Hvordan reagerer du på veiledning?

HVA er hensikten med at en person gir en annen veiledning? Hensikten er å gi den annen part hjelp, råd eller en bedre forståelse av hvordan noe skal gjøres. Det er bare Jehova Gud, Skaperen, som ikke trenger å bli veiledet av noen. Som profeten sa: «Hvem lærer ham som hans rådgiver? Hvem har han rådført seg med, så han ga ham forstand og opplyste ham om den rette vei og ga ham kunnskap og lærte ham å kjenne visdoms vei?» — Es. 40: 13, 14.

Selv den fullkomne mannen Jesus Kristus, som hadde så stor erfaring på grunn av sitt tidligere liv i himmelen, fikk veiledning fra Gud og fulgte denne veiledningen. Han sa: «Jeg [gjør intet] av meg selv, men taler dette således som min Fader har lært meg.» — Joh. 8: 28; 5: 19, 30.

Nødvendigheten av å gi akt på veiledning

Det er derfor innlysende at ufullkomne mennesker i høy grad trenger veiledning, at de trenger å få vite hva som er den rette vei, og hvordan de kan anvende Guds Ord i sitt liv. Apostelen Johannes understreket hva grunnen er til at menneskene har så stort behov for veiledning, da han sa: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» — 1 Joh. 1: 8.

På grunn av arvesynden har vi alle en naturlig tilbøyelighet til å reagere negativt på veiledning, spesielt om vi blir gjort oppmerksom på en feil eller svakhet vi har. Jehova advarer: «Vær ikke som hest og muldyr, som ikke har forstand! Deres smykke er tømme og bissel til å tvinge dem med; de vil ikke komme nær til deg.» (Sl. 32: 9) En som blir sint og fornærmet, en som gang på gang «gjør sin nakke stiv» og blir urimelig og utilnærmelig, vil bli møtt med strengere tiltak eller restriksjoner, og det vil ende med ulykke for ham. — Ordspr. 29: 1.

Ydmyke mennesker, slike som ønsker å øke sin forståelse, søker på den annen side veiledning. De er ikke alltid mest opptatt av å ha «rett», men de ønsker å gjøre det som behager Gud, og som vil være til gagn for andre. De er derfor klar over at der «hvor det er mange rådgivere, der er frelse». (Ordspr. 11: 14) Hvis de gjør en feil, er de glade for at de blir gjort oppmerksom på det, selv om det noen ganger kan være litt pinlig. De ønsker å unngå å gjenta noe som er galt eller lite ønskverdig, og som fører skam eller vanære over dem. De gir akt på Guds råd: «Kjøp sannhet og selg den ikke, kjøp visdom og tukt og forstand!» — Ordspr. 23: 23.

Å gi veiledning i den rette ånd og med et rett motiv

Veiledning kan noen ganger innbefatte irettesettelse. Det hebraiske rotordet for «irettesette» betyr ’å avgjøre, bringe orden i tingene’. Når Bibelen snakker om å irettesette, siktes det til på en vennlig og direkte måte å vise hva som er rett og hva som er galt i et spørsmål. Det kan også innbefatte refselse, avhengig av omstendighetene og den holdning den som blir irettesatt, inntar.

Apostelen viste hvilken ånd den som gir veiledning, bør ha, da han talte om det ansvar som påhviler de eldste i den kristne menighet. Han sa: «Brødre! om også et menneske blir overlistet av noen synd, da hjelp ham til rette, I åndelige, med saktmodighets ånd [i en mildhetens ånd, NW]; men se til deg selv at ikke du óg blir fristet!» — Gal. 6: 1.

Hvis en eldste ser at en kristen bror på grunn av mangel på erfaring eller på grunn av dårlig dømmekraft følger en handlemåte som kan føre galt av sted, vil han derfor ikke bare ignorere det og la broren ta konsekvensene av sin handlemåte. Han vil heller ikke gi ham en overhaling. Kjærligheten vil i stedet få ham til å påpeke for broren hvor farlig, uforstandig eller gal hans handlemåte eller tenkemåte er, og å gjøre det i en mildhetens ånd.

Motivet må følgelig være å hjelpe den som blir irettesatt. Den som gir irettesettelsen, er også interessert i å bevare freden og en sunn ånd i menigheten. Hvis den som blir irettesatt, tar irettesettelsen slik som han bør, vil han bli spart for vanskeligheter og unngå å miste Guds gunst. En slik person vil forandre seg. Han vil rette på sin handlemåte.

Hva om veiledningen svir?

Men hva så hvis du synes at den veiledning du får, er ubegrunnet, at den som kommer med den, bare gir uttrykk for sin egen oppfatning? Før du ignorerer veiledningen, bør du ta din egen holdning i betraktning. Ønsker du å behage deg selv, eller ønsker du å behage Gud? Det kan være at din handlemåte ikke i seg selv er gal. Men er du ikke interessert i hvilken virkning den kan ha på andre? Apostelen gir oss følgende påminnelse: «Vi som er sterke, er skyldige til å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være oss selv til behag; enhver av oss være sin neste til behag, til hans gagn, til oppbyggelse!» — Rom. 15: 1, 2.

For å hjelpe oss til å følge en handlemåte som behager Gud, sa Paulus også: «Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner; jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger.» (1 Kor. 10: 23) Selv om den kristne er bundet av den kristne lov, har han nokså stor handlefrihet, og det er mange ting han må avgjøre i samsvar med sin kristne samvittighet. Men han må også ta hensyn til andres samvittighet. Ikke alt oppbygger andre og for den saks skyld heller ikke ham selv. Slike ting kan meget vel ofres, spesielt hvis kjærligheten og freden er truet.

Noen ganger blir veiledning gitt, ikke med tanke på å påpeke noe galt, men med tanke på at den som får den, skal gjøre framskritt. Sett at du blir veiledet med hensyn til din evne til å lese høyt. Det kommer kanskje som et sjokk på deg, ettersom du selv mener at du leser svært godt. Hva vil du så gjøre? Hvorfor ikke finne ut hvor svakheten ligger, og hva du kan gjøre for å gjøre framskritt? Det er så visst ingen av oss som leser perfekt, og vi har derfor alle behov for å gjøre framskritt hva dette angår. Sett av tid til å lese høyt. Før du skal ha et leseoppdrag, bør du forberede deg godt ved å slå opp ord som du ikke kjenner uttalen på, eller som du ikke forstår, studere betydningen av de enkelte setninger, finne ut hvor du skal legge betoningen, og så videre. Hvis du gjør det, vil du helt sikkert komme til å gjøre framskritt.

Det kan også være at den veiledning du får, går ut på at du bør bestrebe deg på å være vennligere overfor andre. Selv mener du kanskje at du har en vennlig personlighet. Men andre synes tydeligvis ikke at det er like merkbart. Hvis det er tilfelle, bør du innse at det kan være noe i den veiledning du får, og bestrebe deg på å vise større interesse for andre, være mer utadvendt, i høyere grad gi uttrykk for dine følelser og vise større takknemlighet. Det vil ikke bare føre til at forholdet til dine venner vil bli forbedret, men din egen ånd vil også bli forbedret, og du vil bli lykkeligere.

Hvis den veiledning du får, svir, bør du huske tilfellet med David. Han måtte tåle mye tukt, men Gud ga ham opplæring med tanke på større oppgaver. David talte av egen erfaring da han sa: «La en rettferdig slå meg i kjærlighet og tukte meg! For sådan hodeolje vegre mitt hode seg ikke!» (Sl. 141: 5) Selv om det kan være vanskelig å ta imot veiledning fra en bror, vil en slik veiledning ikke drepe deg, hverken i fysisk eller i åndelig henseende, men den kan vise seg å være som olje, som lindrer og virker forfriskende. Hvis du legger deg den på hjerte, vil du få erfare sannheten i ordspråket: «Den som akter på refselse, blir æret.» — Ordspr. 13: 18: Heb. 12: 11.