Hvor kan folk finne frihet?
FOLK har et naturlig ønske om frihet. De ønsker å kunne tale fritt om det de tror på, uten at noen prøver å sette munnkurv på dem eller forfølger dem, og å tilbe sin Gud på den måten deres samvittighet tilsier det. De vil ha frihet til å søke lykken og frihet til å tjene til livets opphold. Men hvis de ikke finner glede i sitt arbeid eller ikke får brukt sine evner, er de likevel ikke lykkelige.
Det er få i vår tid som har frihet til å gjøre alt dette. Noen er blitt nedtrykt og til og med bitre og har begynt å kjempe for selvbestemmelsesrett. De vil ha absolutt frihet til å handle slik de ønsker. De vil ha frihet til å gjøre ting som skader dem selv, for eksempel å bruke narkotika, og til å oppføre seg på en måte som sjenerer andre. De mener at de bør ha rett til å gjøre det de har lyst til. Noen vil dessuten ha frihet til ikke å gjøre noe i det hele tatt.
Men er dette — å eliminere følelsen av å være undertrykt under den nåværende samfunnsordning og gå til den annen ytterlighet, absolutt uavhengighet — veien til frihet? Den frihet den enkelte har, må naturligvis stå i forhold til den frihet andre har. Hvis alle fulgte sine egne selviske lyster, ville ikke noen ha frihet. Ingen ville være trygge, for alle ville da kunne ta det de hadde lyst på, og gjøre det de hadde lyst til. Det ville være nesten umulig å få kjøpt varer og få noen til å utføre tjenester. Nei, det må være en samfunnsordning, og hver og en må gjøre sitt. Og for at det skal være en samfunnsordning, må det også være lover. Tilbørlige lover og regler må til for at folk skal kunne være lykkelige.
Ta for eksempel naturlovene. Vi er underlagt disse lovene, og vi er glad for at de er til. Hvis tyngdeloven ikke hadde eksistert, ville ikke menneskene ha kunnet holde seg på jordens overflate. Og ingen kan ignorere denne loven uten å skade seg.
Morallover
Det samme gjelder de morallover Gud har fastsatt. De blir håndhevet like ubønnhørlig, om ikke like raskt, som naturlovene. Sett for eksempel at en gift mann begår ekteskapsbrudd. Han føler seg kanskje «frigjort» og mener at et utenomekteskapelig forhold er et gagnlig eksperiment. Men han har brutt en morallov. Ved å gjøre det skader han seg selv og krenker andres rettigheter. (1 Tess. 4: 3—6, NW) Han risikerer å pådra seg en avskyelig kjønnssykdom. Forholdet til hans hustru vil helt sikkert lide under det, uansett hvor «verdenserfaren» han mener at hun er, og resultatet kan bli skilsmisse. Hvis han har barn, får de også men for livet.
Noen vil kanskje innvende at det er gammeldags å tenke på denne måten. Men legg merke til hva bladet Time for 25. november 1974 sier om ektefeller som etter gjensidig avtale har forhold utenfor ekteskapet og altså i virkeligheten begår ekteskapsbrudd:
«Mange rådgivere melder om alvorlige og ofte uventede problemer med sjalusi (’med en voldsomhet vi alle hadde undervurdert,’ sier romanforfatteren Robert Westbrook, hvis ’frie’ ekteskap ble oppløst).
. . . Den smerte det gir å ha kjennskap til en partners kjærlighetshistorier, gjenoppvekker en gammel, borgerlig strategi — hykleri, en kombinasjon av offisiell trofasthet og uoffisiell frihet.»
Og hvordan er det med dem som har et «frigjort» syn på sex — som mener at alt er tillatt, også mellom ektefeller? Det Beste for februar 1976 hadde et sammendrag fra boken Divorced in America av forfatteren og foredragsholderen Joseph Epstein. Han taler der om den kampen som visse fremtredende menn har «vunnet» over tidligere tiders strenge seksualmoral, og sier: «Men seieren har ikke ført til større frihet, bare større frigjorthet — og det er slett ikke det samme.» Med hensyn til den store vekt som blir lagt på teknikken i seksuallivet, sier boken videre: «I mangel av samliv og samhørighet har de to partnere samleie og blir slaver av kroppen i sterkere grad enn kanskje noen gang før.»
En som bryter en morallov, kan følgelig ødelegge hele livet sitt. Han bringer ikke bare sitt familieliv i fare. Han mister også andres respekt. Han mener kanskje at han er «frigjort», men han kan ikke unngå å miste selvrespekten og få dårlig samvittighet.
Guds rettigheter
Det er innlysende at vi må respektere andres rettigheter, og vi må mer enn noe annet respektere Guds rettigheter. Kan Gud tape noe på at vi krenker hans rettigheter? Nei, men han blir «full av sorg i sitt hjerte», for han vet at vi følger en handlemåte som skader våre interesser. (1 Mos. 6: 6) Vi kan ikke gi Gud noe eller ta noe fra ham. Bibelen sier: «Hvem ga ham noe først, så han [giveren] skulle få vederlag igjen?» (Rom. 11: 35) Men vi kan krenke hans rettigheter og derved skade oss selv og andre.
Hvilke rettigheter har Skaperen? Han har rett til å dirigere de ting han har skapt, på en slik måte at de oppfyller det som var hensikten med at de ble skapt. Alle mennesker er nå ufullkomne og har veket av fra den vei de burde følge. Vi bør derfor vie det Gud sier, mer enn vanlig oppmerksomhet for igjen å kunne komme i et rett forhold til ham.
Trelldom under synd og død
Nesten alle mennesker har i århundrer snakket om å oppnå frihet. Hvorfor? Fordi de ikke er frie. Alle er slaver eller treller, ikke nødvendigvis under mennesker, men under synd og død. Dette betyr at vi må bli frigjort fra synden, og følgelig også fra sykdom og død, som er resultatet av synden, for virkelig å bli fri. (Rom. 6: 23) Da Jesus Kristus var på jorden, sa han til jødene: «Hver den som gjør synd, er syndens trell.» Han fortalte dem hvordan de kunne oppnå frihet fra denne dødbringende plagen: «Dersom I blir i mitt ord, da er I i sannhet mine disipler, og I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder. . . . Får da Sønnen frigjort eder, da blir I virkelig fri.» — Joh. 8: 31—36.
Kan en regjering som Gud oppretter, bringe frihet?
Kan folk være underlagt Guds lover og likevel glede seg over fullstendig frihet? La oss se på noen av de lovene som sto ved makt da Gud hadde en forbilledlig regjering på jorden.
Da Israel var underlagt Guds regjering, hadde hver mann et stykke jord som var hans arvelodd. Han og hans familie kunne leve av det. Men hvert sjuende år var et sabbatsår, og da skulle ingen så eller høste noe. (3 Mos. 25: 1—7) På den måten fikk familien mye tid til å være sammen. Den kunne drøfte Guds lover og gjerninger og lære Gud bedre å kjenne. Hvis noen hadde bestemte evner, kunne de utvikle dem. Mange ble dyktige utøvere av forskjellige håndverk. Både menn og kvinner kunne derved bidra til å bygge opp samfunnet.
Hvert 50. år var et «jubelår», en tid med stor frihet. Hvis en mann på grunn av økonomiske vanskeligheter hadde «solgt» sin arvelodd eller en del av den, fikk han den nå tilbake. All gjeld ble ettergitt. Hvis mannen eller medlemmer av hans familie var blitt treller for å betale av på en gjeld, fikk de nå friheten tilbake og kunne dra hjem til sin slekt. (Dette «slaveriet» var ikke slik som vi vanligvis forestiller oss slaveri i dag. Under Israels lover ble en hebraisk «trell» i virkeligheten behandlet som en lønnet arbeider.) Hvordan kunne et folk oppnå større frihet enn dette? — 3 Mos. 25: 8—22, 39, 40.
Det vil snart bli mulig å oppnå større frihet i enhver henseende for dem som lever under Guds messianske rike, som skal herske fra himmelen i 1000 år. Som konge i dette riket vil Jesus Kristus representere Guds suverene makt. Under dette riket vil det bli mulig å oppnå fullstendig frihet fra synd og død, som mer enn noe annet har holdt menneskene i trelldom. (1 Kor. 15: 26; Åpb. 21: 3, 4) Under denne administrasjon, hvor Kristus er konge og yppersteprest, vil menneskene, deriblant mange som blir oppreist fra de døde, bli løftet opp til fullkommenhet både i fysisk og i mental henseende. — Åpb. 20: 11—13; Heb. 11: 39, 40.
Når så de 1000 år er til ende, vil Kristus overgi den fullkommengjorte menneskehet til Jehova Gud. (1 Kor. 15: 24) Alle som da elsker Guds overherredømme, og som ikke krever selvbestemmelsesrett, vil bli erklært for å være ’Guds barn’. Apostelen Paulus sier med tanke på dette: «Skapningen skal bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet.» — Rom. 8: 21.
Guds barn! Menn og kvinner vil bli Guds egne sønner og døtre og tilhøre hans familie! De vil være rene, fullkomne og hellige, slik han er. Tenk hvilken frihet de vil kunne nyte under en slik kjærlig Far! De vil kunne glede seg over fullkommen helse og ikke behøve å frykte for ødeleggende naturkatastrofer. (Es. 25: 6—8) Det kommer ikke til å være noen menneskelagde regjeringer, diktatorer eller sjefer. (Luk. 22: 25, 26) Folk vil ikke betrakte det å kunne praktisere umoral som «frihet». De vil være underlagt lover som skaper orden, men de vil ikke trenge lover som forbyr umoral, tyveri, mord og andre fordervelige ting som menneskene nå gjør seg skyldig i. Apostelen Paulus skrev om dette:
«Vi vet at loven [Moseloven] er god dersom noen bruker den på lovlig vis, så han vet dette at loven ikke er satt for en rettferdig, men for lovløse og selvrådige, for ugudelige og syndere, for vanhellige og urene, fadermordere og modermordere, manndrapere, horkarler, . . . løgnere.» — 1 Tim. 1: 8—10.
Da Jesus Kristus var her på jorden som et fullkomment menneske av kjøtt og blod, hadde han ikke noen tilbøyelighet til å gjøre slike nedverdigende ting. Det var naturlig for ham å holde loven. Han beviste at skapninger av kjøtt og blod ikke nødvendigvis må være underlagt synden. Som apostelen Paulus forklarer: «Gud . . . sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld [han kom for å gi sitt liv som et soningsoffer for å fjerne synden] og fordømte synden i kjødet.» — Rom. 8: 3.
Den kristne frihet i dag
Allerede nå kan de som lærer Jehova Gud og hans hensikter å kjenne, behage Gud og nyte stor frihet, selv om de ennå ikke er fullkomne. Apostelen sier videre: «Lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden [Guds ånd].» (Rom. 8: 4) De følger «frihetens fullkomne lov». — Jak. 1: 25.
Sanne kristne legger derfor for dagen stor frimodighet i tale når de forteller andre om den frihet menneskeheten kan oppnå gjennom Guds ordning. (Fil. 1: 18—20, NW) Men de følger apostelen Peters veiledning: «[Vær] som frie, og ikke som de som har friheten til ondskaps skjul, men som Guds tjenere.» (1 Pet. 2: 16) De opplever stor glede, fred og trygghet allerede nå, i en verden som er i trelldom under synden. De har, som Jesus sa, ’funnet hvile for sine sjeler’. — Matt. 11: 29.