Gi uttrykk for verdsettelse i sang

HVILKE grunner har ikke de kristne for å gi uttrykk for verdsettelse ved å takke og prise sin Gud, Jehova! «Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød fram av jorden. Og vin gleder menneskets hjerte, . . . og brød styrker menneskets hjerte.» — Sl. 104: 14, 15.

Gud har ikke bare sørget for å dekke menneskenes materielle behov (det at mange i dag ikke har de ting de trenger, er ikke hans skyld), men han har også sørget for det som skal til for å nære menneskets sinn og «ånd». Som Jesus sa: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.» (Matt. 4: 4) Ja, Gud har gitt oss sitt Ord og har sørget for at vi får den hjelp vi trenger til å forstå det, og han har gitt oss det privilegium å kunne vende oss til ham i bønn. — Sl. 65: 3.

Vi bør i sannhet takke og prise Gud for alle de velsignelser vi mottar fra ham, både i materiell og i åndelig henseende. Hans Ord oppfordrer oss mange ganger sterkt til å gjøre det. Dette blir blant annet gjort i Salme 136: 1—26, hvor vi 26 ganger blir minnet om at «hans miskunnhet varer evinnelig». Vi kan gi uttrykk for verdsettelse på mange forskjellige måter. Vi kan gjøre det i bønn, ved å ha en god oppførsel og ved å forkynne Guds Ord og undervise andre i det. Og en av de vakreste måter vi kan gi uttrykk for vår verdsettelse på, er uten tvil gjennom sang på menighetens møter.

Verdsetter vi dette privilegium? Ikke alle har mulighet for å kunne glede seg over det. Mange kristne møtes under jorden, det vil si, i all hemmelighet, for å tilbe i forening, og de kan derfor ikke prise Jehova i sang, for det ville røpe at de kom sammen. «Keiseren» sier: ’Dere må ikke komme sammen,’ men Gud sier: ’Unnlat ikke å komme sammen.’ (Heb. 10: 25, NW) Og ettersom sanne kristne ’lyder Gud mer enn mennesker’, kommer de sammen i all hemmelighet. (Ap. gj. 5: 29) Slik var det med Jehovas vitner i Spania i over 30 år. Da de endelig kunne komme sammen åpenlyst, holdt de et stort stevne. Etter at de hadde sunget den første sangen, klappet hele forsamlingen spontant. Hvorfor? Av glede over at de nå kunne synge når de kom sammen.

De tusener av Jehovas vitner som måtte flykte fra Malawi og slå seg ned i leirer i Mocambique, har den samme verdsettelsen. Noe av det som ga dem stor glede, var at de nå igjen kunne synge når de kom sammen til møter, noe de ikke hadde kunnet gjøre siden 1967, da dr. Banda drev dem under jorden.

Bibelen beretter om hvordan Guds folk i gammel tid gjennom sang ga uttrykk for sin verdsettelse av Jehova Gud og det han gjorde for å frelse dem. Den forteller for eksempel om hvordan de gjorde det ved spesielle anledninger, like fra den tid de ble utfridd da de ble forfulgt av Faraos hær ved Rødehavet, og til innvielsen av Jerusalems murer på Nehemias’ tid. En stor del av tilbedelsen i templet innbefattet også bruk av musikk, og angående dette skriver musikkpedagogen Kurt Sachs: «De kor og orkestre som var knyttet til templet i Jerusalem, tyder på at det eksisterte en høy standard når det gjaldt musikalsk utdannelse, dyktighet og kunnskap.»

Gang på gang forteller Guds Ord oss at vi bør gi uttrykk for vår verdsettelse ved å synge lovsanger for Gud. Det eksisterer tilsynelatende en viss slapphet når det gjelder dette, for oppfordringen blir gjentatt flere ganger, for eksempel i Salme 47: 7, 8: «Lovsyng Gud, lovsyng! Lovsyng vår konge, lovsyng! For Gud er all jordens konge; syng en sang.» Salmisten kommer her fem ganger med en oppfordring til å synge. — Se også Salme 96: 1, 2.

I Kolossenserne 3: 16 kommer apostelen Paulus med en lignende oppfordring til de kristne om å prise Gud i sang, idet han sier at de bør fortsette å lære og formane hverandre «i all visdom med [1] salmer og [2] lovsanger og [3] åndelige viser og [4] synger yndig i eders hjerter for Gud». — Se også Efeserne 5: 19.

Å synge sammen som en menighet er en del av vår tilbedelse. Sangen er rettet til Jehova, og vi kan derfor være overbevist om at han lytter til den, akkurat som han lytter til våre bønner, og akkurat som han gjorde før i tiden. (2 Krøn. 5: 13, 14) Bør vi ikke av hele vårt hjerte, med ’alt som i oss er’, delta i sangen når vi synger våre Rikets sanger, akkurat som vi deltar i en bønn som blir bedt offentlig i Rikets sal? — Sl. 103: 1, 2.

Legg også merke til ordene i våre sanger. Bør vi ikke vise verdsettelse av de fine tanker de gir uttrykk for? De er alle hentet fra Bibelen eller fra bibelske publikasjoner. Passer det seg å synge om disse dyrebare sannheter på en halvhjertet og mekanisk måte? Likevel blir dette undertiden gjort.

Det krever anstrengelse å synge ut. Vi føler oss kanskje litt trette og følger derfor den minste motstands vei og synger uten innlevelse. Men hvis vi anstrenger oss og synger ut, vil vi oppdage at vi vil føle oss bedre og samtidig ha glede av å synge. Det er et faktum at musikk har en gagnlig virkning, både fysisk, mentalt og følelsesmessig. Særlig de som har en god stemme, bør legge vekt på å synge ut, ettersom andre da sannsynligvis også vil gjøre det. Og alle bør naturligvis lytte til musikkakkompagnementet, enten det benyttes grammofonplater eller piano, slik at sangen kan bli så vakker som mulig.

Jehovas folk er kjent for sin gode oppførsel. De er også kjent for å ha god bibelkunnskap og for å være nidkjære til å forkynne det gode budskap om Guds rike og gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag. (Matt. 28: 19, 20) Bør de ikke da også skille seg ut ved den måten de synger Rikets sanger på i sine Rikets saler, slik Jehovas tjenere i gammel tid gjorde ved den musikalske del av sin tilbedelse? Det er mange som er blitt interessert i tilbedelsen av Jehova på grunn av den oppriktige og vennlige måten de er blitt ønsket velkommen på når de har kommet til en Rikets sal. Den forkynnelse og undervisning som foregår der i form av foredrag, demonstrasjoner og så videre, er av høy standard. — 1 Kor. 14: 24, 25.

En kvinne som ble døpt i 1973 ved stevnet «Guds seier» på Yankee Stadium i New York fortalte en opplevelse som viser at Jehovas vitners sang også kan føre til at andre mennesker får kjennskap til Jehova Gud. Hun kom av seg selv første gangen til en Rikets sal og overvar begge møtene. Da menigheten sang sang nr. 119, «Gi akt på lønnen!», gjorde både ordene og den måten de ble sunget på, så sterkt inntrykk på henne at hun bestemte seg for at det var sammen med Jehovas vitner hun ville være. Etter møtet henvendte hun seg til et av vitnene og ba om at det måtte bli opprettet et bibelstudium med henne. Hun gjorde gode framskritt og ble et kristent vitne for Jehova.

Hvert enkelt innvigd, kristent vitne for Jehova bør gå inn for å synge Rikets sanger på en slik måte at det gjenspeiler hans eller hennes verdsettelse av Jehovas vidunderlige egenskaper og av alt det han har gjort for sine tjenere både materielt og åndelig. La oss derfor med ’alt som i oss er’, ’lovsynge Jehova’.