Er du barmhjertig, liksom din Far er barmhjertig?
JEHOVA er en Gud som er «rik på barmhjertighet». Om ham sang salmisten: «[Jehova] er nådig og barmhjertig, langmodig og stor i miskunnhet.» — Ef. 2: 4, NW; Sl. 145: 8, 9.
Hva betyr dette for deg? Forestiller du deg at Guds barmhjertighet er en egenskap som bare kommer til uttrykk når noen står «anklaget» for ham, fordi de har gjort noe galt? Viser han bare barmhjertighet når han gjør sine dommer over dem som har forbrutt seg, mildere?
På ingen måte. Det er nok slik at ordet barmhjertighet (hebraisk ra·hham’; gresk: e’le·os) slik det blir brukt i Bibelen, kan beskrive en negativ handling, for eksempel det å holde tilbake en straff, men vanligvis beskriver det en positiv handling. Barmhjertighet er først og fremst «medfølelse vist i handling», et uttrykk for vennlig hensynsfullhet eller medlidenhet, som bringer lindring til dem som er i nød, i vanskeligheter eller i fare.
Barmhjertighet er en egenskap hos Gud som ikke bare kommer til uttrykk i forbindelse med rettskjennelser, men det er en egenskap som er karakteristisk for hele hans personlighet. Det er en egenskap som han normalt viser dem som er i nød; det er en hjertevarmende side av hans kjærlighet. Guds Sønn, som har åpenbart hvordan hans Far er, hjelper oss ved sin personlighet, sin tale og sine handlinger til å forstå at Jehova i sannhet er «barmhjertighetens Far og all trøstens Gud». (Joh. 1: 18; 2 Kor. 1: 3, UO) En viktig grunn til at Guds Sønn ble sendt til jorden, var i virkeligheten at han skulle «bli en barmhjertig og trofast» yppersteprest gjennom hvem vi «frimodig [kan] stå fram for nådetronen for å ta imot barmhjertighet og finne nåde til hjelp i rette tid». — Heb. 2: 17, 18; 4: 15, 16, UO.
Dette betyr ikke at Gud er sentimental. Den måten hans barmhjertighet kommer til uttrykk på, er alltid i harmoni med hans andre egenskaper og normer, deriblant hans rettferdighet og hellighet. (Hos. 2: 19) Vi bør derfor aldri forsøke å misbruke Guds barmhjertighet og tro at han vil fortsette å vise oss barmhjertighet uansett hva vi gjør. Han lar seg ikke spotte, og de som med overlegg sår det som er ondt, kan bare vente å høste det som er ondt. (Gal. 6: 7) Hvis vi ved våre ord, våre handlinger og vår livsførsel med overlegg viser mangel på respekt for Guds rettferdige handlemåte, krenker vi ham, og han kan med rette ’i vrede tillukke sin barmhjertighet’. — Sl. 77: 10; Rom. 2: 4—11.
Barmhjertighet avler barmhjertighet
Guds Sønn sa: «Lykkelige er de barmhjertige, for de skal bli vist barmhjertighet.» (Matt. 5: 7, NW) Dette gjelder i stor utstrekning i vår omgang med andre mennesker, ikke sant? Jesus framholdt følgende prinsipp: «Som I vil at menneskene skal gjøre imot eder, så skal og I gjøre imot dem.» Etter at han hadde formant sine disipler til å være «barmhjertige, liksom [deres] Fader er barmhjertig» og slutte å dømme og fordømme andre, tilføyde han: «Gi, så skal eder gis! et godt, stoppet, rystet, overfylt mål skal gis eder i fanget; for med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.» — Luk. 6: 31, 36—38.
Mange av de inspirerte ordspråkene understreker det samme. Ordspråkene 28: 27 sier: «Den som gir til den fattige, skal ikke lide mangel; men den som lukker sine øyne, får mange forbannelser.» Det heter også: «Den som har et godt hjerte, blir velsignet fordi han ga den fattige av sitt brød.» — Ordspr. 22: 9.
Men en slik medfølende handlemåte er på ingen måte begrenset til materielle ytelser. Folk har behov for noe som de kan nære sitt sinn og hjerte med; de har behov for åndelig føde, gode nyheter og oppmuntring. Hvis de ikke får det, blir den nød og sult de kommer til å lide, enda mer smertefull enn den som skyldes mangel på bokstavelig føde. Den åndelige nød er i dag mer utbredt enn noensinne.
I en verden hvor det finnes så mye ufølsomhet for folks behov, hvor ubarmhjertig kritikk er så alminnelig, og hvor oppmuntrende uttrykk for verdsettelse er så få, er en som er barmhjertig, i sannhet en stor velsignelse. Det at han gavmildt gir av seg selv i enda høyere grad enn han gir av sine eiendeler, vil bli belønnet — iallfall av Jehova. Guds Ord sier: «Den som forbarmer seg over den fattige, låner til [Jehova], og [Jehova] skal gjengjelde ham hans velgjerning.» (Ordspr. 19: 17) Ja, Jehova verdsetter dem som etterligner hans barmhjertighet.
I Bibelen blir barmhjertighet knyttet nøye sammen med godhet. Da Jehova hadde lovt å åpenbare ’all sin godhet’ for Moses, lot han en engel gå forbi profeten og utrope Guds barmhjertighet og miskunnhet eller kjærlige godhet. (2 Mos. 33: 19; 34: 6, 7) Også i Salme 145: 9 blir godhet sidestilt med barmhjertighet. «[Jehova] er god imot alle, og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger.»
Paulus’ ord i Romerne 5: 7 viser i hvor høy grad den barmhjertige kan framkalle en tilsvarende medfølelse hos andre. Han sier: «For neppe vil noen gå i døden for en rettferdig — for en som er god, kunne kanskje noen ta seg på å dø.» Som vi har sett, innbefatter godhet barmhjertighet. Hvorfor er det da mer sannsynlig at noen ville ta på seg å dø for «en som er god» enn for «en rettferdig»?
En mann blir uten tvil betraktet som «rettferdig» hvis han er rettskaffen og ærlig og ikke gjør seg skyldig i umoral. Han er en mann som ikke kan anklages for å gjøre noe galt. Men «en som er god» har egenskaper som får ham til å gå lenger enn som så. Han er ikke bare opptatt av å gjøre det som er rett og riktig. Hans medfølelse tilskynder ham til å gjøre enda mer enn det som rettferdigheten krever, idet han blir drevet av omtanke for andre og et inderlig ønske om å hjelpe dem og bidra så mye han kan til deres lykke. Det er nok så at ’den rettferdige’ oppnår respekt og beundring, men han appellerer ikke så sterkt til hjertet som «en som er god». Ja, for en mann som er varmhjertet, hensynsfull, barmhjertig og hjelpsom, hvis godhet er virkelig fremtredende, og som vinner andres hengivenhet — for en slik mann, sier Paulus, vil en kanskje være villig til å dø. Og hvis mennesker kan vise en slik verdsettelse av en som er medfølende, hvor mye mer gjør da ikke Gud det! Det at Gud ofret sin elskede Sønn, viser at han selv elsker godhet og medfølelse. — Rom. 5: 6—8.
Mangel på medfølelse virker frastøtende
Hvis barmhjertighet avler barmhjertighet, er det motsatte også tilfelle. Jesu lignelse om den ubarmhjertige tjener som av sin herre kongen hadde fått ettergitt en stor gjeld, men som unnlot å vise medfølelse overfor en medtjener som bare skyldte ham en liten sum, viser tydelig dette. Mannens mangel på barmhjertighet virket frastøtende på de andre tjenerne, som fortalte det til sin herre, og herren kalte den ubarmhjertige tjener for seg og sa: «Du onde tjener! all din gjeld etterga jeg deg, fordi du ba meg; burde ikke også du forbarme deg over din medtjener, liksom jeg forbarmet meg over deg?» Kongens vrede ble vakt, og han lot den ubarmhjertige tjener kaste i fengsel. — Matt. 18: 32—34.
David ga uttrykk for en lignende følelse da han hørte Natans beretning om den rike mannen som tok en fattig manns eneste lam for å tilberede et måltid til en gjest. David utbrøt i vrede: «Den mann som har gjort dette, er dødsens.» Hvorfor? «Fordi han gjorde dette og ikke viste barmhjertighet» mot sin neste. For David, som selv innerst inne var en medfølende mann, noe hans uttalelse viste, var det et knusende slag å få høre: «Du er mannen.» Selv om vi kanskje er barmhjertige, må vi derfor ikke bli selvsikre, men gi akt på formaningen: «Fortsett å være barmhjertige, akkurat som deres Far er barmhjertig.» — 2 Sam. 12: 1—7; Luk. 6: 36, NW.
Hvor alvorlig dette spørsmålet er, framgår av Bibelens uttalelse om at de «ubarmhjertige» blir regnet med blant dem som i Guds øyne «fortjener døden». (Rom. 1: 31, 32) Tenk på fariseerne som ifølge Jesus som klasse betraktet var bestemt for Gehenna, evig tilintetgjørelse. (Matt. 23: 23, 33, NW) Det var tydeligvis deres mangel på barmhjertighet som i høy grad bidro til at de fortjente denne dom. Da Jesus irettesatte dem fordi de ’fordømte de uskyldige’, sa han til dem at de skulle gå bort og lære hva de ord betyr: «Jeg har lyst til barmhjertighet og ikke til offer.» — Matt. 9: 11—13; 12: 7; Hos. 6: 6.
En av årsakene til at det forholdt seg slik med fariseerne, var deres ytterst paragrafmessige måte å betrakte tingene på. De var svært opptatt av regler, forskrifter og framgangsmåter, men de overså eller tok mindre hensyn til de viktigere prinsipper i Guds Ord og de grunnleggende forskrifter for den sanne tilbedelse. De var på ingen måte lik ham som de hevdet var deres himmelske Far. (Joh. 8: 41) Ser vi hos oss selv en tilbøyelighet til å være lik dem?
Selv om Guds barmhjertighet ikke på noen måte er begrenset til domsperioder, kommer den tydelig til uttrykk i slike tilfelle. I hvor høy grad ønsker ikke vi å være gjenstand for Guds barmhjertighet i slike perioder!