Nyheter som gir grunn til ettertanke
Tiltak for å beskytte paven
● Ifølge en Associated Press-melding som nylig ble sendt ut, har Vatikanets sveitsergarde nå føyd tåregass til sitt arsenal. Styrken, som er på 90 mann, skal ha bedt om å få noen «mindre skadelige» våpen enn de maskinpistolene og bajonettutstyrte geværene eller den kombinasjon av spyd og stridsøks som de har når de holder vakt. Men hvorfor har i det hele tatt Vatikanstaten en slik væpnet garde? «Dens viktigste oppgave er å beskytte pavens person,» sier det katolske oppslagsverket «New Catholic Encyclopedia». Men hva med ham som paven i egenskap av «Kristi stedfortreder» hevder at han representerer? Jesus Kristus sa til den romerske landshøvdingen Pilatus: «Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridd for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene» for å bli henrettet. Av den grunn trengte Kristi «tjenere» ikke noe våpenarsenal. Men paven mener tydeligvis at hans «tjenere» gjør det. Det ser ikke ut til at han har den samme tro og det samme mot som Kristus, eller at hans «rike» er det samme som Kristi rike. — Joh 18: 36.
Blodet forteller alt
● Ifølge en gruppe engelske kriminologer som talte på et møte for internasjonale, juridiske vitenskapsmenn som ble holdt i Zürich i Sveits, kan rettsmedisinen snart ’gjøre det mulig å rekonstruere personligheten til enhver som etterlater seg en blodflekk’. Ifølge den tyske avisen «Die Welt» har forskerne nå funnet ut at enhver persons blod er bærer av en mengde forskjellige antistoffer som har hopet seg opp der i løpet av livet, og som gjør at hans blod skiller seg ut fra alle andres. «En er i dag klar over at enhver har sin egen spesielle blodtype som ikke nøyaktig tilsvarer noe annet blod,» sier avisen. Hvor en person har bodd, hans omtrentlige alder, hva han er allergisk overfor, og til og med noe om hans yrke og seksualvaner er noe av det en blodanalyse kan avsløre. «Det ser ut til at det om kort tid ikke vil være noen grense for de muligheter en vil ha til å rekonstruere en ’gjenkjennelig’ person og hans livshistorie og miljø,» sier artikkelen som en konklusjon. Det kan virkelig på mer enn én måte sies at «livet til enhver levende skapning er i blodet». — 3 Mos. 17: 11, 14, «The New English Bible».
En begivenhet som kaster lys over Bibelen
● Det jordskjelvet som for en tid siden fant sted i Guatemala, berørte til og med noen av dem som allerede var døde. Bladet «Time» melder at «flere sørgende som gikk for å begrave sine døde på familiegravstedene, fant at likkistene til slektninger av dem som hadde vært døde i lang tid, var blitt avdekket på grunn av skjelvet». Noe lignende fant sted under et jordskjelv i og omkring Jerusalem ved Jesu død. På den tiden ble de dødes legemer vanligvis plassert i gravhvelvinger eller gravkamre som var blitt hogd ut i Palestinas bløte kalksteinsklipper, ofte i fjellsidene. Ifølge Johannes Grebers oversettelse sier den bibelske beretning om det som fant sted da Jesus døde: «Jorden skalv, og klippene revnet. Gravene ble åpnet, og mange av de begravdes legemer ble kastet opp og sto oppreist. I denne stilling stakk de fram fra gravene og ble sett av mange som gikk forbi stedet på vei tilbake til byen.» I stedet for at det fant sted en oppstandelse, slik som mange bibeloversettelser antyder, ser det således ut til at de døde bare ble avdekket og derfor ble sett, slik som tilfellet var i Guatemala. — Matt. 27: 51—53, se også NW.
En dårlig presedens
● Indias kardinal Joseph Parecattil, som førte forsetet ved den katolske biskopkonferanse, har oppfordret katolisismen i landet til å gå inn for å utvikle seg til «en indisk kirke». Under et møte på konferansen understreket han ifølge den indiske avisen «Express» behovet for å ’utnytte de indiske religioners enorme ressurser, deres tankegang og deres filosofiske systemer’ for å nå dette mål. Som en presedens henviste han til biskopene i ’de første fire århundrer [etter Kristus, da] kristne teologer var åpne for en konstruktiv dialog med andre trosretninger’. De eneste ’andre trosretninger’ som fantes, var naturligvis ikke-kristne, men det hindret ikke kardinalen i å be om at ’denne absorbering av uttrykk og tankemønstre fra lokale kulturer må være en vedvarende prosess innen kirken’, slik som i de første fire århundrer. Kardinal Parecattil bekrefter på den måten Bibelens nøyaktighet når den advarer om «frafallet» og sier at det var ’virksomt’ allerede i det første århundre. — 2 Tess. 2: 3, 7.