Guds hellighet — slik den blir understreket i Tredje Mosebok

«I SKAL være hellige; for jeg, [Jehova] eders Gud, er hellig.» Denne befalingen som Skaperen gang på gang ga sitt folk, Israel, i ørkenen, utgjør selve temaet i den bibelske boken 3 Mosebok. (3 Mos. 19: 2) Ja, ordene «hellig» og «høyhellig» forekommer over 80 ganger i denne boken, flere ganger enn i noen annen av Bibelens bøker.

Det latinske navnet på denne boken, «Leviticus», er ganske passende, for boken handler i første rekke om den seremonielle tilbedelse av Jehova Gud, som prestene av Levi stamme tok hånd om, og den rolle de spilte når det gjaldt å sørge for at Israel fortsatte å være et hellig folk.

Navnet «Tredje Mosebok» er også passende, for i de kristne greske skrifter blir uttalelser i denne boken gang på gang tilskrevet Moses.a Denne boken tilhører dessuten Pentatevken, som betyr «fem ruller» eller «femboken». Alle de uttalelser i de kristne greske skrifter som viser at andre deler av Pentatevken ble skrevet av Moses, støtter derfor også den oppfatning at han har skrevet 3 Mosebok. Selve det forhold at 3 Mosebok begynner med ordet «og», knytter boken til den foregående boken, 2 Mosebok.

Når ble 3 Mosebok skrevet? I betraktning av det foregående er det logisk å trekke den slutning at Moses skrev 3 Mosebok i ørkenen, nettopp på den tid da de begivenheter som blir omtalt i boken, fant sted. Dette blir støttet av det forhold at enkelte av forskriftene i den bare får sin anvendelse på forholdene i en ørken. Hele boken er dessuten preget av den atmosfære som knytter seg til et leirliv i et ørkenområde.

Hvilken tidsperiode omspenner boken? Annen Mosebok, den foregående boken, forteller om begivenheter som fant sted på den første dag i den første måned i det annet år. (2 Mos. 40: 17) Og det innledende verset i den etterfølgende boken, 4 Mosebok, forteller om begivenheter som fant sted på den første dag i den annen måned i det samme året. Det er derfor tydelig at den tidsperioden 3 Mosebok omspenner, ikke kan være lengre enn en månemåned. Den kan heller ikke være kortere enn åtte dager, for så lang tid tok innsettelsen av presteskapet, som blir beskrevet der. — 3 Mos. 9: 1.

Hvorfor ble 3 Mosebok skrevet? Av hvilken verdi var denne boken for israelittene i gammel tid? For det første inneholder den tydelige bestemmelser i forbindelse med visse trekk som allerede var en del av den sanne tilbedelse. Som et eksempel kan nevnes at den inneholdt bestemmelser i forbindelse med dyreoffer, som før den tiden var blitt frambåret av Abel, Noah, Abraham og Jakob. (1 Mos. 4: 4; 8: 20, 21; 22: 13; 31: 54) Tredje Mosebok forteller også om innsettelsen av Aron og hans sønner (og deres mannlige etterkommere) som et spesielt presteskap som skulle ha overoppsyn med den seremonielle tilbedelse og israelittenes daglige liv. Før denne tiden hadde familieoverhodene tjent som prester ved å frambære offer. — 1 Mos. 46: 1; Job 1: 5.

Ved hjelp av de påbud som vi finner i 3 Mosebok, understreket Jehova Gud for israelittene hvor nødvendig det var for dem å være et hellig folk, og også hvordan de kunne være det i religiøs og moralsk henseende. Gjennom denne boken gjorde Gud også israelittene kjent med hva som var hans vilje i forbindelse med deres årlige høytider og deres ukentlige og årlige sabbater, foruten at han tok opp spørsmål i forbindelse med rette og urette kjønnslige forbindelser, kosthold og andre ting. Blant dens viktigste forbud var forbudet mot å spise blod. Og Gud viste hvordan de skulle behandle hverandre, ved å gi dem befalingen: «Du skal elske din neste som deg selv.» (3 Mos. 17: 10—14; 19: 18) Ja, 3 Mosebok viste tydelig israelittene hvordan de kunne være et hellig folk for Jehova Gud.

Hva de kristne i vår tid angår, blir verdien av 3 Mosebok spesielt understreket i Hebreerbrevet. Ved hjelp av det lærer vi at det levittiske prestedømme og dets offer var et bilde på langt større ting — på Jesu Kristi prestedømme og offer og andre goder. Det er trosstyrkende for de kristne å merke seg den guddommelige visdom som kommer til uttrykk i de lover som har med den legemlige helse å gjøre, lover som vitner om en kunnskap om kjensgjerninger som verdslige menn på det medisinske område ikke fikk kjennskap til før flere tusen år senere. Det er også trosstyrkende å merke seg hvordan forskjellige profetier i 3 Mosebok har gått i oppfyllelse, for eksempel de profetiene som har med israelittenes frafall og deres gjenvinning av Guds gunst å gjøre. — 3 Mos. 26: 29, 41—44; Klag. 4: 10; Neh. 9: 31.

FRIVILLIGE OG OBLIGATORISKE OFFER

Kapitlene 1 til 7 og kapittel 16 i 3 Mosebok handler om forskjellige slags offer som israelittene kunne frambære, eller som det ble krevd at de skulle frambære, for at de skulle være hellige. Brennofferet og takkofferet eller fellesskapsofferet (NW) var frivillige offer. Når det gjaldt et brennoffer, ble hele dyret eller fuglen, bortsett fra huden eller fjærne, brent på alteret. Når et fellesskapsoffer ble frambåret, ble én del ofret på alteret — noe som representerte Guds andel — én del spist av presten og én del av den som frambar offeret. — 3 Mos. 1: 1—17; 3: 1—17; 5: 8; 7: 11—36.

Syndofferet og skyldofferet var obligatoriske offer. Den som frambar offeret, skulle sone for synder han hadde begått uten å ville det. Her avhang det slag av offer som skulle frambæres, av hvis synd det skulle gjøres soning for, enten det var en synd som var blitt begått av en prest eller av en høvding, av folket som et hele eller av et enkeltindivid blant folket i sin alminnelighet. — 3 Mos. 4: 1—35; 6: 17—23.

Et skyldoffer ble frambåret for synder som var av et alvorligere slag. Disse offerne skulle dekke over den skyld en person hadde på grunn av at han hadde vært troløs eller bedratt noen eller røvet noe fra noen, forsyndelser som mer eller mindre var blitt begått med vilje. Av en tyv ble det forlangt tre ting: At han skulle frambære et dyreoffer, at han skulle gi tilbake det som var stjålet, og at han i visse tilfelle skulle legge til en femtedel av dets verdi. De bestemmelser som gjaldt for disse offerne, vitner om Jehova Guds enestående rettferdighetssans. En persons stilling, hans midler og graden av skyld var alt sammen ting som ble tatt i betraktning. (3 Mos. 5: 1—26; 7: 1—7) I forbindelse med slike offer ble israelittene to ganger minnet om at de ikke måtte spise blodet. — 3 Mos. 3: 17; 7: 26, 27.

Kapittel 16 tar for seg de viktigste offerne i loven, dem som ble frambåret på soningsdagen. På denne dagen ble det frambåret offer for folkets synder og brennoffer. Blant annet ble folkets synder bekjent over en levende geit, som så ble sendt ut i ørkenen. Hvor viktig denne dagen var, blir understreket av den kjensgjerning at israelittene ikke skulle utføre noe arbeid på denne dagen, og at de skulle faste. — Sl. 35: 13

I tillegg til dyreofferne var det visse blodløse offer som kunne frambæres. Disse besto enten av aks som var ristet over ilden, korn som var knust, eller fint mel som var stekt på helle eller i panne. — 3 Mos. 2: 1—16.

BESTEMMELSER SOM GJALDT PRESTENE

For at Aron skulle kunne tjene som yppersteprest og hans fire sønner som underprester, befalte Gud Moses å innsette dem ved en seremoni. I denne forbindelse ble det ofret visse dyr, hvorav noen deler ble «svingt» for Jehovas åsyn av Aron og hans sønner. Hele seremonien varte i åtte dager. At alt dette ble gjort på Guds befaling og hadde hans godkjennelse, framgikk av at «[Jehovas] herlighet [åpenbarte] seg for hele folket, og det gikk ild ut fra [Jehovas] åsyn og fortærte brennofferet . . . og hele folket så det, og de ropte høyt av glede og falt ned på sitt ansikt». — 3 Mosebok, kapitlene 8 og 9.

Jehova Gud betraktet prestenes rolle som meget viktig. Gang på gang advarte han om at det å unnlate å rette seg etter de krav som ble stilt, ville medføre dødsstraff. Da to av Arons sønner, Nadab og Abihu, tok seg friheter i forbindelse med tilbedelsen i tabernaklet, «gikk det ut ild fra [Jehovas] åsyn og fortærte dem». Det kan godt være at disse to var påvirket av alkohol, for like etter forbød Jehova Gud prestene å drikke vin eller sterk drikk når de tjente i templet. De kunne ganske enkelt ikke ivareta sine plikter på rette måte når de var påvirket av alkohol, like lite som ansvarlige tjenere for Gud i vår tid vil kunne det. — 3 Mos. 10: 1—10.

For at en av Arons mannlige etterkommere skulle kunne tjene som prest, måtte han være hellig i den forstand at han ikke hadde noe lyte. Han kunne ikke være lam, blind, pukkelrygget eller ha en hudsykdom. Det var også visse bestemmelser i forbindelse med hvordan en prest skulle forholde seg når han sørget over en død, og med hensyn til hvem han kunne gifte seg med. Når det gjaldt ypperstepresten, var bestemmelsene enda strengere. Det var også bestemmelser for hvem av dem som tilhørte en prestefamilie, som kunne spise av de hellige ting som ble ofret i tabernaklet. — 3 Mosebok, kapitlene 21 og 22.

LOVER ANGÅENDE HVA SOM VAR RENT, OG HVA SOM VAR URENT

For at israelittene skulle kunne være et hellig folk, ga Jehova Gud dem lover som viste hva han betraktet som rent, og hva han betraktet som urent. Slike urene ting som blodskam, ekteskapsbrudd og omgang med dyr var forbudt ved dødsstraff. Det var på grunn av slike nedverdigende handlinger Jehova befalte at innbyggerne i Kana’an skulle utryddes. Frafall, det å ha noe med falsk religion og spiritisme å gjøre og det å spotte Guds hellige navn, Jehova, medførte også dødsstraff. — Kapitlene 18 og 20.

Ifølge 3 Mosebok kunne israelittene ikke spise kjøtt av visse dyr. Disse bestemmelser gjaldt både tamme og ville dyr, og de tjente to hensikter. På den ene side var det forbudt å spise forskjellige slags kjøtt som høyst sannsynlig ville være infisert av skadelige organismer. På den annen side bidro disse forbudene til å opprettholde skillet mellom israelittene og de omkringboende folkene. Ved at de på den måten ble skilt ut som et hellig folk for Jehova Gud, var det mindre sannsynlighet for at de ville søke omgang med andre folk og følge deres dårlige veier. (Jevnfør 1 Korintierne 15: 33.) Det å røre ved en død kropp, enten det var av et menneske eller et dyr, gjorde også et menneske urent, og til og med et kokekar som kom i berøring med en død kropp, ble urent. Den visdom disse bestemmelsene vitner om, ble legene ikke oppmerksom på før flere tusen år senere, da menneskene lærte om bakteriene. De lover som gjaldt urenhet på grunn av spedalskhet, innbefattet det å holde en spedalsk i karantene, var svært detaljert. Det var også visse lover i forbindelse med slike ting som urenhet på grunn av utflod og barnefødsler. — Kapitlene 11—15.

I forbindelse med disse lovene fikk israelittene ikke bare befaling om å ’elske sin neste som seg selv’, men de fikk også vite hva denne befalingen innbefattet. De var forpliktet til å irettesette den som syndet, og til å vise omsorg for de blinde, de lamme og de døve og også for de fattige, som de ikke måtte ta rente av. De skulle ikke baktale noen og ikke gå urett fram når det gjaldt mål og vekt. Enhver som med vilje forsøkte å skade sin neste, skulle få den straff han fortjente. — 3 Mos. 19: 9—18, 26, 32—37.

SABBATER OG HØYTIDER

Israelittene var forpliktet til å holde tre slags sabbater. For det første var det den ukentlige sabbat, som ble holdt, ikke på søndagen, den første dagen i uken, men på den sjuende dagen. For det annet skulle den første dag i hver måned være en sabbatsdag. For det tredje var det et sabbatsår, da det ikke skulle plantes eller høstes noe, og da landet skulle få lov til å hvile. For å hjelpe ’israelittene til å holde den årlange sabbaten lovte Jehova at deres avlinger i det sjette året skulle være store nok til at de kunne klare seg til det åttende året, da de kunne begynne å høste det de hadde plantet i det året. Det store jubelåret, det 50. året, kom etter sju sabbatsår. I løpet av dette året fikk enhver mann tilbake det han kunne ha mistet i løpet av de foregående 49 årene, enten dette skyldtes sykdom, dårlig skjøtsel eller andre omstendigheter. Det ville følgelig aldri være noen familier som bare ble rikere og rikere, mens andre ble fattigere og fattigere. — Kapitlene 23 og 25.

Tredje Mosebok inneholder også Jehovas bestemmelser i forbindelse med feiringen av tre årlige høytider. Disse høytidene var anledninger da israelittene skulle være ’glade for Jehovas åsyn’, og de bidro til å styrke israelittenes forhold til Gud ved at de da i forening tilba ham. (3 Mos. 23: 40) Først, tidlig på våren, kom påsken, med dens ukelange usyrede brøds høytid. Den ble sent på våren etterfulgt av ukenes høytid eller pinsen, som bare varte en dag. Den tredje høytiden kom om høsten, etter at grøden var samlet inn. Den ble kalt innsamlingens høytid eller løvsalenes fest, for det ble krevd at israelittene skulle bo i løvhytter hele den uken den varte, noe som skulle minne dem om den tiden da de bodde i ørkenen.

Tredje Mosebok kan sies å nå klimaks i kapittel 26, som forteller om de velsignelser lydighet fører til, og de følger ulydighet får. «Dersom I vandrer i mine lover,» sa Jehova til israelittene. Ja, hva skulle da skje? Da skulle de få oppleve velstand, rike avlinger og fred, og de skulle slå sine fiender og bli tallrike. Men ’dersom de forkastet Guds lover’, ville de bli hjemsøkt av hunger og pest, lide nederlag på slagmarken og til og med bli bortført til et fremmed land. Men kapitlet slutter med å gi dem et håp, et løfte om en gjenopprettelse, som også ble til virkelighet da israelittene vendte tilbake fra Babylon i år 537 f. Kr. Det siste kapitlet, kapittel 27, handler om det å avlegge visse løfter og avslutter beretningen.

Tredje Mosebok er virkelig av stor verdi for Guds tjenere i vår tid, akkurat som den var det for hans tjenere i gammel tid. Blant de ting den understreker, er syndens store syndighet og behovet for et sonoffer, blodets hellighet og betydningen av rettferdighet og kjærlighet. Men framfor alt hjelper den oss til å bli klar over betydningen av Jehovas, den store Lovgivers, overherredømme, idet den legger vekt på hans navn og hans hellighet.

[Fotnote]