Hvor sterk er din kjærlighet til sannheten?

EN KVINNE ba slakteren sin om å male et bestemt stykke kjøtt for henne. Før han hadde fått gjort det, kom innehaveren av forretningen og byttet ut kjøttstykket med et av ringere kvalitet og ba slakteren male det til kunden. Da kunden fikk levert det malte kjøttet, spurte hun slakteren: «Var det dette kjøttet jeg ba om å få malt?»

Hva ville du ha svart? Ville du ha sagt sannheten?

Kunden hadde rett til å få vite hvordan det forholdt seg. Det var naturligvis ikke lett for slakteren å si sannheten og derved avsløre innehaverens uærlighet. Han gjorde ikke desto mindre det, og resultatet var at han ble oppsagt.

Ville du ha gjort det han gjorde?

Et ønske om å høre sannheten

Det er vanlig at folk lyver når det kan tjene deres egne interesser. Men liker du at noen lyver for deg?

Vi liker å høre sannheten. Foreldre liker at deres barn snakker sant. Barn vil at foreldrene skal fortelle dem sannheten. En regjering ønsker at undersåttene skal si sannheten, og undersåttene ønsker å høre sannheten av regjeringen. Men det som vi særlig bør merke oss, er at den allmektige Gud ønsker at vi skal tale sannhet. Hans Ord sier: «Tal sannhet, enhver med sin neste!» — Ef. 4: 25.

Bibelen omtaler kristendommen som «sannhetens vei», og apostelen Johannes talte om «medarbeidere for sannheten». (2 Pet. 2: 2; 3 Joh. 8) Det er innlysende at de som er «for sannheten», ikke kan ha noe med løgn og falskhet å gjøre.

Ananias og Saffira i den første kristne menighet utgjør et eksempel på hvor sterkt Gud avskyr forsettlig bedrag. De hadde solgt en eiendom og forega å gi alle de pengene de fikk for den, til sine kristne brødre; i virkeligheten beholdt de noen av pengene. På den måten prøvde de å gi menigheten inntrykk av at de var mer gavmilde enn de egentlig var. Fordi de på forhånd hadde avtalt å lyve og altså forsettlig løy, lot Gud dem dø. — Ap. gj. 5: 1—11.

Det er tydelig at Gud betrakter det å lyve som en alvorlig forseelse. Bibelen sier at «alle løgnerne, deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel; det er den annen død». (Åpb. 21: 8) Vi ønsker derfor å være på vakt, slik at vi ikke begynner å gjøre det til en vane å lyve.

Sky tilbøyeligheten til å lyve

Det er ikke alltid lett å si sannheten. Noen ganger kan en føle seg sterkt fristet til å lyve, særlig når en har gjort noe galt som en ønsker å skjule.

For en tid siden gikk for eksempel noen kristne eldste for å besøke et medlem av menigheten og snakke med ham om visse trekk ved hans oppførsel. Han ønsket ikke å diskutere saken og sendte derfor en annen i familien ut for å åpne døren og si at han ikke var hjemme. Da dette senere ble kjent, unnskyldte han seg med at det bare var en «liten» løgn. Det var ikke desto mindre en løgn, og han fikk dessuten en annen i familien til også å lyve.

En eller annen gang lar vi alle en uheldig bemerkning falle. Den som ikke gjør det, sier disippelen Jakob, «han er en fullkommen mann». (Jak. 3: 2) Vi kan ha overdrevet noe eller på annen måte kommet med en usannhet. Vi har kanskje for eksempel for å glede en annen gitt uttrykk for begeistring for noe, mens vi i virkeligheten ikke syntes noe særlig om det.

Hvordan føler du deg når du sier noe som du vet ikke er sant? Styrker eller svekker det selvrespekten? Har du fått for vane å si usannheter? Selv om det bare får mindre konsekvenser, kan det at det blir sagt en usannhet, også få uventet alvorlige følger.

Sett for eksempel at en kvinne sier til naboen mens hennes barn hører på, at hun liker de nye gardinene hennes. Senere, når hun har kommet hjem, forteller hun sin mann at nabofruen har kjøpt nye gardiner, og at hun overhodet ikke liker dem. Vil ikke da barnet, som hører henne si dette, trekke den slutning at det er helt i orden å si slike usannheter? Det er naturligvis ikke galt å være taktfull, men vi må tenke over om våre ord kan føre til at sannheten blir ringeaktet.

Det vil være forstandig å passe på at vi er sannferdige, og ikke ignorere vår samvittighet. En kvinne som er sekretær for en revisor, fulgte en slik forstandig handlemåte. Revisoren sa til henne: «Hvis noen ringer, så si at jeg ikke er til stede.» Noen ville kanskje ha samvittighet til å si dette. Men etter å ha tenkt litt over saken fikk sekretæren samvittighetsnag. Hun forklarte derfor sin arbeidsgiver at hun som en kristen ikke kunne si at han var ute, når han i virkeligheten var på kontoret. Han respekterte henne for hennes høye aktelse for sannheten.

Mange uttalelser blir riktignok betraktet som uvesentlige usannheter, som «små» løgner. Men hvis vi ikke vokter oss for å komme med slike uttalelser, er det ikke da fare for at vi kan komme til å gjøre alvorligere ting?

Det er naturligvis ikke alle som vil sette pris på en kristens kjærlighet til sannheten. Et av Jehovas vitner som arbeidet på et byplankontor, fikk en telefonoppringning fra banken. Banken ville ha bekreftet noen tall på et salgsdokument. Tallene på den kopien firmaet hadde i sitt kartotek, var imidlertid ikke de samme som de tallene banken hadde.

Da sjefen kom tilbake, spurte vitnet om hva dette betydde, og sjefen ble sint. Et dokument som viste mye høyere tall, var blitt sendt til banken. Dette var blitt gjort, forklarte sjefen, for at firmaet skulle få flere penger fra banken, og av hensyn til skatten. Sjefen ville at vitnet skulle ringe til banken og be om unnskyldning for at han hadde gjort en «grov feil», og bekrefte de uriktige tallene. Vitnet forklarte hvorfor han ikke kunne gjøre dette, og da han så at sjefen ikke hadde noen aktelse for sannheten, sluttet han i denne stillingen.

Det krever ofte virkelig styrke å være sannferdig. Hvor sterk er din kjærlighet til sannheten? Sier du sannheten bare når det passer deg? Er du da noe bedre enn dem som bare er ærlige når det lønner seg for dem, og som lyver når de tilsynelatende kan ha fordeler av det?

Vi bør si sannheten fordi det er riktig å gjøre det; det behager Gud. Hvis en virkelig elsker Jehova Gud og framfor alt ønsker å behage ham, vil en aldri komme med en bevisst løgn, uansett hvor fristende det kan være på grunn av selviske interesser. En vil ved sine handlinger vise at en er en tjener for «Jehova, sannhetens Gud». — Sl. 31: 6, NW.