Hva kan jeg gi Jehova til gjengjeld?

DET er bare ydmyke mennesker som har fått undervisning ut fra Bibelen, som vil spørre om hva de kan gi Gud til gjengjeld for alle de gode ting han har gitt menneskene. De fleste mennesker tenker mer på sine egne sorger og problemer, de grunner de har til å klage, og sine fordommer enn de tenker på ting som de kunne være takknemlige for. Ekte takknemlighet er noe en sjelden ser. Mange er så forblindet av sine egne interesser at de ikke ser de utallige ting som de kan være takknemlige for. Denne situasjonen ble forutsagt med følgende ord i det første århundre etter Kristus av en som skrev under inspirasjon: «Menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, . . . utakknemlige, vanhellige, . . . uten kjærlighet til det gode.» — 2 Tim. 3: 2, 3.

Utakknemlighetens ånd er smittsom. Den kan spre seg og påvirke andre lik en ondartet sykdom. Den kan til og med forgifte sinnet til dem som har begynt å tilbe den eneste sanne Gud, Jehova, hvis de på noen måte unnlater å bevare en sterk tro og stole på Ham som de tilber. Hvor viktig er det ikke derfor at vi til stadighet mediterer over alle de goder Jehova har utøst over oss — ja, som han utøste til og med før vi hadde kjennskap til at han styrer til gagn for hele universet! Og vi har spesielle grunner til å være takknemlige for at vi lever i denne tiden av menneskenes historie, og for at vi kjenner Guds vidunderlige hensikter med menneskene og med jorden, som han har skapt som et evig, vakkert hjem for oss. — Jer. 9: 24.

Husk at vi er alle blitt født inn i en døende slekt. Helt fra den dag vi ble født, har vi vært underlagt frykten for døden på grunn av den arv vi har fått fra våre syndige foreldre. Vi har vært prisgitt selviske, tyranniske herskere og rovgriske mennesker som har oppført seg som villdyr. Vi er blitt ført bak lyset, utplyndret og gjort fattige, ikke bare når det gjelder materielle ting, men, hva verre er, når det gjelder åndelige ting. Vi har tumlet omkring i en mørk og ubarmhjertig verden, hvor det øyensynlig ikke er noen som bryr seg om oss. (Esek. 34: 2—6) Vi har kanskje til og med bedt om hjelp, uten å kjenne den vi har bedt til.

Mange av oss hadde til og med kommet til et kritisk punkt i livet. Vi hadde kanskje kommet i en umulig stilling, inn på en blindvei, i en situasjon som det ikke var noen vei ut av — det var i hvert fall slik det fortonet seg. Lik fugler som blir fanget i en snare og er prisgitt fuglefangerens barmhjertighet, har slike mennesker vært ute av stand til å hjelpe seg selv. De har gått den visse død i møte eller er i det minste blitt fullstendig skuffet og har mistet ønsket om å leve. De følte at de var kommet så langt at de ikke kunne hjelpes. Andre er blitt så forferdet over livets realiteter i denne onde tingenes ordning at de har kastet seg ut i alle slags utskeielser i et forsøk på å glemme sine sorger og skuffelser. Dette har også vist seg å være nytteløst.

Men så, akkurat i rette tid, kom Jehova inn i bildet. Det kan ha skjedd ved at et av hans vitner kom med det gode budskap om Riket. Det kan ha skjedd som følge av at vi leste et av de mange hjelpemidler til studium av Bibelen som Jehovas vitner utgir. Resultatene var enestående! Våre øyne og ører ble åpnet for ting som vi inntil da ikke hadde sett og hørt, vidunderlige åndelige ting! Guds Ord, Bibelen, ble litt etter litt en åpen bok for oss. Vi fikk et helt nytt syn på livet på grunnlag av de storslagne løftene om en ny ordning.

Så fikk vi vite at det var mange andre som hadde vært like skuffet og nedtrykt som vi, og som nå i likhet med oss gledet seg over sine framtidsutsikter, utsiktene til å få leve i en ny tingenes ordning, hvor rettferdigheten skal råde. (2 Pet. 3: 13) Og vi fikk vite at de kom regelmessig sammen i en Rikets sal, hvor hvert møte hadde til hensikt å øke vår kunnskap om Gud og hans foranstaltning for frelse. Nå fikk vi en helt annen omgangskrets enn den vi før hadde hatt i sosiale og religiøse kretser i verden! Vi hadde mange grunner til å tenke på hva vi kunne gi den gavmilde Giver av alle disse gode tingene til gjengjeld.

I denne nye og stimulerende omgangskrets sammen med andre takknemlige fikk vi den forrett å delta i gruppens virksomhet. Etter hvert som vi i stadig større utstrekning gledet oss over det som fant sted i Rikets sal, ble vi klar over at det må koste noe å ha og vedlikeholde et slikt sted. Det var ikke nødvendig at noen holdt en kollektbøsse opp under nesen på oss eller ga oss en konvolutt som vi skulle legge penger i, slik det blir praktisert i mange av kristenhetens kirkesamfunn. Vi forsto at ingen trenger å be om penger til å utføre det arbeid som Han som eier universet, har pålagt oss. Ja, vi ble klar over at det byr sanne kristne imot å tigge eller å prøve å få folk til å gi bidrag ved overtalelser og press. Vi la merke til at ansvarlige menn i menighetene var fullt på det rene med at denslags anmodninger om bidrag ikke er i harmoni med kristendommens ånd og prinsipper.

En mistet naturligvis ikke den praktiske siden av saken av syne. Det koster noe å ha og vedlikeholde Rikets saler og sørge for at det er varme, lys og andre ting der som gjør dem egnet som steder hvor det kan gis bibelsk undervisning. Fra tid til annen underretter de eldste i menigheten de tilstedeværende om de utgifter menigheten har hatt, og nevner at alle som vil, har anledning til å være med på å bestride utgiftene, ikke ved at utgiftene blir likt fordelt mellom menighetens medlemmer, eller ved at det etter skjønn blir avgjort hvor mye den enkelte skal betale, men helt og fullt på grunnlag av den enkeltes anledning og villighet. I hver eneste Rikets sal står det en bidragsbøsse, men ikke på et fremtredende sted, og i den kan hvem som helst legge sin gave. Det er ikke snakk om inntrengende oppfordringer. Det er bare gaver som blir gitt av et villig hjerte, som blir verdsatt av Jehova og hans kristne tjenere. — 2 Kor. 9: 7.

Med tiden fikk vi vite at Jehovas vitner utfører sitt arbeid i 208 land og øysamfunn rundt om på jorden; vi fikk høre om det kolossale arbeid som blir utført for å nå alle disse landene med Rikets budskap, lære opp og sende ut misjonærer og hjelpe innbyggerne i de forskjellige landene til å ta opp og fremme det samme arbeidet blant sine landsmenn. Vi var klar over at alt dette måtte koste noe. Og det fikk hver enkelt til å stille seg selv spørsmålet: Hvordan kan jeg på en mer direkte måte ha en andel i denne verdensomspennende virksomheten, selv om jeg ikke er i den stilling at jeg kan forlate mitt hjemsted?

Vi fant snart svaret. Hvor lykkelige ble vi ikke da vi fikk vite at vi kunne sende våre personlige bidrag til støtte av dette livgivende arbeidet til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor, som leder Jehovas vitners virksomhet i vårt hjemland! Vi fikk for eksempel vite at de som bor her i landet, kan sende sine bidrag til Vakttårnets Bibel og Traktatselskap, Inkognitogaten 28 B, Oslo 2.

Etter hvert ble vi også oppmerksom på at det er andre ting vi kan gjøre i våre bestrebelser for å gi Jehova noe til gjengjeld for alle de velsignelser han har utøst over oss. Vi fikk vite at vi personlig kan ta del i det store forkynnelses- og undervisningsarbeid som blir utført som en oppfyllelse av Guds løfte om at han skal finne og se til store skarer får-lignende menn og kvinner før denne gamle tingenes ordning får sin ende i en tid med stor trengsel. (Esek. 34: 11) Ved regelmessig å være til stede på møtene i Rikets sal blir vi lært opp til å ta del i dette arbeidet og oppmuntret ved samvær med andre som ønsker å gi uttrykk for sin takknemlighet. Og for en glede det er å lære å gjøre det som Kristus Jesus og hans disipler gjorde for cirka 1900 år siden! Det er også en stor glede å vite at det på et så sent tidspunkt som dette fremdeles er anledning til å følge i Herren Jesu fotspor for dem som ønsker å gjøre det!

Når vi ser tilbake på hvordan Jehova, vår Gud, på alle måter har ledet oss, og på de goder han så gavmildt har gitt oss, kan vi da undertrykke den takknemlighet som svulmer opp i vårt hjerte? Kan vi da tillate oss å glemme all hans kjærlige godhet og bare tenke på våre egne sorger og problemer? Nei, vi kan si det samme som salmisten sa under inspirasjon: «Vår sjel er unnsloppet som en fugl av fuglefangernes snare; snaren er sønderrevet, og vi er unnsloppet. Vår hjelp er i [Jehovas] navn, han som gjorde himmel og jord.» (Sl. 124: 7, 8) Den Gud som er «nådig og barmhjertig», har frigjort oss fra den tomhet som preger et liv i gudløshet, fra de skuffelser som preger et liv i selviskhet, ja, fra «dødens reip», for har han ikke gitt oss håp om liv gjennom Jesus Kristus?

Det er tydelig at en takknemlig handlemåte vil være å synge vår Guds pris for alle vi møter, og la dem få høre om de velsignelser vi har mottatt, og om vårt fullstendig nye syn på framtiden. La oss hjelpe dem til å få del i Jehovas godhet. Vi har fått det for intet; la oss gi det til andre trengende for intet. Og la oss, når vi gir av oss selv og våre midler, ha tillit til at Jehova har behag i våre ydmyke bestrebelser for å reagere positivt på spørsmålet: «Hvormed skal jeg gjengjelde [Jehova] alle hans velgjerninger imot meg?» — Sl. 116: 12