«Lat av fra vrede»
DET er ikke lett å beherske seg når en blir urettferdig behandlet, eller når en er vitne til at de onde har framgang. Ikke desto mindre er det nettopp under slike omstendigheter følgende bibelske råd gjelder: «Lat av fra vrede og la harme fare, la ikke din vrede opptennes! Det fører bare til det som ondt er.» — Sl. 37: 8.
Det er virkelig forstandig å ’late av fra vrede’. Vrede kan være en meget skadelig følelse. Når en gir etter for vrede, stiger blodtrykket. Pulsen slår raskere, og åndedrettet blir hurtigere. Etter at vreden har lagt seg, blir vanligvis alt normalt igjen. Gjentatte vredesutbrudd representerer imidlertid en stor belastning for kroppen. En kan på den annen side være opptent av vrede uten at en lar den komme til uttrykk. En kan virke helt rolig, men likevel være opprørt innvendig. Hvis det forholder seg slik, kan en etter hvert pådra seg fysiske lidelser uten at en er villig til å innrømme at ens plager skyldes følelsesmessige forstyrrelser. Vrede kan således føre til eller forverre en rekke lidelser, blant annet hjertelidelser, åndedrettsbesvær, hudsykdommer og fordøyelsesbesvær, foruten tannpine og hodepine.
Foruten å være årsak til fysiske plager kan vrede også føre til stor skade åndelig sett, for vrede kan få en til å bryte Guds lov. Bibelen gjør oss oppmerksom på denne faren med disse ordene: «Den bråsinte gjør dårskap.» (Ordspr. 14: 17) «Som en by hvis murer er brutt ned og borte, er en mann som ikke kan styre sitt sinn.» (Ordspr. 25: 28) I tidligere tider var en by hvis murer var brutt ned, forsvarsløs og lå åpen for fienden. Sinnet til en som er opptent av vrede, er likeledes åpent og mottagelig for urette tanker som kan føre til at han handler dåraktig.
Hvor farlig vrede i virkeligheten er, blir vist i tilfellet med Kain. Han ble rasende da han så at Abel var gjenstand for Guds gunst, mens han selv ikke hadde Guds godkjennelse. Trass i at Gud advarte ham, ga han etter for en urett tankegang og drepte sin bror. — 1 Mos. 4: 4—8.
Hvordan vrede kan holdes under kontroll
Ingen av oss ønsker selvfølgelig å være lik Kain, hverken hva innstilling eller handlemåte angår. Vi bør derfor bestrebe oss på å vise selvbeherskelse. Det betyr ikke at vi bare skal late som om vi holder følelsene under kontroll. Selvbeherskelse begynner med at en er i stand til å reagere fornuftig når en kommer opp i ugunstige situasjoner, og ikke blir brakt ut av likevekt, hverken følelsesmessig eller fysisk.
Ta for eksempel en person som er blitt irettesatt fordi han har vært forsømmelig eller har gjort noe galt. Hvis han er stolt, vil han bli rasende. Det var tilfelle med kong Asa i Juda. Da han ble irettesatt av profeten Hanani fordi han viste mangel på tro, ble Asa meget vred. Han satte Hanani i «fangehuset» og begynte også å undertrykke andre av sine undersåtter. (2 Krøn. 16: 7—10) I stedet for å bli opptent av vrede burde Asa ha vurdert situasjonen fornuftig. Han burde ha tatt i betraktning at Hanani ikke ga uttrykk for sin egen mening, men talte på vegne av Jehova. Asa burde ha innrømmet sin feil og gitt uttrykk for oppriktig anger. Ydmykhet kunne ha hjulpet Asa til å holde sin vrede under kontroll. Hvis vi skal kunne gi akt på Bibelens råd om å ’late av fra vrede’, trenger vi også å framelske ydmykhet.
Det hender at noen gjør og sier ting som er fullstendig uberettiget. Det kan gjøre oss meget oppbrakt. Hva kan vi da gjøre? Vi gjør klokt i å ta deres motiver i betraktning.
Forsøker de med overlegg å gjøre oss sinte? I så fall ville de oppnå det de ønsket, hvis vi ble rasende. Det ville være langt bedre å ignorere provoserende og sårende bemerkninger. Jesu Kristi råd har da sin gyldighet: Om noen slår deg på ditt høyre kinn, da vend også det andre til.» (Matt. 5: 39) Et slag på kinnet blir ikke gitt for å skade en fysisk, men utgjør en fornærmelse eller et forsøk på å egge til strid. Hvis en lot seg provosere, ville en bare forverre situasjonen.
Men sett at det som har forstyrret vår sinnsro, ikke var sagt eller gjort i den hensikt å gjøre oss sinte. Hva bør vi da gjøre? Da kan vi resonnere litt med oss selv. Kan det være at vi lager et stort problem av bagateller? Ville det ikke være mer kjærlig av oss bare å overse krenkelsen?
På den annen side kan vi ha grunn til å bli opprørt. Men burde ikke kjærligheten få oss til å gjøre hva vi kan for å hjelpe vedkommende til ikke å være til anstøt i framtiden? Kristne får følgende råd: «Om I vredes, da synd ikke; la ikke solen gå ned over eders vrede, og gi ikke djevelen rom!» (Ef. 4: 26, 27) Hvis det som først og fremst ligger oss på hjertet, er å hjelpe vedkommende som har gjort oss urett, til å overvinne sin svakhet, vil vi ikke gjemme på vrede mot ham og ikke overskride grensen for tilbørlig harme. Vi vil ikke gi Djevelen en sjanse til å benytte seg av vår oppbrakte sinnstilstand og få oss til å ta igjen.
Det finnes selvfølgelig forhold som vi kan gjøre svært lite med. I denne ufullkomne tingenes ordning skjer det mangt og meget som er urettferdig. Å bli fullstendig oppbrakt over slike ting, kanskje i den grad at vi skader vår helse, vil sannelig ikke gagne noen. Vi bør i stedet finne trøst i Bibelens løfte om at Jehova Gud ved hjelp av sitt rike skal gjøre slutt på all urettferdighet og undertrykkelse. (Dan. 2: 44) Inntil den tid kommer, kan vi stole på at han vil holde oss oppe, slik at vi kan utholde enhver prøve som vi måtte bli satt på. — Jak. 1: 2—5.
Foruten å ha et likevektig syn på ting som kan vekke vår vrede, vil det at vi unngår å omgås mennesker som er oppfarende, hjelpe oss til å bevare selvkontrollen. Bibelens formaning lyder: «Hold deg ikke til venns med en som er snar til vrede, og gi deg ikke i lag med en hastig mann, for at du ikke skal lære deg til å gå på hans veier og få satt en snare for ditt liv!» — Ordspr. 22: 24, 25.
På den annen side vil det at vi omgås mennesker som har et rolig og avbalansert temperament, ha en gagnlig virkning på oss. Slike mennesker vekker ikke andres vrede med skarpe bemerkninger. Den mildhet de legger for dagen, har en enestående evne til å sette en stopper for heftige diskusjoner og overvinne bitter motstand. I deres tilfelle holder Bibelens ord stikk: «Mildt svar stiller harme, men et sårende ord vekker vrede.» (Ordspr. 15: 1) «Den langmodige stiller kiv.» (Ordspr. 15: 18) «En mild tunge knuser bein.» — Ordspr. 25: 15.
Det finnes sannelig gode grunner for å ’late av fra vrede’. Vi har gagn av det, både fysisk og åndelig. Måtte vi derfor bestrebe oss på ikke å være årsak til at andre blir vrede, og måtte vi gi akt på hvem vi omgås, framelske ydmykhet og fortsette å ha et forstandig og likevektig syn på våre medmennesker og det de sier eller gjør.