Forfølgelse av kristne prøver hjertene i Malawi
DA JEHOVAS vitner over hele verden i begynnelsen av oktober 1972 fikk høre om de lidelser som ble ført over deres kristne brødre i Malawi, kom de dem straks til hjelp. Det ble sendt inn mange bidrag til hovedkontoret for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap i Brooklyn i New York og til avdelingskontorene rundt omkring i verden. Fra kontoret i Brooklyn ble det sendt tilstrekkelige midler til avdelingskontorene i Malawis naboland, slik at de kunne kjøpe det som trengtes. De 19 000 vitnene som oppholdt seg i flyktningeleiren Sinda Misale i Zambia, fikk således hjelp så hurtig som mulig.
Menighetene i Chipata, som ligger i utkanten av Sinda Misale, hadde tidligere ordnet med at det var blitt sendt 4, 5 tonn maismel, over ett tonn sukker, 75 sengetepper og 65 ulltepper foruten verktøy og redskaper inn i leiren.
Kort tid deretter strømmet store forsyninger fra de nærliggende avdelingskontorene inn i leiren. En rekke lastebiler ble stilt til disposisjon og kjørte inn i leiren over ni tonn maismel, nesten tre tonn tørrfisk, 950 presenninger, 150 kartonger med klær, flere hundre nye ulltepper, en stor mengde plasttrekk, 100 spader, 25 håndsager, 28 økser og forskjellige hakker, hammere og andre redskaper som var nødvendige for å rydde skog, sette opp telt, grave brønner, og så videre. En stor del av dette ble kjørt 2400 kilometer til sitt bestemmelsessted i Zambia.
I løpet av november og inntil leiren ble evakuert i desember, da flyktningene ble sendt tilbake til Malawi, var det mulig å sende inn følgende forsyninger:
35,8 tonn maismel
ett tonn tørrmelk
227 kilo tørkede bønner
157 sekker salt
30 tonn klær
5400 stykker såpe
et halvt tonn medisinsk utstyr til oppsetting av sykestuer i leiren
10 000 ulltepper
Menighetstilsynsmenn i leiren fikk dessuten penger til å kjøpe andre nødvendige ting for.
Tilsynsmennene traff også en ordning for utdeling av forsyningene, slik at en var sikker på at alle fikk det de trengte til sin familie. Barn fikk spesiell legehjelp, og melken ble reservert for dem. En glemte heller ikke å dekke vitnenes åndelige behov. Et kjøretøy hadde med seg 21 kartonger med bibler og bibelske hjelpemidler, for forfølgerne hadde fratatt flyktningene alle slike ting.
Det ble ryddet land, satt opp telt og gravd brønner. De som var syke, ble behandlet, og forholdene ble bedre. Så kom den overraskende hjemsendelsen av flyktningene til Malawi. Igjen ble de tvunget til å flykte, og de fleste av dem søkte tilflukt i Mocambique, hvor de ble vennlig mottatt. Til og med der var det imidlertid grupper som tilhørte Malawis kongresspartis Ungdomsforbund. De hadde krysset grensen og mishandlet nå vitnene, men ble grepet og straffet av politiet i Moçambique.
Atskillelsesarbeidet berører alle malawiere
Noen har spurt: ’Hvorfor tillater Gud at kristne som handler i samsvar med sin samvittighet, lider på denne måten? Blir det oppnådd noe ved det?’ Jesus gjorde oppmerksom på at det ville inntreffe slike ting i de «siste dager», da han sa til sine disipler: «Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles for hans åsyn, og han skal skille dem fra hverandre, liksom hyrden skiller fårene fra geitene.» — Matt. 25: 31, 32.
Jesus sa videre at «fårene» ville gi seg til kjenne ved den vennlighet de viste hans «brødre». Han sa at hans åndsavlede, salvede brødre ville bli kastet i fengsel, bli syke, tørste, sultne og mangle klær, slik tilfellet var med Jehovas vitner i Malawi. Han sa at «fårene» ville hjelpe dem. Det de gjør på denne måten, betrakter Kristus som noe som blir gjort mot ham.
I løpet av de siste årene er det mange som har vist en slik får-lignende innstilling, idet de har anerkjent dem som kunngjør Riket, som Kristi representanter. De har hjulpet dem ved å gi av sin tid, sine midler og sine evner. Sammen med Kristi «brødre» kunngjør de nå Bibelens sannheter for andre, og disse får-lignende mennesker har håp om å få leve på en paradisisk jord under Guds rike. — Matt. 25: 31—36.
At det virkelig finner sted et slikt atskillelsesarbeid, framgår tydelig av den kjensgjerning at en rekke mennesker som følge av forfølgelsen har stilt seg på Jehovas vitners side i Malawi og flyktet sammen med dem. I de nye leirene i Moçambique har de fortsatt å studere Bibelen, og det er nå over 200 av dem som er blitt døpt i disse leirene.
Også mange av innbyggerne i Moçambique har hjulpet flyktningene og gitt dem husly. I leirene i Moçambique gleder vitnene seg over at de fritt kan samles i større grupper for å studere Bibelen og synge Rikets sanger, noe de ikke har kunnet gjøre siden 1967. De arbeider også hardt for å rydde og dyrke ny jord. Selskapet Vakttårnet gjør alt det kan for at disse flyktningene skal få det de trenger. De som oppholder seg i leirene, har gitt uttrykk for sin store takknemlighet for den kjærlighet deres kristne brødre over hele jorden har vist ved de gaver de har gitt. Det har overbevist dem om at Gud ser den ulastelighet hans folk legger for dagen, og at han har omsorg for dem. — 1 Pet. 5: 7.
De som forfølger de kristne, står derimot i en meget farlig stilling innfor Gud. Jehovas vitner betrakter dem imidlertid ikke av den grunn som de ’geiter’ som Jesus omtalte i sin lignelse. Det er Gud som avgjør hva de er. Noen av dem kan være oppriktige. Hvis de er det, vil de kanskje komme til fornuft, slik tilfellet var med Saulus, som i all oppriktighet forfulgte de kristne på det voldsomste, og som senere ble apostelen Paulus. (1 Tim. 1: 12—16) Slike mennesker bør imidlertid ikke tro at fordi Gud ikke straks går til handling overfor dem, kan de ustraffet fortsette sin onde handlemåte. Hvis de tror det, overser de hensikten med den tålmodighet han viser dem for å gi dem anledning til å forandre seg. — 2 Pet. 3: 9.
De som ser det som finner sted, og som unnlater å hjelpe dem som blir forfulgt på grunn av sin lydighet mot Kristus, står overfor følgende spørsmål: ’Skal jeg forfølge uskyldige, kristne mennesker, eller skal jeg stå og se på at kristne blir slått, får sine armer brukket og sitt hjem brent ned, uten å foreta meg noe? Vil jeg på grunn av frykt eller selviskhet unnlate å hjelpe disse menneskene? Hvilken stilling står jeg da i innfor Gud?’ Både i Malawi, i Moçambique og i Zambia blir menneskenes hjerte virkelig prøvd.
Selv om Jehovas vitner i Malawi blir forfulgt, bærer de ikke nag til sine forfølgere. De forstår at Gud tillater dette for at atskillelsesarbeidet skal bli fullført. Det de ber om, er at deres motstandere må komme til å forstå hvilken stilling de står i overfor den allmektige Gud, og at de vil forandre sin handlemåte, slik at de kan bli stilt ved Kristi «høyre side» som ’får’ og ha mulighet for å oppnå evig liv på en paradisisk jord. — Matt. 5: 44.