Hva vil det si å være en «ordinert» tjener?

1, 2. a) Hvordan oppfattes ordet «minister» på forskjellige språk? b) Hva må vi være oppmerksom på når det gjelder den måten ordet blir brukt på nå, sammenlignet med den måten det ble brukt på tidligere?

NÅR du ser eller hører ordet «minister», hva forbinder du da med det? På norsk brukes dette ordet bare om politiske embetsmenn, som for eksempel i uttrykket «justisminister» eller «statsminister». Men i land hvor språket er basert på eller sterkt påvirket av latin (det språk som dette uttrykket skriver seg fra), blir ordet «minister» også brukt om religiøse embetsmenn, i alminnelighet om protestantiske eller evangeliske prester.

² Slik ordet «minister» blir brukt og oppfattet av de fleste mennesker i vår tid, har det en helt annen betydning enn det hadde i de første århundrer av vår tidsregning. Det har også fått en betydning som skiller seg helt ut fra betydningen av det greske ordet di·aʹko·nos, slik det blir brukt i Bibelens inspirerte greske skrifter, skjønt dette greske ordet ofte blir oversatt med minister på en rekke språk. Hva består forskjellen i, og hvordan er den oppstått?

3, 4. a) Hva var den opprinnelige betydning av det latinske ordet minister, og hvordan ble det brukt i bibeloversettelser? b) Hvordan fikk dette ordet en ny betydning, og hva var grunnen til det?

³ I de første århundrer av vår tidsregning betydde det greske ordet di·aʹko·nos og det latinske ordet mi·nisʹter egentlig det samme, nemlig en tjener, for eksempel en følgesvenn, en oppvarter eller en annen personlig tjener. Da så Bibelen begynte å bli oversatt til latin, var mi·nisʹter det ord som vanligvis ble valgt som en gjengivelse av di·aʹko·nos. Men i tidens løp sluttet en å bruke dette uttrykket på en måte som henledet oppmerksomheten på ydmyk tjeneste. Dette var hovedsakelig en følge av det frafall som fant sted fra den sanne kristendom.

⁴ Da Paulus talte til de eldste fra Efesos, sa han til dem: «Etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden; ja, blant eder selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.» Slike selviske menn ville ikke la seg lede av det prinsipp at «det er en større lykke å gi enn å få». (Ap. gj. 20: 29, 30, 35, vers 35 fra NTN) Deres handlemåte ville røpe at de ikke var Guds tjenere, men tjenere for hans motstander. — 2 Kor. 11: 12—15.

5. Hva førte det forutsagte frafall til, og hvilken virkning fikk det på tilsynet med og ledelsen av den kristne menighet?

⁵ Dette forutsagte frafall var det som til slutt frambrakte kristenheten med dens mange trossamfunn og dens inndeling i et presteskap og et lekfolk. Det var imidlertid ikke noen slik inndeling i den første menighet, noe som M’Clintock og Strongs Cyclopædia (bind VIII, sidene 355, 356) påpeker i forbindelse med «eldste»:

«Ettersom det ikke blir gitt noen bestemt beskrivelse av hvordan deres utnevnelse fant sted til å begynne med, må vi anta at den kan ha skjedd som et naturlig utslag av respekt for de eldre . . . , noe i likhet med det som var tilfelle med eldsteordningen blant jødene.»

Dette oppslagsverket sier videre at det senere ble slik at «apostlene anerkjente og muligens utnevnte» eldste, og tilføyer:

«I enhver eldstegruppe ville det være nødvendig at én førte forsetet eller hadde forrang når det gjaldt det alminnelige tilsyn og den daglige ledelse. Én i gruppen ville derfor enten på grunnlag av ansiennitet eller formelt valg bli utpekt som primus inter pares [den første blant likemenn], og han kunne da tjene som tilsynsmann (ἐπίσκοπος) for gruppen og for hjorden under dem.»

Dette oppslagsverket sier videre om tilsynsmannens stilling:

«Slik det opprinnelig var, ville det ikke være noe til hinder for at den gikk på omgang blant flere eldste i samme kirke eller sogn, men hvis den ble forvaltet på en vellykket måte, ville det være nærliggende at én og samme person fortsatte å inneha stillingen. Slik kom den snart til å bli en stilling for livet.»

En enkelt av de eldste eller tilsynsmennene kom altså til permanent å ha forrang, og de andre ble derved utelukket fra de privilegier han hadde. Slik opphørte etter hvert den ordningen at menigheten ble ledet av en gruppe eldste.a

6. a) Hva menes det med en «monarkisk» menighetsordning, og hva bidro til at en slik ordning utviklet seg? b) Viser Bibelen at sann enhet i tro og lære oppnås ved at all myndighet samles hos én person? Hvis ikke, hvordan kan da en slik enhet oppnås?

⁶ På den måten oppsto en «monarkisk» ordning, det vil si, en ordning som innebar at en enkelt person fikk den administrative myndighet med tilhørende privilegier, og at andre ble utelukket. (Jevnfør 1 Korintierne 4: 8, NTN.) Hieronymus (som levde i det fjerde århundre etter Kristus) skal ha sagt at den ordningen at en enkelt biskop (e·piʹsko·pos) ble enerådende, oppsto ’på grunn av sedvane og ikke fordi Herren direkte hadde forordnet det’, og at dette var et middel som ble benyttet for å hindre splittelser. Det syn gjorde seg altså gjeldende at enheten lettest kunne opprettholdes ved at en enkelt person fikk stor myndighet og derved i kraft av sin økte makt kunne ’holde i age’ dem som eventuelt reiste innvendinger. (Jevnfør 1 Samuel 8: 4—7, 19, 20.) I motsetning til dette formante apostelen Peter sine medeldste til å vokte den hjord de hadde felles ansvar for, ikke ’som dem som ville herske over sine menigheter, men slik at de ble mønster for hjorden’. De skulle ydmykt underordne seg under hverandre. (1 Pet. 5: 1—6) Og apostelen Paulus viser at det ville være ved å ’holde fast ved det troverdige ord etter læren’ at en tilsynsmann kunne være i stand til å «formane ved den sunne lære og å tale til rette dem som sier imot». De skulle vise tro på sannhetens makt og på Guds hellige ånd. — Tit. 1: 7, 9—11, 13; se også 2 Timoteus 2: 24—26.

7. Hvilken virkning fikk frafallet på bruken av de bibelske betegnelsene på dem som hadde ansvarsfulle stillinger i menigheten?

⁷ På grunn av frafallet ble det etter hvert lagt en annen betydning i de bibelske uttrykkene som ble brukt om dem som tjente sine brødre i ansvarsfulle stillinger i menigheten. Det greske uttrykket e·piʹsko·pos, som betyr «tilsynsmann», var opprinnelig en betegnelse på alle de eldste som hadde det ansvar å føre tilsyn med menighetens interesser og som hyrder ivareta dens åndelige interesser. (Ap. gj. 20: 28) Men ordet biskop (som kommer fra e·piʹsko·pos via den latinske formen e·piʹsco·pus) kom etter hvert til å betegne en religiøs embetsmann som utøver en dominerende myndighet over mange menigheter innen et stort område. Denne utviklingen nådde sitt høydepunkt da én tilsynsmann, biskopen av Roma, gjorde krav på lederstillingen og eneretten til å presidere over og lede alle kristne tilsynsmenn og menigheter overalt.

8. Hvilken lignende forandring fant sted i forbindelse med uttrykket minister?

⁸ På lignende måte er det med ordet minister. På latin ble dette ordet brukt som en oversettelse av det greske ordet di·aʹko·nos. Det betydde altså opprinnelig en «tjener» og i religiøs forstand en som tilhørte den gruppe av «menighets-tjenere» som arbeidet sammen som assistenter for gruppen av eldste. Etter den tiden har minister på noen språk kommet til å bli en betegnelse på en religiøs embetsmann som i alminnelighet har den hele og fulle administrative myndighet over en menighet eller kirke (selv om større menigheter kan ha ’hjelpeprester’). Han blir derved betraktet som Guds spesielle tjener (minister) i den menigheten. I mange land blir ordet minister i dag brukt nesten utelukkende om protestantiske geistlige, mens de katolske geistlige blir kalt prester (uttrykket «prest» er avledet av det greske pre·sbyʹte·ros [eldste] via den latinske formen presʹby·ter). Hvis for eksempel en mann presenterer seg som minister i latinamerikanske land, blir han gjerne oppfattet som en protestantisk predikant, en som underviser en menighet fra en prekestol i en protestantisk kirkebygning.

9. Vis hvordan ordet minister blir oppfattet i vår tid i motsetning til hvordan det ble oppfattet blant dem som talte latin i de første århundrer av vår tidsregning.

⁹ Et uttrykk som opprinnelig hentydet til en beskjeden og lav stilling, har altså gått over til å betegne en relativt høy stilling i et samfunn. Hvis en latintalende person i gammel tid presenterte seg som en minister, mente han antagelig dermed å si at han arbeidet som tjener i en annens hus, i likhet med en hushovmester eller en hushjelp. Men i vår tid er tittelen minister i alminnelighet forbundet med en temmelig fremtredende posisjon og ganske stor prestisje verdslig sett, og den som har en slik tittel, blir gjerne stilt i klasse med leger, sakførere og ledende menn på andre felter. Dette er fjernt fra den betydning ordet di·aʹko·nos har i de uttalelser av Jesus som tidligere er gjengitt. Som vi har sett i de foregående artikler, blir en di·aʹko·nos (tjener) i hans uttalelser stilt på linje med en «slave» og betraktet som en motsetning til en som gjaldt for å være «stor» eller «først». (Matt. 20: 26—28) Akkurat som i tilfellet med ordet «biskop» (e·piʹsko·pos, tilsynsmann) har altså den kirkelige bruk av det latinske ordet mi·nisʹter ført til at dette ordets opprinnelige betydning er blitt fordunklet for de fleste mennesker.

10. a) Hva betyr dette for dem som studerer Guds Ord på latinpåvirkede språk? b) Hvis en bibeloversettelse bruker ordet minister som en oversettelse av det greske ordet di·aʹko·nos, hva bør da leserne forbinde med dette ordet?

¹⁰ Hva betyr dette for dem som i oppriktighet leser Bibelen på et latinpåvirket språk? Jo, når de støter på uttrykket minister, må de korrigere sin oppfatning og huske på den opprinnelige betydning av dette uttrykket, ellers vil de ikke få tak i poenget i Jesu veiledning og i de inspirerte uttalelser hans apostler og disipler kom med. De bør ikke se for seg en person i fine klær eller i en embetsdrakt og med særlig gode talegaver og administrative evner, men for å danne seg et riktigere bilde av en di·aʹko·nos eller minister (i ordenes opprinnelige betydning) bør de se for seg en fordringsløs tjener for Gud som vandrer langs en støvete vei i stekende solskinn, eller kanskje en person som holder på med å servere andre ved et bord. — Jevnfør 2 Korintierne 10: 10; 1 Korintierne 2: 1—5; Lukas 17: 8.

11, 12. a) Hvor utbredt er bruken av uttrykket minister i dets religiøse betydning rundt omkring i verden? b) Hvilket eksempel på problemet med å oversette dette uttrykket finner vi i boken Jehovas vidner og Guds gerning?

¹¹ De fleste språk har ikke noe uttrykk som svarer til ordet minister i dets religiøse betydning. Engelsk har det, og det har også italiensk, fransk, spansk og portugisisk. Men i slike språk som norsk, svensk, dansk, tysk og nederlandsk og i slaviske språk (polsk, russisk og andre) og i de forskjellige språk i Asia og andre deler av verden finnes det ikke noe ord som svarer til minister i religiøs betydning.

¹² I den engelske utgaven av den boken som på dansk heter Jehovas vidner og Guds gerning, blir det for eksempel (på side 223) henvist til en påstand om at alle Jehovas vitner som regelmessig og ofte underviser i og forkynner evangeliet, er ministers. I den danske utgaven (boken er ikke oversatt til norsk) heter det at de er «ordets tjenere [ministers]». Det uoversettelige engelske ordet ministers er altså tilføyd i klammer. På samme side siteres det fra en betenkning som er kommet fra de militære utskrivningsmyndigheter i USA. Der forekommer uttrykket «ministers of religion», og det blir i den danske utgaven av boken gjengitt med «ordets tjenere [præster]».

13, 14. a) Hvordan blir de engelske ordene minister og ministry gjengitt i de utgaver av New World Translation som er kommet på språk som ikke er påvirket av latin? b) Hvordan blir det engelske uttrykket ministerial servants gjengitt i noen av disse oversettelsene?

¹³ Da New World Translation ble oversatt til slike språk som dansk, tysk, nederlandsk og japansk, var det likeledes nødvendig å benytte ord som svarer til «tjener», «tjeneste» og forskjellige former av verbet «å tjene», for å oversette de engelske ordene minister, ministry og forskjellige former av verbet to minister.

¹⁴ På japansk blir et sammensatt ord, ho·shi-sha («ydmykt tjenende person»), brukt som en oversettelse av di·aʹko·nos. Uttrykket ministerial servants som forekommer i den engelske utgaven av New World Translation, blir i den danske utgaven gjengitt med menighedstjenere, i den svenske med biträdande tjänare og i den tyske med Dienstamtgehilfen, det vil si «tjenesteembetsassistenter».

15, 16. a) Hva bør de kristne være opptatt av når det gjelder bruken av bibelske uttrykk? b) Hvordan vil de legge dette for dagen når de forkynner det gode budskap for mennesker av alle folkeslag?

¹⁵ Ord er bare redskaper som brukes for å overbringe tanker fra ett sinn til et annet. Det som betyr noe, er at den riktige tanken blir overbrakt. Det er særlig viktig at de kristne har den samme forståelse og det samme syn. Som apostelen sier under inspirasjon i 1 Korintierne 1: 10: «Jeg formaner eder . . . at I alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant eder, men at I må være fast forent i samme sinn og i samme mening.»

¹⁶ Dette gir kristne som taler et latinpåvirket språk, desto bedre grunn til å ha klart for seg den bibelske tanken om en ringe tjener framfor den vanlige tanken om en religiøs predikant når de leser eller bruker uttrykket minister som en oversettelse av det greske uttrykket di·aʹko·nos. I og med at vi hører med til en verdensomfattende menighet, vil vi ikke prøve å formulere våre tanker om kristendommen eller dens normer ut fra noe spesielt uttrykk, og spesielt ikke hvis vedkommende uttrykk er eget for enkelte språk og ikke finnes på andre. Vi vil alltid bestrebe oss på å bruke uttrykk som er forståelige, og som tydelig uttrykker den rette tanke. Såvidt det er mulig, og i den grad de forskjellige oversettelser tillater det, bør disse uttrykkene være lette å oppfatte for alle slags mennesker, uansett hvor de bor, eller hvilket språk de snakker. Som apostelen Paulus også sa: «Dersom I ikke med eders tunge framfører tydelig tale, hvorledes kan en da skjønne det som blir sagt? I vil jo da tale bort i været.» — 1 Kor. 14: 9.

Hva med «ordinasjon»?

17. Hva betyr ordet «ordinere»?

¹⁷ Slik ordet «ordinere» blir brukt i vår tid, betyr det «vie til prest» (Norsk riksmålsordbok) eller «innsette i et kristent tjenesteverv ved håndspåleggelse eller på andre måter; skille ut ved en ordinasjonsseremoni». — Webster’s Third New International Dictionary.

18, 19. a) Hva kan sies om alle sanne disipler av Kristus Jesus? b) Blir alle døpte Guds tjenere «utnevnt» til å inneha spesielle og ansvarsfulle stillinger i menigheten?

¹⁸ Alle som blir sanne disipler av Kristus Jesus, blir Guds «tjenere». I overensstemmelse med den gamle betydningen av det latinske ordet minister kunne de alle godt gå under en slik betegnelse, for dette latinske ordet betydde jo opprinnelig nettopp «tjener». Men som vi har sett, viser Bibelen at noen er utnevnte «tjenere» ved at de er blitt ’innsatt’ i spesielle tjenerstillinger i menigheten, noe som er tilfelle med de eldste og menighetstjenerne. — Tit. 1: 5; 1 Tim. 3: 1—13.

¹⁹ Denne utnevnelsen får de ikke i dåpen. Apostelen Paulus siktet ikke til dåp da han skrev til Timoteus at han ikke skulle være «snar til å legge hendene på noen», men han siktet til den handling å utnevne en mann til en tjenerstilling i menigheten og til å bære det ansvar som følger med et slikt verv. (1 Tim. 5: 22; se også 1 Timoteus 3: 1—15.) Paulus var selv, sammen med Barnabas, blitt ’tatt ut’ til et spesielt arbeid av den hellige ånd. Gruppen av eldste i Antiokia, som var klar over dette, hadde så «lagt hendene på dem». — Ap. gj. 13: 1—5; legg også merke til hvordan apostlene forholdt seg da de ’innsatte’ de ’sju menn som hadde godt vitnesbyrd’ til å røkte et bestemt tjenesteverv, slik det blir omtalt i Apostlenes gjerninger 6: 1—6.

20, 21. Hvordan framgår det av eksemplene med Paulus, Timoteus og Arkippus at noen medlemmer av menigheten er utnevnte «tjenere» som følge av at de har fått spesielle verv i menigheten?

²⁰ Selv om alle sanne kristne (både brødre og søstre) er opptatt med å tjene, er det altså bare noen av dem som er innsatt i en spesiell tjeneste i en menighet. Dette betyr imidlertid ikke at de brødre og søstre som ikke har fått en slik utnevnelse, utgjør en klasse lekmenn. Da apostelen Paulus sa: «For meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verdt, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste [di·a·ko·niʹa] som jeg fikk av den Herre Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium», siktet han tydeligvis til den spesielle tjenesteutnevnelse han fikk «til å bære [Jesu] navn fram» for hedningene eller folkeslagene. (Ap. gj. 20: 24; 9: 15; jevnfør Apostlenes gjerninger 21: 19; 1 Timoteus 1: 12; Kolossenserne 1: 25.) I Romerne 11: 13 sier han: «Så sant som jeg er hedningenes apostel, priser jeg mitt embete [di·a·ko·niʹa; min tjeneste, NTN].» — Se også Apostlenes gjerninger 1: 15—17, 20—25.

²¹ Da Paulus skrev til Timoteus: «Fullfør din tjeneste [di·a·ko·niʹa]», siktet han likeledes til det spesielle tjenesteverv som var blitt betrodd Timoteus i Efesos, og som gikk ut på at han skulle hjelpe til med å løse forskjellige problemer i menigheten. (2 Tim. 4: 5; 1 Tim. 1: 3, 4) I Kolossenserne 4: 17 fikk Arkippus en spesiell oppfordring av Paulus: «Gi akt på den tjeneste [di·a·ko·niʹa] som du har mottatt i Herren, at du fullbyrder den!» Også alle de andre disiplene der i Kolossæ var Guds tjenere, men Arkippus hadde tydeligvis fått et eller annet spesielt tjenesteverv, uten tvil i forbindelse med at en gruppe eldste hadde lagt hendene på ham.

«Ordinerte» tjenere i menighetene

22. Hvem kan sies å være «ordinert» i den forstand dette ordet brukes i dag, i overensstemmelse med hva Kristus Jesus og hans apostler praktiserte?

²² Hva har vi altså konstatert? Jo, at Jesus hadde mange disipler, men at han tok ut tolv av dem og «utvalgte» eller ’satte dem’ til å være apostler. (Mark. 3: 14, 15; Luk. 6: 12, 13; Joh. 15: 16) Vi har sett at Paulus og Barnabas ble spesielt tatt ut blant disiplene i Antiokia og ’satt til’ å bringe det gode budskap ut til folkeslagene. (Ap. gj. 13: 47) Vi har også sett at Paulus sa til de eldste fra Efesos at de av den hellige ånd var ’satt til’ [’utnevnt til’, NW] å tjene resten av menigheten. (Ap. gj. 20: 17, 28) I alle disse tilfellene ble ikke utnevnelsen foretatt på det tidspunkt da de ble døpt, men senere. I vår tid finnes det også menn (som vanligvis har vært døpt en tid) i Guds folks menigheter som blir utnevnt til å tjene menigheten i spesielle stillinger. De som er blitt utnevnt til å utføre slik spesiell tjeneste i menigheten, kan sies å være «ordinert» i den forstand dette ordet blir brukt i dag.b

23, 24. a) Hva forbinder verdslige myndigheter vanligvis med uttrykket «ordinerte Ordets tjenere», og hvordan bør vi derfor svare hvis spørsmålet dreier seg om dette uttrykket? b) Ville folk synes at det hørtes fornuftig ut hvis en forkynner omtalte menneskene i det distrikt hvor forkynnelsen blir utført, som sin «menighet», og ville folk forstå oss rett hvis vi kalte folks dørterskler vår «prekestol»?

²³ Hvordan bør vi i betraktning av alt dette forholde oss hvis myndighetene, slik de av og til gjør, kommer med spørsmål om innbyggernes yrke eller stilling? Etter deres oppfatning er en «ordinert Ordets tjener» en som er satt til å ta seg av en menighets åndelige anliggender, en som opptrer som menighetens «pastor» eller hyrde. Ordbøker som forklarer hva en ordinert Ordets tjener er, framholder for eksempel den vanlige kirkelige oppfatning at det er en som er bemyndiget til å lede gudstjenester. Myndighetene forbinder ikke uttrykket «ordinert Ordets tjener» med den tjeneste som hver enkelt kristen utfører i sine personlige bestrebelser for å dele det gode budskap med andre. Når vi besvarer deres spørsmål, er det fornuftig å gi et svar som er i overensstemmelse med hva myndighetene ønsker å få vite, og ikke prøve å påtvinge dem våre egne definisjoner av slike uttrykk.

²⁴ Folk ville for eksempel ikke synes det hørtes fornuftig ut at en forkynner som går fra hus til hus, sa at den «menighet» han tjener, består av familiene i det distriktet hvor vitnearbeidet blir utført, for menneskene i dette distriktet er kanskje ikke engang villige til å anerkjenne eller godta vedkommende forkynner som sin «Ordets tjener» eller «pastor», og de har kanskje også sin egen religion som de tilhører. De ville heller ikke forstå oss rett hvis vi omtalte folks dørterskler som en slik forkynners «prekestol», selv om han holder noe han kaller tre- eller fem-minutters «prekener». En «prekestol» oppfattes i alminnelighet som talerstolen i en bestemt bygning som folk blir innbudt til å overvære et møte i.

25. Hvis en mann er blitt innsatt i en tjenerstilling i menigheten, hvilken dato bør han da også oppgi som sin «ordinasjonsdato»?

²⁵ En som er blitt utnevnt til en spesiell tjenerstilling av menn som har myndighet til det, kan naturligvis opplyse dette, og som «ordinasjonsdato» oppgir han da ikke sin dåpsdato, men den dato da en ’håndspåleggelse’ i form av en utnevnelse ble foretatt av det kristne råd som er bemyndiget til å gjøre det.

26. Var alle de første kristne utnevnt (eller «ordinert») til å tjene i en spesiell stilling, og forstyrret dette deres enhet?

²⁶ I den første kristne menighet var det slik at alle døpte troende var «salvet» med hellig ånd og hadde fått et himmelsk kall. Men likevel var ikke alle apostler, profeter, lærere, eldste eller menighetstjenere. Det var derfor ikke alle som ble offisielt utnevnt til å utføre en spesiell tjeneste etter at de ble døpt. Men alle tjente i fellesskap i likhet med et legeme som har mange lemmer, som alle samarbeider med hverandre og har «samme omsorg for hverandre», slik apostelen påpeker i 1 Korintierne 12: 12—30.

27. Hvilken gagnlig holdning bør vi derfor alle med glede innta til vår tjeneste for Gud og for våre medmennesker i vår tid?

²⁷ La oss da alle sammen tjene skulder ved skulder i det arbeid Gud vil at vi skal utføre i vår tid, enten vi nå er kvalifisert til å utføre en spesiell tjeneste og er blitt offisielt utnevnt til å gjøre det eller ikke. La oss alle sette pris på og ivrig benytte oss av det privilegium vi har felles, nemlig å kunngjøre sannheten og dele med andre det gode budskap som har brakt lys og håp inn i vårt liv.

[Fotnoter]

Og i en fotnote til Titus 1: 5 sier The Jerusalem Bible at «i den første tiden ble de enkelte kristne grupper styrt av et eldsteråd». Den omtaler også «overgangen fra en lokal forsamling som var styrt av et råd . . . til en forsamling som ble styrt av en enkelt biskop [tilsynsmann]».