Tiltagende fattigdom — en trusel mot alle
NÅR fattigdommen i verden blir brakt på bane, vil noen sannsynligvis sitere Jesu Kristi ord: «De fattige har I alltid hos eder.» — Joh. 12: 8.
Hva mente Jesus? Mente han at Gud ikke bryr seg om de fattige? Er deres situasjon håpløs? Til tross for at menneskene har gjort seg store anstrengelser for å bekjempe fattigdom, utgjør fattigdommen et tiltagende problem. På den ene side ser en at mange lands bruttonasjonalprodukt har økt i de senere år. Et av landene i Sør-Amerika økte for eksempel sitt bruttonasjonalprodukt med gjennomsnittlig 3,1 prosent pr. innbygger pr. år i 1960-årene. De rike gjorde det godt. Men samtidig viste det seg at de fattigste 40 prosent av befolkningen hadde lavere inntekt enn før. Situasjonen var den samme i mange andre land.
Trass i regjeringenes planer og prosjekter er fattigdommen altså ikke blitt mindre. FN’s generalsekretær, Kurt Waldheim, sier med rette: «Den kraftigste enkelte anklage som kan rettes mot den nåværende verdenssivilisasjon, er at det fortsatt gjør seg gjeldende en utbredt fattigdom blant to tredjedeler av verdens befolkning.»
De fattiges situasjon
Hvilken trusel fattigdommen i virkeligheten utgjør, framgår imidlertid best av hvordan de fattige har det til daglig. Det er nemlig ikke så lett å forklare hva det vil si å være fattig, for en som blir regnet for å være fattig i ett land, kan med de samme eiendeler bli regnet for å være ganske velhavende i et annet land.
Omreisende arbeidere i de vestlige land fører en kummerlig tilværelse. I USA er det for eksempel mange meksikanskamerikanske familier som er landarbeidere og flytter tvers over landet etter hvert som avlingene blir modne. Selv med lang arbeidsdag hender det ofte at hele familien til sammen ikke tjener så mye som en læregutt hos en blikkenslager. Noen lever så nær sultegrensen at en dag uten arbeid er ensbetydende med en dag uten mat. For dem er fattigdommen en realitet.
I de velstående delene av Europa finnes det lignende grupper. Det er tilflyttede arbeidere fra Asia, Afrika og andre deler av Europa. Mange av dem som flytter til steder hvor det er «velstand», må ta til takke med arbeid som ingen andre vil ha. Deres «hjem, er i mange tilfelle skjul som er laget av papp og deler av bilvrak. De har hverken elektrisitet eller innlagt vann.
Likevel har de det bra sammenlignet med hvordan folk i enkelte deler av Afrika og Asia har det. I byene der bor mange av de fattige i bambushytter på størrelse med en kontorpult, og det kryr av fluer overalt. Og hva får de å spise? De må ta det de kan finne på avfallsdyngene! Likevel hevdes det at disse fattige i byene har det bedre enn noen av deres landsmenn i landsbyene: «Jordløse arbeidere [kan] leve bedre ved å spise avfall i byen enn ved å vente på de begrensede muligheter for arbeid i landsbyene. Byens avfall [har] større næringsverdi enn . . . den billige maten de fattige spiser.»
Hvor utrolig det enn høres, har selv disse det nokså bra sammenlignet med andre igjen. Mange millioner har ikke engang råd til å bo i et slumstrøk. De som bor på gatene, bruker rennesteinen som toalett og fortauet som soveværelse og kjøkken.
Hvorfor er det fattigdom?
Hvem eller hva er ansvarlig for at fattigdommen tiltar? Svarene varierer sterkt, fra den oppfatning at de fattige bare har seg selv å takke for den tilstand de er i, til den påstand at det ikke står i deres makt å forandre på forholdene. Sannheten er sannsynligvis å finne et sted mellom disse to ytterpunktene.
Før i tiden var det mange som var snare til å beskylde de fattige for å være dovne. Men det er etter hvert blitt færre som mener det. Hvorfor? Fordi flere og flere får erfare at inflasjonen nå sluker deres surt ervervede penger. Nå får de selv føle at det finnes faktorer som den enkelte ikke selv er herre over, og som bidrar til å gjøre folk «rike» eller «fattige».
Det kan naturligvis ikke benektes at noen ville ha det bedre hvis de arbeidet hardere. En rapport fra ett land sier at arbeiderne der «har sitt eget tempo: De arbeider noen få timer og legger så redskapene ned og tar en siesta». «Hvor lenge vil du ligge, du late?» spør Bibelen i Ordspråkene 6: 9 og sier så i vers 11: «Armoden [kommer] over deg.» Noen steder på jorden er folk naturligvis blitt svekket av sult eller av slike sykdommer som gulsott, malaria og gul feber. De kan ikke arbeide like hardt som andre. Bibelen viser dessuten at det også kan være på sin plass med «en håndfull ro» eller hvile. — Pred. 4: 6.
Kjensgjerningene viser imidlertid tydelig at de fleste ikke er fattige fordi de er dovne eller ikke vil arbeide. I USA er det for eksempel om lag 21 millioner mennesker som arbeider for å tjene til livets opphold, men som likevel blir regnet som «fattige»; en er nylig begynt å kalle dem de «arbeidende fattige». Omreisende arbeidere er ofte fattige, men søker de ikke til de stedene hvor det er arbeid å få? En undersøkelse viste at 75 prosent av dem som lever på gaten i Calcutta, arbeider for å tjene til livets opphold, men de tjener så lite at det er vanskelig for dem selv og deres familie å leve av det.
Det er heller ikke alltid manglende utdannelse, erfaring eller dyktighet som gjør at noen tjener så lite. En faktor som ofte avgjør inntektens størrelse, er hvor en arbeider. Barry Bluestone, en økonom fra Boston, sier: «En portvakt ved en bilfabrikk får en lønn som det går an å leve av. Det samme arbeid ved en del tekstilfabrikker blir bare betalt med en minimumslønn.» Men det er bare bruk for et visst antall portvakter ved bilfabrikkene. Hvorvidt en skal få et godt betalt arbeid, er derfor ofte et spørsmål om hvorvidt en kan være på det rette sted til rette tid. — Pred. 9: 11.
Fattigdom avler fattigdom, derfor blir fattigdommen også på en annen måte en tiltagende trusel. Den skaper sin egen kultur — ofte sin egen mat, sitt eget språk, sin egen klesdrakt og sine egne vaner. En som vokser opp i et fattig miljø, blir ofte preget av det i sin tankegang. Times, en avis for fargede som kommer ut i Columbus i Georgia, siterer Walter Washingtons uttalelse om at hvis «vi skal få bort ghettoene, må vi hjelpe de fattige til å få ghettoene bort fra sitt sinn . . . Hvis en bygger et hus til en mann i ghettoen uten å forandre hans verdinormer, kommer huset til å bli en ghetto». Fattige mennesker som er vant til å bo i et slumstrøk, vil ofte gjøre et nytt hjem til en del av slummen hvis ikke de får lære noe annet.
Hvis denne tendensen til å «tenke fattig» blir forent med en sterk stolthetsfølelse, forverrer det de fattiges situasjon og gjør fattigdommens trusel enda mer merkbar. Vi leser om innbyggerne i et svært fattig område i Vest-Europa: «De spiser ikke noe annet enn brød og løk og setter seg i gjeld til oppover ørene for å kunne skryte av at de eier en bil.» De som har god økonomi, synes kanskje at det er vanskelig å forstå en slik tankegang. Men i virkeligheten har de selv ofte vært med på å gjøre de fattiges byrde enda vanskeligere å bære. Hvordan det?
Manglende medfølelse med de fattige
De som har nok mat og klær, bryr seg ofte lite om hvordan de fattige har det. Det skyldes ikke alltid at de ønsker å være likegyldige, men det daglige liv legger så mye beslag på deres tid at det er lett å overse dem som lider nød.
Sosiale og religiøse oppfatninger har ikke bidratt noe særlig til å bedre folks holdning til de fattige. Utviklingslæren med dens teori om at «de best skikkede overlever», får mange til å tro at noen må skubbes til side som «uskikkede».
Den feilaktige religiøse læren om forutbestemmelse eller predestinasjon har fått mange til å anta et fatalistisk synspunkt, til å tro at deres lodd i livet er bestemt av skjebnen. Prestene har sagt at det er de materielt velstående — ikke dem som har de rette åndelige egenskaper — som har Guds velsignelse. Hvis noen har vært fattige på denne verdens gods, har kirkene bare sagt at det har vært «Guds vilje».
For en kontrast dette utgjør til Jesu Kristi menneskelige og likevel realistiske holdning! Det var tydeligvis mange fattige blant jødene da Jesus var på jorden. Han og hans apostler var personlig interessert i å hjelpe de fattige. Han forkynte at de saktmodige i sin tid skulle arve jorden, og at fattigdommens trusel da ville være borte for bestandig. — Matt. 5: 5; 6: 10; 11: 5; Joh. 13: 29.
Skal det alltid finnes fattige?
Hvorfor sa da Jesus: «De fattige har I alltid hos eder»? Det var ikke fordi han ikke hadde medfølelse med de fattige. Sett i den rette sammenheng viser Jesu ord hva som var den rette innstilling, den innstilling som alle gudfryktige mennesker bør ha til de fattige.
Jesus var innbudt til et måltid hjemme hos Simon, som bodde i byen Betania. Mens han var der, skjedde følgende: «Maria tok da et pund ekte, såre kostelig nardus-salve og salvet Jesu føtter, og tørket hans føtter med sitt hår; og huset ble fylt av salvens duft. En av hans disipler, Judas Iskariot, han som skulle forråde ham, sier da: Hvorfor ble ikke denne salve solgt for tre hundre penninger og gitt til de fattige? Men dette sa han, ikke fordi de fattige lå ham på hjerte, men fordi han var en tyv og hadde pungen og tok det som ble lagt i den. Jesus sa da: La henne være! hun har gjemt den til min jordeferds dag; for de fattige har I alltid hos eder, men meg har I ikke alltid.» — Matt. 26: 6—13; Mark. 14: 3—9; Joh. 12: 2—8.
Maria prøvde på sin måte å vise hvor stor pris hun satte på Jesus. Det er mange ting en kan bruke sine midler til, men det å gi uttrykk for sin verdsettelse overfor Messias, Jesus, som snart skulle dø, var det beste som kunne gjøres på det tidspunktet.
Vi bør også merke oss at Jesu ord hentydet til den lov som Gud ga Israel gjennom Moses. (5 Mos. 15: 11) Når denne loven ble fulgt på rette måte, ville ingen jøde komme i en slik nød at han aldri kunne komme seg på fote igjen. En families eiendom kunne for eksempel ikke fratas den for bestandig. (Se 3 Mosebok, kapittel 25.) I mange tilfelle ville en unngå å bli fattig hvis en trofast holdt seg til Guds lov. (5 Mos. 15: 4, 5) De som ble fattige, skulle dessuten vises gavmildhet av de andre: «Når det er en fattig hos deg, blant dine brødre . . . da skal du ikke være hårdhjertet og lukke din hånd for din fattige bror.» — 5 Mos. 15: 7, 8.
Jesus visste at fattigdommen ikke straks ville bli fjernet blant hans etterfølgere. Hans disipler ville komme fra alle sosiale lag av folket. (1 Kor. 7: 17—24) Fattigdommen var et virkelig problem, noe de ikke kunne ignorere. Jesu første etterfølgeres skrifter viser at de tok imot den utfordring som dette problemet utgjorde. — 1 Kor. 16: 1, 2; 1 Joh. 3: 17, 18.
At Jesus brukte ordet «alltid» da han sa: «De fattige har I alltid hos eder», behøver ikke å bety at de fattige skulle være der «i det uendelige». Betydningen av ordet «alltid» (gresk: panʹto·te) avhenger av den sammenheng det blir brukt i. I Lukas 15: 31 (LB) sier for eksempel den fortapte sønns far til sin eldre sønn: «Barnet mitt, du har jo alltid vært hos meg.» Sønnen hadde naturligvis ikke vært hos faren før denne fikk noen barn. Så lenge de nåværende, korrupte økonomiske systemer har makten på jorden, kommer det således ’alltid til å være fattige’.
Jehovas vitner er klar over at det snart, i Guds nye ordning, vil være slutt på den tid da det er mange fattige og få rike. Jehovas vitner lever nå under alle forskjellige økonomiske forhold, men de betrakter hverandre som brødre og søstre og viser hverandre kjærlig omsorg.
De av Jehovas vitner som ikke har så mye av denne verdens gods, vet dessuten at når de følger Bibelens prinsipper, vil de for eksempel ikke delta i hasardspill eller bruke tobakk eller narkotika, laster som har brakt mange ned i den ytterste fattigdom. De har ord på seg for å være arbeidsomme, og det har gjort det lettere for dem å få arbeid og beholde det. Ettersom de har et håp for framtiden, blir de ikke bitre på Gud og sine medmennesker.
Andre Jehovas vitner føler kanskje ikke at de blir direkte truet av fattigdom på det nåværende tidspunkt. Men de vet at fattigdommen kan utgjøre en indirekte trusel. Hvordan? Jo, en kan komme til å forherde seg og ignorere Guds Ords befaling om å vise de fattige omsorg og medfølelse. På denne måten kan fattigdommen utgjøre en trusel mot ens åndelige liv.
Jehovas vitner er klar over at selv om de fattige må foreta visse forandringer i sitt liv, er det en annen forandring som er like viktig. De som ikke er fattige, må forandre sin holdning til dem som er det. David sier så treffende i en av sine salmer: «Salig er den som akter på den elendige; på den onde dag skal [Jehova] frelse ham.» — Sl. 41: 2.
Skulle du ønske at du fikk leve når fattigdommen er blitt fjernet? Er du interessert i å få noen gode råd om hvordan dette problemet allerede nå kan takles? Da vil vi oppfordre deg til å lese dette bladet regelmessig.
[Bilde på side 27]
Hva mente Jesus da han sa: «De fattige har I alltid hos eder»? — Joh. 12: 8.