Jesus Kristus — en historisk person
DET er blitt skrevet mange bøker som drar påliteligheten og ektheten av Bibelens beretninger i tvil. Et yndet angrepsmål er evangelienes beretninger om Jesu liv. Hva skal vi tro? Har Jesus virkelig levd? Er det bildet evangeliene tegner av ham, korrekt?
Mange kritikere har samme oppfatning som avdøde Albert Schweitzer. Han mente at den Jesus som blir framstilt i evangeliene — en mann som hevdet at han var Messias, forkynte Guds rike og til slutt ofret livet for sin gjerning — var «en litterær skikkelse, oppdiktet av de første evangelistene». Schweitzer mente dessuten at Jesus var en religiøs fanatiker som forkynte om universets nær forestående ødeleggelse, og at en ikke vet om han var «en virkelig historisk person». Etter at Schweitzer hadde kommet til denne konklusjon, oppga han sin virksomhet som prest og professor i teologi og satte seg igjen på skolebenken, studerte medisin og ble lege.
Noen kritikere går så langt at de bestrider at en slik person som Jesus noen gang har eksistert. Hvilke vitnesbyrd har vi om at Jesus virkelig har levd?
Det jødiske vitnesbyrd
For det første har vi vitnesbyrdet i de første talmudiske skrifter. Den kjente, jødiske forskeren Joseph Klausner sier etter en grundig undersøkelse av deres vitnesbyrd at «de første talmudiske beretninger» om Jesus bekrefter ’både Jesu eksistens og hans personlighet i sin alminnelighet’. — Jesus of Nazareth, side 20.
Den jødiske historieskriver Josephus, som levde i det første århundre, nevner Jesus to ganger i sine skrifter. Et av disse stedene blir ofte dratt i tvil fordi det her høres ut som om Josephus er kristen. (Antiquities of the Jews, bok XVIII, kap. III, avsn. 3) Men som Klausner og andre lærde peker på, er det urimelig å tro at Josephus ikke skulle ha nevnt Jesus, når han dvelte så lenge ved døperen Johannes. Josephus beretter dessuten senere om hvordan Jakob, en «bror av Jesus, den såkalte Kristus» ble ført fram for et synedrion av dommere. (Antiquities of the Jews, bok XX, kap. IX, avsn. 1; Illustrert Norsk Bibel-Leksikon, bind 1, spalte 2207) De lærde hevder med rette at dette tyder på at det tidligere har vært sagt noe om Jesus. Hvorfor skulle ellers en ukjent Jakob bli identifisert som hans bror? De mener derfor at Josephus helt sikkert har fortalt noe om Jesus og hans gjerning, men at en annen, senere hånd har endret beretningen.
De romerske historieskriveres vitnesbyrd
En kan ikke vente at de romerske historieskrivere ville ha mye å si om en tilsynelatende liten, religiøs bevegelse i det fjerne Palestina. I beste fall kunne vi vente å finne noen få sparsomme henvisninger, og det gjør vi da også. Den romerske historieskriver Tacitus forteller således om at Nero la skylden for Romas brann på dem som folk kalte kristne, og sier at dette navn stammer fra en «Chrestus [Kristus], som prokuratoren Pontius Pilatus under herskeren Tiberius hadde latt henrette». — Annalen av Tacitus, bok XV, avsn. 44; Illustrert Norsk Bibel-Leksikon, bind 1, spalte 2207.
En rekke andre romerske skribenter, deriblant Plinius den yngre, Seneca og Juvenalis, omtaler også Kristi etterfølgere.
The Encyclopædia Britannica sier derfor med rette om de tidlige jødiske og hedenske skribenters vitnesbyrd: «Disse beretningene, som er uavhengige av hverandre, viser at selv kristendommens motstandere i gammel tid ikke tvilte på at Jesus var en historisk person, noe som første gang og på et utilstrekkelig grunnlag ble dratt i tvil av flere forfattere i slutten av det 18., gjennom det 19. og i begynnelsen av det 20. århundre.» — 1974-utgaven, bind 10, side 145.
En uforglemmelig beretning
At Jesus er en historisk person, blir ikke bare bekreftet av slike innbyrdes «uavhengige» beretninger, men også av evangeliene selv. Hvordan? Den kjente engelske sosialøkonomen og filosofen Johan Stuart Mill, som levde i det 19. århundre, har sagt: «Hvem blant hans etterfølgere eller blant deres proselytter ville ha kunnet finne på de uttalelser som blir tillagt Jesus, eller ville ha kunnet tenke ut det livsløp og den personlighet som evangeliene åpenbarer? Det kunne iallfall ikke fiskerne fra Galilea.» Amerikaneren Theodore Parker gir uttrykk for den samme tanken: «Skal vi la oss fortelle at denne mannen aldri har levd, at hele beretningen er en løgn? La oss anta at Platon og Newton aldri har levd. Men hvem har så frambrakt deres verk og tenkt deres tanker; det trengs en Newton for å skape en Newton. Hvilket menneske kunne da ha frambrakt Jesus? Ingen annen enn en Jesus.»
Den engelske filosofen David Hartley kommer med en lignende uttalelse: «Hvis vi sammenligner den enestående storheten hos denne personligheten [Jesus] med den indirekte måten den blir skildret på, . . . er det umulig at de skulle ha diktet den opp — at de ikke skulle ha hatt den virkelige personen i tankene . . . Hvordan skulle alminnelige og ulærde mennesker kunne overgå de største genier, både i fortid og i nåtid, når det gjelder å skildre en personlighet? Hvordan kan det ha seg at de skildret den på en indirekte måte? Dette er et sterkt vitnesbyrd om [beretningens] ekthet og sannferdighet.»
Hans enestående personlighet
Et enda sterkere vitnesbyrd om at Jesus Kristus er en historisk person, er det faktum at hans innflytelse ikke er avhengig av at han er fysisk nærværende på jorden. Den innflytelse som slike mektige herskere som Nebukadnesar, Alexander den store og Julius Cæsar øvde, har opphørt, men den innflytelse som Jesus Kristus øvde, vedvarer. Millioner av mennesker i vår tid følger fortsatt hans lære.
Napoleon var en mektig mann på sin tid, men han måtte likevel innrømme at Jesus ved sin personlighet øvde en helt enestående innflytelse. Han sa: «Alexander, Karl den store og jeg har hatt en usedvanlig makt til å øve innflytelse på og befale over mennesker. Men for oss har det vært nødvendig å være nærværende. . . . Jesus Kristus har derimot øvd innflytelse på og befalt over sine undersåtter uten at han selv har vært synlig nærværende, i 1800 år.» Og han sier videre: «Alexander, Cæsar, Karl den store og jeg har grunnlagt imperier, men hva grunnla vi vårt genis frambringelser på? På makt. Bare Jesus Kristus grunnla sitt rike på kjærlighet.»
Den kjente franske filosofen Rousseau, som levde i det 18. århundre, skrev om Jesus: «Hvor opphøyde er ikke hans leveregler! Hvilken dyp visdom finnes det ikke i hans taler! Hvilken åndsnærværelse, hvilken skarpsindighet, hvilken fyndighet kjennetegner ikke hans svar! Hvilken evne hadde han ikke til å beherske sine følelser! Hvor finnes den mann, og hvor finnes den filosof, som skulle kunne leve og dø på den måten, uten svakhet og uten å framheve seg selv?»
I vår tid har Mahatma Gandhi, den indiske nasjons hinduiske «far», en gang sagt til lord Irwin, den tidligere engelske visekonge i India: «Når Deres land og mitt land kan møtes på grunnlag av de læresetninger som Kristus forkynte i denne Bergprekenen, vil vi ikke bare ha løst våre egne lands problemer, men hele verdens.» Den amerikanske psykiateren J. T. Fisher kom med et lignende vitnesbyrd om Jesu bergpreken da han mot slutten av sin løpebane skrev at Bergprekenen langt overgikk alt det verdens filosofer, psykologer og diktere kunne frambringe.
Hva med Jesu mirakler?
Noe av det som mer enn noe annet i evangeliene har vært en anstøtsstein for mange, er kanskje beretningene om Jesu mirakler. Hvis miraklene var blitt framstilt som dagligdagse hendelser, kunne det kanskje ha vært grunn til å komme med innvendinger. Men slik blir de ikke framstilt. Evangeliene framstiller miraklene som usedvanlige hendelser som bekrefter at Jesus var Guds Sønn. Vi leser: «Også mange andre tegn gjorde Jesus for sine disiplers øyne, tegn som ikke er skrevet i denne bok; men disse er skrevet for at I skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn.» (Joh. 20: 30, 31) Det var naturligvis ikke nok at Jesus hevdet at han var Guds Sønn. Han måtte også kunne bevise det. Og hvordan kunne han bedre gjøre det enn ved å utføre mirakler?
Men hva med den innvending at mirakler er i strid med naturlovene? Victor Hess, som oppdaget den kosmiske stråling, sier angående dette: «Det blir undertiden sagt at naturlov enes ’ufravikelighet’ er uforenelig med . . . mirakler. Det er ikke riktig. . . . Mange av våre fysiske lover er bare utformet på grunnlag av et statistisk materiale. De gjelder generelt for et stort antall tilfelle. Men de har ingen gyldighet for det enkelte tilfelle. . . . Må en vitenskapsmann nødvendigvis tvile på miraklene? Som vitenskapsmann svarer jeg bestemt nei. Jeg ser ingen grunn til at den allmektige Gud, som har skapt oss og allting omkring oss, ikke — hvis det behager ham — midlertidig skulle kunne oppheve eller endre begivenhetenes naturlige, alminnelige forløp.» — Faith of Great Scientists, redigert av W. Howey, side 10.
Noe som ytterligere bekrefter ektheten av Jesu mirakler, er den virkning de hadde på dem som var vitne til dem. Som dr. W. Paley viser, utholdt de «slit og strev, farer og lidelser, som de frivillig underkastet seg som en bekreftelse på de beretninger de ga videre, og utelukkende som følge av sin tro på disse beretningene; og . . . ut fra det samme motiv antok de også nye leveregler». — The Works of William Paley, side 300.
Vi kan ikke komme utenom dette. På grunnlag av de ovennevnte vitnesbyrd kan vi, hvis vi tenker objektivt, bare komme til en konklusjon. Og det er at Jesus fra Nasaret ikke bare virkelig har levd, men at beretningen om ham, slik den finnes i Bibelen, gjør oss kjent med den historiske Jesus.