Rådgivere som legger for dagen «mildhet som hører visdommen til»
EN KRISTEN menighet som har vise og forstandige menn i sin midte, er i sannhet rikt velsignet. Det som kan sies om en familie, kan også sies om «Guds husfolk», nemlig at «ved visdom bygges et hus, og ved forstand blir det trygget, og ved kunnskap fylles kammerne med all slags kostelig og herlig gods». — Ef. 2: 19; Ordspr. 24: 3, 4.
De som tjener som kristne eldste, har det privilegium å gi råd fra Guds Ord til sine brødre. Hvordan kan en eldste vise seg å være «vis og forstandig» når han gjør dette? Disippelen Jakob svarer: «Han vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms saktmodighet [med en mildhet som hører visdommen til, NW; i visdoms ydmykhet, An American Translation; med den beskjedenhet som kommer av visdom, New English Bible]!» En slik mildhet skriver seg fra at en har dyp respekt for og stor verdsettelse av Guds visdom, den «visdom som er ovenfra», og at en med en beskjeden innstilling erkjenner sine egne begrensninger. En slik ydmyk holdning vil beskytte den som gir råd, mot å begå feil som kan få store skadevirkninger. Den vil i høy grad gjøre hans veiledning mer effektiv. — Jak. 3: 13, 17.
Den vises råd blir gitt i en mildhetens ånd
Undertiden hender det at en person henvender seg til en eldste eller endog går fra den ene eldste til den andre for å finne noen som vil gi ham det svaret han ønsker, og ikke nødvendigvis det svaret som er det rette ifølge de bibelske prinsipper. Dette ligner den taktikk som blir benyttet av barn som spiller foreldrene ut mot hverandre. Det kan hende at den eldste først vil spørre den som ber om råd, om han har snakket med andre, og om hvilket råd de ga. På grunn av sin ydmyke holdning vil den eldste betenke seg på å motsi et slikt råd, særlig hvis han ikke har hatt anledning til først å snakke med den andre som har gitt råd.
Fordi de eldste viser mildhet, vil de ikke være avvisende eller unødvendig strenge. En eldste må ikke desto mindre vokte seg for å la ønsket om å bevare et personlig vennskap eller å oppnå en annens godkjennelse få øve et press på ham til å gi råd som har til hensikt å behage den andre, slik at han ikke på en direkte måte framholder den veiledning som Guds Ord inneholder. (Ordspr. 24: 25, 26) Vi kan ikke redusere kraften i Guds Ord for å behage mennesker og utvanne dets prinsipper for å lette deres samvittighet. Hvilket gagn ville de ha av det, når det ville bringe deres liv i fare? Det ville være som det råd Amnon fikk av sin fetter. Rådet førte til at Amnon klarte å oppnå en øyeblikkelig tilfredsstillelse av sitt begjær, men senere kostet det ham livet. — 2 Sam. 13: 1—19, 28, 29.
I stedet for å ’klø våre brødre i øret’ må vi trofast framholde «ordet», Guds Ord. (2 Tim. 4: 1—4) Etterlign apostelen Paulus, som ikke avholdt seg fra å forkynne «hele Guds råd» for sine brødre. Du vil på den måten unngå å pådra deg eventuell blodskyld i Guds øyne. (Ap. gj. 20: 26, 27) En rådgiver som legger «visdoms ydmykhet» for dagen, vil handle gudfryktig og gi råd eller, når det viser seg nødvendig, irettesette på en rettferdig måte, og han vil til slutt bli mer verdsatt av sine brødre for det enn om han hadde gitt seg av med smiger. — Ordspr. 28: 23.
Selv om de eldste ikke vil avholde seg fra å gi råd når det trengs, vil de ydmykt erkjenne at de ikke kan treffe avgjørelser for andre. I de tilfelle Bibelen uttrykker seg klart og bestemt om en ting, kan også de gjøre det. I mange tilfelle dreier det seg imidlertid om saker hvor en persons samvittighet eller egen dømmekraft må avgjøre hva han skal eller ikke skal gjøre. Hvis en eldste treffer en avgjørelse for ham, vil det gjøre den eldste ansvarlig for følgene. Han må ta sin del av skylden for det gale som eventuelt kommer til å skje. — Gal. 6: 5; Rom. 14: 5, 12.
En kan ofte hjelpe en medkristen til å treffe en personlig avgjørelse ved bare å stille spørsmål som vil hjelpe ham til å tenke over hva som veier for og imot i en bestemt sak, og til å vurdere hva som vil bli de mulige følger av de forskjellige handlemåter som han kan velge å følge.
«Å tie har sin tid og å tale har sin tid»
Det kan være at en eldste simpelthen ikke vet svaret på visse spørsmål som blir stilt ham. Eller han kan være usikker med hensyn til hvordan de bibelske prinsipper får sin anvendelse i en bestemt sak. Hva bør han da gjøre?
En kan lett la frykten for å «tape ansikt» eller miste prestisje øve press på en, slik at en kommer med et eller annet slags svar. Men dette er ikke å legge ’visdoms mildhet eller ydmykhet’ for dagen. Overmot fører til skam; ydmykhet er et tegn på visdom. (Ordspr. 11: 2) Ordspråkene 21: 23 gir følgende råd: «Den som varer sin munn og sin tunge, frir sitt liv fra trengsler.» Det er langt bedre for deg å innrømme at du ikke vet svaret, enn å komme med et galt svar som kan føre til store problemer. Ja, «å tie har sin tid og å tale har sin tid», og tiden er inne til å tale når du har hatt anledning til å finne det rette svaret. — Pred. 3: 7.
Det er faktisk noen spørsmål det er best ikke å besvare i det hele tatt. De kan rett og slett være spekulative, ved at de ikke har å gjøre med noe faktisk forhold eller problem. Å besvare slike spørsmål vil være «til ingen nytte» og vil snarere føre til «stridigheter enn til å tjene som Guds husholdere i troen». Ja, det vil bare være «tomt snakk». (1 Tim. 1: 4—7; 2 Tim. 2: 14) Selv om den som spør, er ganske pågående, kan en klok rådgiver bestemme seg for å la være å gi noe svar. — Ordspr. 12: 8; 17: 27
«Hvor det er mange rådgivere, har de framgang»
Når en står overfor vanskelige spørsmål eller problemer, vil bønn og personlig studium alltid være av stor betydning. En forstandig mann vil imidlertid også huske at «hvor det er mange rådgivere, har de framgang». (Ordspr. 15: 22) En som rådfører seg med andre, vil kunne dra nytte av deres visdom og erfaring. (Ordspr. 13: 10) Det kan føre til at en får et mer likevektig syn. Hvis en eldste innbyr en annen eldste til å ta del i en drøftelse hvor noen ber om råd i en alvorlig sak, utgjør også det en beskyttelse mot at en senere blir feiltolket, og at det derved blir gitt en uriktig framstilling av det en har sagt. (5 Mos. 19: 15; se til sammenligning Dommerne 12: 1—3.) Det at du innbyr en annen eldste til sammen med deg å vurdere et spørsmål fra noen, gir imidlertid ikke den som spør, noen grunn til å føle at han eller hun nå er trukket inn i et eller annet slags rettslig «forhør». Som den eldste som vedkommende først henvendte seg til, kan du ydmykt erkjenne at du mener at du vil ha gagn av en annens bistand.
Visse eldste i en menighet er blitt pålagt den plikt å tjene som et dømmende utvalg, men dette utelukker selvfølgelig ikke at de kan søke hjelp når de står overfor en vanskelig avgjørelse. De kan dra nytte av den hjelp andre eldste kan gi, selv om det er de selv som treffer den endelige avgjørelse. Det er interessant å merke seg at den jødiske Misjna sier at tallet på dommere ved bydomstolene i Israel varierte alt etter hvor alvorlig den saken var som ble forelagt dem. — Se Aid to Bible Understanding, side 385.
Det er i sannhet av stor verdi å være «mange rådgivere». Likevel er ikke antallet i seg selv noen garanti for at det blir truffet en rett avgjørelse. Et flertall kan ta feil. De avgjørende faktorer som vil sikre en rett avgjørelse, er alltid Bibelen og Guds hellige ånd. En som legger for dagen den mildhet som hører visdommen til, vil i ydmykhet og beskjedenhet la seg lede av dem.