Josva vitner om Jehovas trofasthet

I MOTSETNING til menneskelige herskere, som kommer til kort når det gjelder å holde det de lover, er den universelle Overherre, Jehova Gud, trofast og pålitelig. Han er en Gud som alltid holder sine løfter og oppfyller sin del av en hvilken som helst overenskomst han inngår med sine skapninger. Profeten Moses omtalte ham med rette som «en trofast Gud». — 5 Mos. 32: 4.

Den sjette boken i Bibelen, Josvas bok, er i virkeligheten en beretning om hvordan Jehova Gud trofast oppfylte de løfter som han hadde gitt Israels folk og deres forfedre. Gang på gang hadde han lovt å gi dem Kana’ans land. Det kom faktisk til å bli kalt det lovte land.a Jehova forsikret dessuten Josva om at alt det han foretok seg, ville lykkes hvis han holdt seg til Guds lov. Josva adlød, og i samsvar med sitt løfte hjalp Jehova ham. — Jos. 1: 8.

BOKENS AUTENTISITET OG SKRIBENT

I likhet med mange andre av bøkene i de hebraiske skrifter har også Josvas bok vært utsatt for angrep. Noen kaller den en «eventyrlig fortelling», og andre hevder at den er «fullstendig uhistorisk». Men deres angrep savner ethvert fornuftig grunnlag. Hvordan kan noen hevde at denne boken er et falskt skrift i betraktning av den måten den ærer Skaperen, Jehova Gud, på som en som holder sine løfter? Hvordan kan noen komme med en slik påstand i betraktning av at boken oppriktig formaner til å være trofast og åpent forteller om Guds folks feil og svakheter? Boken har dessuten alle de kjennetegn som viser at den ble skrevet på den tiden den omtaler. Dette framgår av alle de detaljer den inneholder, både med hensyn til tidspunktet og de geografiske steder de begivenheter den beretter om, inntraff på.

Noe som også er et sterkt vitnesbyrd om at boken er autentisk, er alle de henvisninger som senere bibelskribenter kommer med til de begivenheter som er omtalt i Josvas bok. Gang på gang henviser salmistene til disse, og det samme gjør stattholderen Nehemias, profeten Esaias, den første kristne martyr, Stefanus, apostelen Paulus og disippelen Jakob.b Disse skribentene, som skrev under inspirasjon, ville ikke ha gjort det hvis det hadde hersket tvil om hvorvidt de begivenheter som blir omtalt i boken, virkelig hadde funnet sted. I 1 Kongebok 16: 34 finner vi dessuten oppfyllelsen av en profetisk forbannelse som Josva uttalte over enhver som ville forsøke å gjenoppbygge Jeriko. — Jos. 6: 26.

Det er rimelig å trekke den slutning at det ikke kan ha vært noen annen enn Josva som skrev denne boken. Ettersom han etterfulgte Moses som Israels leder, er det rimelig at han også fortsatte nedskrivingen av den historiske beretning som Moses hadde begynt på. Dette har jødiske lærde vært overbevist om i tidligere tider, og det samme var de første kristne. Et slikt uttrykk som «til denne dag» forekommer dessuten flere ganger i Josvas bok, noe som viser at skribenten levde samtidig som de begivenhetene han beretter om, fant sted. Vi har også følgende vitnesbyrd: «Josva skrev opp disse ord i Guds lovbok; og han tok en stor stein og reiste den der under den eik som sto ved [Jehovas] helligdom.» — Jos. 24: 26.

Josvas bok kan inndeles i fire hoveddeler: Kapitlene 1 til 5 tar for seg begivenhetene fra Moses’ død til begynnelsen av erobringen av landet, kapitlene 6 til 12 forteller om erobringen av Kana’an, kapitlene 13 til 22 behandler delingen av landet, og kapitlene 23 og 24 inneholder Josvas avskjedsformaninger, som minner om Moses’ avskjedstaler til Israel.

BEGIVENHETENE FORUT FOR JERIKOS FALL

Denne boken av Moses’ etterfølger begynner med forsikringen om at Jehova vil være med Josva, slik som han hadde vært med Moses — hvis han trofast gransket Guds Ord dag og natt og handlet i harmoni med det som sto der. (Jos. 1: 1—9) Etter at Josva hadde fått denne oppmuntringen, ga han folket befaling om å gjøre seg rede til å dra over Jordan. Først sendte han imidlertid ut to menn som skulle utspeide landet og særlig Jeriko. Disse to mennene kom inn i et hus som meget godt kan ha vært et herberge som ble drevet av skjøgen Rahab. Denne kvinnen fortalte dem om hvordan hele Jeriko var blitt grepet av redsel for israelittene, og om sin tro på Jehova Gud. Fordi hun skjulte de to speiderne for de menn som kongen sendte ut for å gripe dem, tok hun det løfte av dem at hun og hennes hus skulle bli spart når israelittene inntok Jeriko. — Jos. 1: 10 til 2: 24.

Etter at speiderne hadde kommet tilbake og avlagt rapport for Josva, sto han tidlig opp neste morgen sammen med hele folket for å dra over Jordan. Foran gikk prestene med paktens ark. Da de gikk framover og trådte ut i vannet i Jordan, som på det tidspunkt gikk over sine bredder, skilte Jehova vannet, slik han hadde lovt, og israelittene gikk tørrskodd over. Til minne om dette mirakel sørget Josva for at det ble hentet opp stein fra Jordan og reist en støtte der hvor israelittene slo leir. Josva ga deretter befaling om at alle menn skulle omskjæres, og så ble påsken feiret. Fra da av begynte israelittene å spise av landets grøde, og Jehova sluttet å tilveiebringe manna. Josva ble igjen forsikret om at Jehova var med ham, da en engel, «høvdingen over [Jehovas] hær», viste seg for ham. — Jos. 3: 1 til 5: 15.

EROBRINGEN AV KANA’AN

I lydighet mot Guds befalinger gikk israelittene rundt Jeriko en gang hver dag i seks dager. På den sjuende dagen gikk de rundt byen sju ganger. Prosesjonen besto av en velutrustet hær og av prester som blåste i larmbasuner, og etter dem fulgte paktens ark. Da de så den siste dagen gikk rundt byen for siste gang, blåste prestene i basunene, folket ropte, og i samsvar med Jehovas ord falt Jerikos murer sammen. De israelittiske soldatene marsjerte rett inn i byen og slo alle innbyggerne så vel som buskapen med sverdet og brente byen opp med ild. Bare Rahab og hennes slektninger som oppholdt seg i hennes hus, ble spart. — Jos. 6: 1—27.

Josva og hans folk dro deretter mot Ai. Men til deres store forferdelse led de nederlag. Josva falt på sitt ansikt til jorden for Jehova og spurte om hvorfor han hadde forlatt dem. Han ga særlig uttrykk for bekymring over hva som ville skje med Jehovas navn hvis hans folk ble utryddet. Jehova svarte ved å fortelle ham at noen hadde vært troløse i forbindelse med ødeleggelsen av Jeriko. Under guddommelig ledelse fant Josva fram til den skyldige, Akan av Juda stamme, som hadde tatt bytte i strid med Jehovas uttrykkelige påbud. Etter at Akan og hans familie og alt det som tilhørte ham, var blitt utryddet, hadde Israel igjen framgang og inntok både Ai og byen Betel. I lydighet mot Moses’ befaling kunngjorde Josva velsignelsen og forbannelsen for israelittene mens seks stammer sto oppstilt foran fjellet Garisim, og seks stammer sto foran fjellet Ebal. — 5 Mos. 11: 29; Jos. 7: 1 til 8: 35.

Deretter leser vi om hvordan Gibeons innbyggere ba om fred med Israel. På grunn av dette dro de omliggende nasjoner ut for å angripe gibeonittene, som sendte bud til Josva for å få hjelp. Josva rykket fram i ilmarsj og kom dem til unnsetning. Det var under dette slaget at Josva ba om at solen og månen måtte stå stille. Det gjorde de nesten en hel dag, og dette hjalp israelittene til å til føye de forente styrker som hadde truet gibeonittene, et fullstendig nederlag. Også her viste Jehova at han er en trofast Gud. Han besvarte ikke bare Josvas bønn, men sendte også store hagl, som drepte flere av fiendene enn de israelittiske soldatene drepte med sverdet. — Jos. 9: 1 til 10: 15.

Deretter overvant Josva og hans hær kana’anittene i sør og i vest og deretter i nord. Flere ganger vant Israel seier over forente fiendtlige hærstyrker. I alt ble 31 konger beseiret. — Jos. 10: 16 til 12: 24.

DELINGEN AV LANDET

Det er naturlig at Josva begynte beretningen om hvordan landet ble delt, med å nevne at Rubens, Gads og halvparten av Manasse stamme hadde fått sin arvelodd på østsiden av Jordan (noe de selv hadde bedt om, ettersom det var gode beiter der og de hadde store hjorder). Hele landområdet vest for Jordan ble delt ved loddkasting, idet de begynte med Juda stamme. Det ble ordnet med seks tilfluktsbyer, hvor uforsettlige manndrapere kunne søke tilflukt. Disse var innbefattet i de 48 byene som ble tildelt Levi stamme, som ikke fikk noen arvelodd i landet. — Jos. 13: 1 til 21: 42.

I beretningen om delingen av landet sier Josva til slutt: «Således ga [Jehova] Israel hele det land han hadde svoret å ville gi deres fedre . . . Ikke ett ord ble til intet av alle de gode ord [Jehova] hadde talt til Israels hus; det ble oppfylt alt, sammen.» —  Jos. 21: 43—45.

Stridsmennene fra de to og en halv stamme som var blitt tildelt et område øst for Jordan, men som hadde hjulpet de andre israelittene med å innta landet, vendte deretter tilbake til sin arvelodd. Da de på tilbakeveien bygde et alter, ble dette misforstått og oppfattet som et frafall og forårsaket en midlertidig krise. Men da det ble forklart at alteret skulle tjene som et vitne for Jehova, og at det ikke skulle frambæres offer på det, ble alle de andre israelittene beroliget. — Jos. 22: 1—34.

JOSVAS AVSKJEDSFORMANINGER

Da Josva forsto at han ikke hadde så lenge igjen å leve, kalte han sammen alle de eldste, høvdingene, dommerne og tilsynsmennene i Israel. Han minnet dem om hva Jehova hadde gjort for dem, og hvordan han hadde oppfylt det han hadde lovt. Han sa deretter: «Så vær nå faste i å holde og gjøre alt det som er skrevet i Mose lovbok, så I ikke viker derfra hverken til høyre eller til venstre.» Etter at han hadde advart dem om hva som ville skje med dem hvis de var troløse sier han: «Så skal I da av alt eders hjerte og av all eders sjel kjenne at ikke et eneste ord er blitt til intet av alle de gode ord [Jehova] eders Gud har talt over eder; de er alle sammen oppfylt for eder, ikke et eneste ord derav er blitt til intet.» — Jos. 23: 1—16.

Etter at Josva hadde samlet alle Israels stammer i Sikem, overbrakte han dem Jehovas budskap og gjenfortalte deres historie like fra Abrahams tid til de kom ut av Egypt; han minnet dem om deres opphold i ørkenen, hvordan de gikk over Jordan og nå hadde inntatt Kana’ans land. I betraktning av alt dette oppfordret Josva folket til å frykte Jehova Gud og tilbe ham alene. «Men synes I ikke om å tjene [Jehova], så velg i dag hvem I vil tjene, . . . Men jeg og mitt hus vi vil tjene [Jehova].» Folket forsto dette og svarte at det ville være utenkelig for dem å tjene noen annen gud enn Jehova. — Jos. 24: 1—18.

Josva lot det imidlertid ikke være med det. Han sa: «I kan ikke tjene [Jehova], for han er en hellig Gud. En nidkjær Gud er han [en Gud som fordrer udelt hengivenhet, NW]; han vil ikke bære over med eders overtredelser og synder.» Til dette svarte folket: «Nei, [Jehova] vil vi tjene.» Da sa Josva: «Så er I da selv vitner imot eder at I har valgt [Jehova] og vil tjene ham.» Til dette svarte de: «Ja, det er vi vitner på!» Med tanke på dette sluttet Josva en pakt med folket. — Jos. 24: 19—28.

Ikke lenge deretter døde Josva 110 år gammel. Og vi leser at «Israel tjente [Jehova] så lenge Josva levde, og så lenge alle de eldste levde som overlevde Josva, og som kjente til alle de gjerninger som [Jehova] hadde gjort for Israel». (Jos. 24: 29—31) Alle disse hadde virkelig sett at Jehova Gud er trofast og oppfyller alle sine løfter.

Vi som lever i dag, kan høste gagn av Josvas bok, for som apostelen Paulus sa: «Alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir.» Ja, Josvas bok styrker vårt håp om at Jehova Gud vil oppfylle alt det han har lovt. — Rom. 15: 4.

[Fotnoter]

[Bilde på side 5]

Josva studerte trofast Jehovas lover «dag og natt»