn. Se, jeg setter deg i dag over folkene og over rikene til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge og til å plante.» — Jer. 1: 7—10.
17. Hva bemyndiger det oppdrag Jehova har gitt dem som tilhører Jeremias-klassen, dem ikke til?
17 De som tilhører Jeremias-klassen i vår tid, er klar over hvilket oppdrag de har fått av Jehova. De vet at dette oppdraget ikke bemyndiger dem til å blande seg opp i verdslig politikk, til å fremme eller ta aktivt del i politiske revolusjoner eller til å slutte seg til nihilistiske og anarkistiske bevegelser. Det er ikke på den måten Gud mener de skal ’rykke opp og rive ned, ødelegge og bryte ned’. Det at de er satt «over folkene og over rikene», betyr ikke at de kan bestemme over denne verdens folk og riker eller overta kontrollen over dem. Jeremias utførte ikke i sin tid det oppdrag han hadde fått av den høyeste Gud, på den måten. De som tilhører den salvede Jeremias-klassen i dag, gjør heller ikke det. De er fredelige og lovlydige borgere i det landet de bor i.
18. I hvilken forstand er Jeremias-klassen satt over folkene og rikene, og i hvilken forstand handler denne klassen i samsvar med det oppdrag den har fått?
18 I hvilken forstand er de så satt «over folkene og over rikene»? Hvordan utfører de det overnasjonale oppdrag de har fått av Jehova, i hvis navn de er blitt sendt? Jo, de har fått en stilling eller et oppdrag som skriver seg fra en kilde som er høyere enn de verdslige folk og riker. Derfor er de med rette bemyndiget til å komme med kunngjøringer verden over som disse folk og riker ikke ville bemyndige Jeremias-klassen til å komme med uten verdslig diplomati. Med myndighet fra den høyeste Gud og i Bibelens språk kunngjør de bare at disse folk og riker vil bli rykket opp fra sine fast forankrede steder; de vil bli revet ned og ødelagt til Guds fastsatte tid og ved de midler han velger. (Jevnfør Esekiel 43: 3; 1 Mosebok 41: 11—13.) Det er som om det er Jeremias-klassen som rykker opp og river ned og ødelegger, for det som Guds Ord sier at denne klassen skal kunngjøre, vil Gud selv gjøre. — Jer. 18: 7—10.
19. I hvilken forstand er Jehova «folkenes konge»?
19 På denne måten viser Gud at han er «folkenes konge»; han er høyere enn dem alle. Ingen av deres konger og herskere kan måle seg med ham. — Jer. 10: 7; Åpb. 15: 3.
20. Hvorfor krever det mot av Jeremias-klassen å utføre sitt oppdrag?
20 Det krever mot av dem som tilhører Jeremias-klassen, å fullføre dette oppdraget, for deres budskap er upopulært over hele verden. I likhet med Jeremias i gammel tid må de kunngjøre at alle denne verdens nasjoner vil bli ødelagt. (Jer. 25: 15—30) De kan derfor ikke ta del i disse dømte nasjonenes fanatiske, patriotiske handlinger. De kan ikke tilegne seg vår tids nasjonalistiske ånd. Konger og herskere i dag betrakter Jeremias-klassens budskap som opprørsk og illojalt og sier at det ødelegger deres undersåtters moral og svekker deres respektive lands forsvarsstyrker. De kommer derfor med trusler overfor disse forkynnerne av Jehovas profetiske budskap til vår moderne verden. For å skremme Jeremias-klassen gjør de i mange tilfelle alvor av sine trusler ved å undertrykke den og straffe den på forskjellige måter. Det blir derfor nødvendig å etterligne Jeremias og adlyde Jehova som «folkenes konge» framfor å adlyde mennesker. Det var dette Kristi apostler gjorde i det første århundre. — Ap. gj. 4: 19, 20; 5: 29.
[Bilde på side 16]
Den unge Jeremias-klassen (slik den ble framstilt på en av de første kalendere som ble utgitt av Selskapet Vakttårnet) står «over folkene» i den forstand at den har fått en gudgitt stilling og gjerning