«Hold fred med hverandre!»
«Ha salt i eder selv, og hold fred med hverandre!» — Mark. 9: 50.
1. Hvorfor er det en fordel at medlemmene av en gruppe som arbeider sammen, holder fred med hverandre?
DET er alltid en stor fordel at medlemmene av en gruppe som skal arbeide sammen, holder fred med hverandre. Uenighet, splid og rivalisering kan utgjøre en fare for det prosjektet de arbeider på. En «kald krig» dem imellom kan føre til nederlag for alle. Hvis de derimot holder fred med hverandre, vil det føre til seier for alle parter, og de vil kunne glede seg over at arbeidet er blitt utført.
2. Hva slags lærer var det som sa: «Hold fred med hverandre!»?
2 Lagkamerater, medlemmer av en forening, ektepar, kjødelige familier og andre vil uten tvil ha gagn av å følge formaningen: «Hold fred med hverandre!» Hvem var det som sa disse ordene? Det var en lærer i gammel tid som fikk et syn av en framtidig verdensfred. Han underviste ikke ved noen bestemt skole eller i et klasseværelse. Han gikk ut blant folk og blandet seg med dem og underviste privat og ved offentlige sammenkomster. Som lærebok benyttet han en samling hellige skrifter, de inspirerte skrifter som var blitt nedskrevet på hans morsmål, hebraisk. Hans lære har overlevd fram til nå, over 1900 år senere, og det han sa, er blitt oversatt til over 1000 forskjellige språk. Denne berømte læreren var ikke Buddha eller Konfusius, men Jesus Kristus, «sønn» av kong David og av patriarken Abraham.
3. Hvem var det Jesus rettet disse ordene til, og hvorfor er det overraskende?
3 Hvem var det Jesus Kristus måtte be om å holde fred med hverandre? Vi blir overrasket over å se at det var en gruppe utvalgte menn som i over to år hadde fulgt ham når han dro omkring og underviste. Han hadde utvalgt denne gruppen på 12 menn som sine apostler. Denne betegnelsen viste hvilken hensikt han hadde med å utvelge dem, for ordet «apostel» betyr «utsendt». De skulle i likhet med ham bli lærere, og hans hensikt var å sende dem ut utenfor landets grenser for at de skulle gjøre mennesker av alle folkeslag til hans disipler. Hans hensikt var å organisere en verdensomfattende menighet av disipler. Apostlene skulle være som grunnsteiner for denne menigheten.
4. Hadde ikke apostlene kjennskap til hva Jesus lærte om fred, ettersom det nå var nødvendig at han kom med denne veiledningen? Forklar.
4 Apostlene kjente godt til hva Jesus lærte om emnet fred. Året før hadde de hørt ham holde sin berømte bergpreken ikke langt fra Gennesaret-sjøen, og i den talte han blant annet om salighet eller lykke. Han sa: «Salige er de fredsommelige; for de skal kalles Guds barn.» (Matt. 5: 9) Hva var så grunnen til at Jesus nå, da han befant seg i havnebyen Kapernaum, følte at han måtte si til denne utvalgte gruppen disipler: «Hold fred med hverandre!»? (Mark. 9: 50) Hvorfor sa han det nå til sine nærmeste medarbeidere? Det må ha vært noe som fikk ham til å komme med denne veiledningen. Noe må ha forstyrret det gode forholdet mellom dem, noe som kunne få en dårlig virkning på den saken de arbeidet sammen om. For at vi skal forstå hvorfor Jesus sa disse ordene, trenger vi å gå lenger tilbake i beretningen, som vi finner i Markus’ evangelium, kapittel 9. Da vil vi kunne forstå hvorfor Jesu ord til apostlene også utgjør god veiledning for oss som lever nå.
5. Hva hadde skjedd på et høyt fjell i nærheten av Cesarea Filippi, og hva skjedde etterpå?
5 Jesus og hans apostler hadde vært lenger nord, ved Cesarea Filippi, i nærheten av elven Jordans utspring. Der oppe, på et høyt fjell, sannsynligvis Hermon i fjellkjeden Antilibanon, opplevde Jesus en mirakuløs forklaring som var et forhåndsglimt av den herlighet han i sin tid skulle oppnå i Guds rike. Bare apostlene Peter, Jakob og Johannes var vitne til at deres Mester ble forklaret. Da de kom ned fra fjellet, ble de møtt av en far som hadde en demonbesatt sønn som de andre ni apostlene ikke hadde kunnet helbrede mens Jesus var borte. På den fortvilte farens anmodning drev Jesus ut den umedgjørlige demonen. På denne måten ble farens tro på Jesus belønnet og styrket. — Mark. 9: 14—29; 2 Pet. 1: 16—18.
6. Hvordan reagerte apostlene på det spørsmålet Jesus stilte dem da de hadde kommet til Kapernaum?
6 Herfra og sørover gjennom Galilea og ned til byen Kapernaum var det cirka 40 kilometer. Jesus og hans 12 apostler gikk til fots til denne byen, som var sentrum for Jesu virksomhet i Galilea, og som derfor ble kalt ’hans egen by’. (Matt. 9: 1) Vi leser i Markus’ evangelium hva som skjedde på veien til denne byen, som lå ved Gennesaret-sjøen: «Og de kom til Kapernaum, og da han var kommet inn i huset, spurte han dem: Hva var det I talte om på veien? Men de tidde; for de hadde talt med hverandre på veien om hvem som var den største.» — Mark 9: 33, 34.
7. Hvordan kan vi vite at deres trette hadde tilknytning til Riket?
7 Apostlene hadde tydeligvis gått et stykke bak sin Leder, Jesus. Men han forsto på en eller annen måte at de hadde begynt å trette om noe. Det var på sin plass at han sørget for at denne tretten blant hans etterfølgere ble bilagt. Den måten han grep saken an på, viser at han visste hva de trettet om. På bakgrunn av det Jesus hadde sagt til dem like før, ifølge Markus 9: 30—32, visste de at situasjonen ville tilspisse seg for deres Leder. De trodde at han var Messias, Israels framtidige Konge. De hadde hørt ham fortelle mange lignelser om Riket, og like før forklarelsen hadde han sagt til alle 12: «Noen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser at Guds rike er kommet med kraft.» — Mark. 9: 1.
8. Hvorfor hadde apostlene begynt å foreta sammenligninger mellom hverandre?
8 Foruten at de 12 apostlene håpet at det messianske rike snart skulle bli opprettet, hadde de grunn til å tenke på de offisielle stillinger de ville få sammen med sin Leder i dette riket. I en slik situasjon ville det være naturlig for en som var politisk innstilt, å forherlige seg selv framfor sine motstandere eller rivaler. Apostlene begynte også å foreta sammenligninger mellom hverandre. De begynte å diskutere ikke bare hvem som var best skikket med tanke på den eller den stillingen, men hvem som var kvalifisert til å få den høyeste stilling nest etter Messias selv.
9. Hvorfor var det ingen av apostlene som besvarte Jesu spørsmål?
9 Spørsmålet dreide seg ikke om hvem som satte størst pris på Messias, og som derfor ønsket å være nærmest ham i Riket. Spørsmålet gjaldt den høyeste stilling nest etter hans. Hvordan kunne noe annet enn selviskhet få innpass i en slik samtale blant ufullkomne mennesker? Det er ikke så rart at de ærgjerrige apostlene tidde etter at Jesus hadde stilt spørsmålet: «Hva var det I talte om på veien?» De skjønte at det ikke var noe rosverdig ved den samtalen de hadde ført. De forsto at de hadde vært selviske og egenkjærlige og prøvd å forherlige seg selv. Det var derfor ingen av dem som svarte Jesus.
10. Hva viste Jesus ved sin måte å gripe problemet an på, og hvilken grunnleggende regel fastsatte han?
10 Jesus trengte imidlertid ikke noen innrømmelse fra noen av dem. Deres taushet vitnet om at de følte seg brydd. Den viste at de skammet seg. Men Jesus, som til en viss grad kunne forstå hva folk tenkte, skjønte hva striden dreide seg om. Han viste det ved sin måte å gripe saken an på. «Og han satte seg og kalte på de tolv og sa til dem: Om noen vil være den første, han skal være den siste av alle, og alles tjener.» (Mark. 9: 35) Med disse ordene viste Jesus hvilken regel som ville bli fulgt når det gjaldt stillinger i hans rike.
11. I hvilken henseende skulle følgelig de som skulle være sammen med Jesus i hans rike, skille seg ut fra politikerne i denne verdens riker?
11 Hans rike skulle være annerledes enn denne verdens riker, hvor politikerne lar seg lede av selviske ambisjoner og ønsker å bli tjent i stedet for selv å tjene andre. En slik handlemåte røper mangel på ydmykhet. Den viser at en tillegger seg selv stor betydning. Jesus hadde ikke en slik innstilling. De disipler som skulle være sammen med ham i hans rike, måtte legge for dagen den samme sinnsinnstilling som han hadde. Det er derfor den senere apostel, Paulus, skrev til framtidige arvinger til det himmelske rike: «Bevar denne sinnsinnstilling i dere, som også var i Kristus Jesus, som, skjønt han var til i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig for at han skulle være Guds like. Nei, han uttømte seg og tok en slaves skikkelse og ble lik mennesker. Ja, mer enn det, da han befant seg i menneskeskikkelse, ydmyket han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel.» — Fil. 2: 5—8, NW.
12. Hvordan illustrerte Jesus den grunnleggende regel som han hadde gitt apostlene?
12 Gjorde ikke Jesus hermed seg selv til «den siste av alle, og alles tjener»? Finnes det noe bedre eksempel på ydmykhet blant Guds skapninger? Men ved at han påtok seg en slik lav stilling og en tjeneste som kostet ham hans liv som menneske, ble han belønnet med den høyeste stilling i hele skaperverket. Dette førte til at Guds Sønn ble den høyeste nest etter Skaperen. Dette var i harmoni med det forhold at han aldri hadde tenkt på å foreta noe maktran for å bli sin himmelske Fars, den høyeste Guds, like. Han visste dessuten at en slik stilling ville være uoppnåelig. — Sl. 148: 13.
13. Hvem er ifølge denne regel det mest verdifulle medlem av en menighet? Begrunn svaret.
13 Jesus unntok således ikke seg selv fra den regel han hadde gitt sine apostler. Han satte selv det fullkomne eksempel for alle som kommer til å slutte seg til ham i det himmelske rike. Ja, alle som kommer til å tjene som jordiske undersåtter under hans rike, vil også måtte etterligne ham hva ydmykhet og tjenstvillighet angår. Hvem er det så som er den første i en organisasjon når det gjelder virkelig verdi og betydning? Er det ikke den som er ydmyk nok til å utføre alle former for tjeneste, og som er ivrig etter å tjene alle andre? Hvis noen streber etter å være den første på en selvisk måte, vil han ikke være villig til å ydmyke seg for å yte alle de andre i organisasjonen alle former for tjeneste. For å være villig til å yte en annen selv den simpleste form for tjeneste må han betrakte seg selv som den «siste av alle» i organisasjonen. Men dette gjør ham ikke mindre verdifull. Fordi han er villig til å tjene alle, uten unntagelse, er han organisasjonens mest verdifulle medlem.
14. På hvilken måte vil en slik tjenstvillig person i virkeligheten være den «første» av alle?
14 Denne ydmyke, tjenstvillige personen ville være den som ble mest savnet hvis han ikke var til stede. En ville merke at han ikke var til stede og utførte sin tjeneste. Hvis det var spørsmål om hvem som gjorde størst nytte for seg, ville han virkelig være «den første» av alle, selv om han kanskje ikke har en stilling som tyder på det. Hvis Gud ser på oss på denne måten, er dette av langt større betydning enn hvordan mennesker som har høye stillinger, ser på oss.
Å TA IMOT ANDRE FOR KRISTI NAVNS SKYLD
15. Hva sa Jesus om å ta imot andre, idet han brukte et lite barn for å illustrere hva han mente?
15 Det at vi viser andre omtanke, uansett hvor ubetydelige de kan virke i det ytre, er viktig for at vi skal komme godt overens med hverandre. Jesus illustrerte dette poenget. Vi leser i Markus 9: 36, 37 hvordan han gjorde det: «Og han tok et lite barn og stilte det midt iblant dem, og tok det i favn og sa til dem: Den som tar imot ett sådant lite barn for mitt navns skyld, han tar imot meg, og den som tar imot meg, han tar ikke [ikke bare, UO] imot meg, men imot ham som sendte meg.»
16. Hvordan viste Jesus at han hadde stor kjærlighet til barn?
16 Vi har mange beretninger som viser at Jesus hadde stor kjærlighet til barn. Som eldste sønn i den familien han hadde på jorden, hadde han uten tvil mye å gjøre med sine yngre halvbrødre (Jakob, Josef, Simon og Judas) og minst to halvsøstre der i Nasaret i Galilea. (Matt. 13: 53—56) Han foraktet dem ikke på grunn av deres ufullkommenheter og feil. Han ga dem ikke noen grunn til å ta anstøt ved ikke å være med på å forsørge familien, men arbeidet hardt som en dyktig tømmermann. (Mark. 6: 3) Han lærte å sette pris på barns uskyld og også på barnlige egenskaper hos voksne. Han benyttet på en treffende måte barn i sine lignelser.
17. Hvordan bør vi opptre overfor voksne som er som barn?
17 Når vi er sterkt engasjert i et arbeid, ønsker vi kanskje ikke å bli forstyrret av barn. Personer som føler seg betydningsfulle, eller som mener at de har en svært opphøyd stilling, synes kanskje at de er hevet over barn med deres enkle tankegang eller over voksne som er som barn, og at de ikke kan vie dem noen oppmerksomhet. Men sett at disse barnlige menneskene er kristne eller personer som ønsker å bli kristne. Bør ikke vi som allerede er Kristi disipler, opptre på en slik måte at de føler at de kan henvende seg til oss, og være våken for deres behov?
18. Hvorfor ville den som tok imot et lite barn, også ta imot Jesus?
18 Hvis vi avslo å hjelpe slike personer, ville vi gå glipp av store privilegier og velsignelser. Hvis modne kristne lik Jesu apostler ikke ville ta imot en nydøpt kristen, som i billedlig forstand er som det lille barnet som Jesus la armene rundt og brukte i sin illustrasjon, ville de ikke ta imot Jesus selv. Hvorfor ikke? Fordi Jesus sa at hver den som tar imot «ett sådant lite barn», også tar imot Jesus, fordi han gjør det «for [Jesu] navns skyld». Det betyr at det i Jesu øyne er som om han selv blir mottatt som Messias eller Kristus. Hvis et slikt «lite barn» ikke ble tatt imot for hans navns skyld, ville han føle det som om han ikke ble mottatt som Messias eller Kristus!
19. Hvilket forhold har det at en tar imot en som er lik et barn, innvirkning på, og hvorfor?
19 Når vi utfører et ydmykende arbeid «for [Kristi] navns skyld» eller av aktelse for hans navn, blir det lettere og mer behagelig for oss å utføre det. En slik handling ansporer til edelmodighet. Den har dessuten betydning for vårt forhold ikke bare til Jesus Kristus, men også til hans himmelske Far. Dette framgår av det Jesus videre sier: «Og den som tar imot meg [det vil si, ved å ta imot «ett sådant lite barn»], han tar ikke [ikke bare, UO] imot meg, men imot ham som sendte meg.» (Mark. 9: 37) Det var Jesu himmelske Far, Jehova Gud, som sendte Jesus til jorden for at han skulle bli Messias. Jesus Kristus og hans himmelske Far lever ikke atskilt. De er uatskillelig knyttet til hverandre, for de er én hva hensikt og hva virksomhet angår. Det et menneske gjør mot Sønnen, betrakter følgelig Jehova Gud som om det blir gjort mot ham. Han viser at han godtar denne handlingen som om den ble gjort mot ham selv, ved å velsigne den som står bak den.
20. Hvordan kan dette prinsippet anvendes på vår måte å behandle andre kristne på, og hvilken egenskap må vi ha for å få en del i Riket?
20 Det er viktig at vi husker dette prinsippet når vi har å gjøre med andre kristne, særlig med slike som er «spebarn» når det gjelder bibelsk forståelse eller den tiden de har tilhørt den kristne menighet. Apostelen Peter sa til dem som han skrev sitt første inspirerte brev til: «Lenges som nyfødte barn etter den åndelige uforfalskede melk, for at I kan vokse ved den til frelse, så sant I har smakt at Herren er god!» (1 Pet. 2: 2, 3) Vi kan dele ordet med dem som er lik «nyfødte barn», slik at de kan vokse til frelse og som modne kristne holde fast ved frelsen. De som viser at de er villige til å ta imot «ett sådant lite barn for [Kristi] navns skyld», viser følgelig at de selv er som barn. Det er nødvendig for at de skal kunne få noen del i Riket. — Matt. 18: 2—4; Luk. 18: 16.
21. På hvilken måte er ydmykhet og det at det ikke er rivalisering og konkurranse blant en menighets medlemmer, til gagn for menigheten?
21 Når medlemmene av en familie viser at de har et ydmykt sinn, lik små barn, vil det være et fredelig forhold mellom dem. Det er på samme måte blant medlemmene i en menighet. Når det ikke er selvisk rivalisering og konkurranse blant dem, skaper det en fredelig atmosfære, som er beroligende for nervene. Hvis vi er villige og rede til å tjene i de mest ubetydelige oppgaver bare for å være til hjelp og trøst for andre, vil det være oppbyggende og styrkende for hele menigheten og tilskynde den til gode gjerninger.
22. Hva er en mektig faktor som hjelper oss til å ’holde fred med hverandre’?
22 Vi ser således at ikke engang den yngste eller mest tilbakestående når det gjelder Bibelens sannhet og kristen erfaring, blir oversett. Også en slik person blir på en kjærlig måte tatt i menighetens favn «for [Kristi] navns skyld». I en slik menighet vil Jehova Guds ånd virke i full monn. Den er en mektig faktor som hjelper menighetens medlemmer til å ’holde fred med hverandre’. Resultatet blir broderlig enhet.