Hva bør du gjøre med spørsmål som foruroliger deg?
DE KRISTNE forstår at Jehova Gud og Jesus Kristus er deres lærere. De vet at Gud leder sitt folk gradvis framover akkurat som han gjorde med Israel i fortiden. Dette er i samsvar med det prinsipp som blir uttrykt i Ordspråkene 4: 18: «De rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag.»
I denne prosessen utgjør visse grunnleggende sannheter selve grunnlaget. Til disse sannhetene hører opplysningene om Jehovas overherredømme, hans messianske rike, Jesu Kristi gjenløsningsoffer, at jorden skal bli et paradis, og at alle som er trofaste og lydige, skal oppnå evig liv. Over disse store sannheter kastes det til stadighet større lys i form av forståelse, og forskjellige sider ved dem blir derved klargjort. Dette fører til at det blir rettet større oppmerksomhet mot forståelsen og anvendelsen av visse skriftsteder, og at forskjellige framgangsmåter og den organisasjonsmessige oppbygning av den kristne menighet blir forandret. Alt dette gir Guds folk større glede og hjelper dem til å utføre sitt arbeid, som består i å forkynne det gode budskap og undervise, med større frihet og økt åndelighet.
Undertiden oppstår det tvil hos noen på grunn av et aller annet som er blitt sagt. Det kan være noen uttalelser i en av Selskapet Vakttårnets publikasjoner som ikke blir fullt ut forstått. For noen ser det som blir sagt, ut til å være i strid med noe som er blitt sagt tidligere.
Hva kan du gjøre hvis det oppstår en slik tvil i ditt sinn? For det første bør du forvisse deg om at du ikke har misforstått det som er blitt sagt, eller har lagt noe i det som ikke står der. Tenk deretter nærmere over saken.
To måter å anvende skriftstedene på
Et skriftsted kan bli gjengitt eller sitert og anvendt på en måte som ser ut til å være i strid med den måten det tidligere er blitt anvendt på. I noen tilfelle kan dette skyldes at en har fått større forståelse av skriftstedet og derfor korrigerer en tidligere oppfatning. I andre tilfelle kan det være til hjelp for deg å tenke over om skriftstedet blir anvendt eller drøftet i lys av den sammenheng det står i, eller om det kanskje er prinsippet i skriftstedet som blir anvendt i en eller annen forbindelse.
Et eksempel på et skriftsted hvor prinsippet ofte blir anvendt, er Hebreerne 12: 9 (NW), som lyder: «Vi hadde før fedre som var av vårt kjød, til å tukte oss, og vi viste dem respekt. Skal vi ikke meget mer underkaste oss vårt åndelige livs Far og leve?»
Skribenten taler her om det ’åndelige liv’ til Jesu Kristi åndsavlede brødre, som har et himmelsk håp. (Heb. 12: 22—24, 28) Men prinsippet i dette skriftstedet kan også anvendes på de «andre får», som er Guds framtidige barn, og som har håp om å få evig liv på jorden. (Joh. 10: 16; Rom. 8: 21) Disse har også et ’åndelig liv’, ettersom de sammen med de åndsavlede lever i samsvar med Guds Ord og hans ånds veiledning. De lever ikke et ’kjødelig liv’, et liv som går ut på å gjøre «kjødets gjerninger». — Rom. 7: 5; 8: 5—8; Gal. 5: 19—21; se til sammenligning 1 Korintierne 2: 14.
For ytterligere å illustrere dette prinsippet skal vi ta for oss 2 Timoteus 4: 2 (NW), som lyder: «Forkynn ordet, hold iherdig på med det i gunstige tider og i vanskelige tider.» I Vakttårnet for 15. februar 1972, sidene 94 og 95, ble det forklart at Paulus her ga Timoteus, som var tilsynsmann, veiledning med hensyn til hans undervisning i menigheten i Efesos, som hadde en ’vanskelig tid’, ettersom det var noen i menigheten som forsøkte å undergrave andres tro ved å holde fram falske læresetninger, komme med uforstandige stridsspørsmål og så videre. Timoteus skulle holde seg til Guds Ord og ikke forkynne egne filosofier eller oppfatninger. — 2 Tim. 2: 14—26; 3: 1—17; 4: 1—5.
I Vakttårnet for 15. juli 1972, sidene 319 og 320, blir imidlertid 2 Timoteus 4: 2 sitert for å vise at en bør forkynne det gode budskap for menneskene i verden trass i forfølgelse. Hvorfor denne forskjellen?
I det første tilfelle anvendes skriftstedet i samsvar med den sammenheng det står i, og viser hva Paulus virkelig sa til Timoteus. I det siste tilfelle blir skriftstedet anvendt i samsvar med det prinsipp at den forkynnelse vi utfører i menigheten, utfører vi også utenfor menigheten. Hvis vi holder fast ved Guds Ord i menigheten, og også gjør det under vanskelige forhold, holder vi også fast ved Guds Ord når vi forkynner for mennesker utenfor menigheten, og vi sørger for at folk utenfor menigheten får anledning til å høre, enten vi kommer ut for vanskeligheter eller ikke. — 1 Tess. 1: 6.
Vi bør imidlertid passe på at vi ikke foretar en helt ukritisk og tilfeldig anvendelse av skriftstedene, men huske at den anvendelse som er i samsvar med sammenhengen, er den primære eller grunnleggende. Når det er mulig å anvende prinsippet i et skriftsted, vil vår presentasjon få større kraft hvis vi først viser våre tilhørere den grunnleggende betydning av skriftstedet, og så gjør det klart at vi bare anvender prinsippet.
Profetier som har mer enn én oppfyllelse
En profeti kan ha mer enn én oppfyllelse. De profetier som ble uttalt i gammel tid, hadde alltid betydning for det folk som hørte dem; de tjente til veiledning for dem så vel som for oss. De hadde ofte en viss oppfyllelse den gang, og i mange tilfelle ble de oppfylt i den generasjons levetid som hørte dem. Ofte fikk de en annen oppfyllelse da Kristus var på jorden, eller i forbindelse med den første kristne menighet. Det er dessuten mange profetier som får en større oppfyllelse, enten i åndelig eller i bokstavelig forstand, i vår tid eller i framtiden.
Dette er noe en bør huske når en skal anvende et skriftsted som har profetisk betydning. David sier for eksempel i Salme 37: 10: «Om en liten stund, så er den ugudelige [den onde, NW] ikke mer, og akter du på hans sted, så er han borte.» Hvem ble dette skrevet til gagn for? Får det bare sin anvendelse nå i «endens tid», da all ondskap skal bli utryddet for evig? Det ville bety at denne salmen først fikk sin oppfyllelse om lag 3000 år etter at den ble skrevet og lest for Israels folk. Betydde disse ordene ikke noe for dem som leste dem, bortsett fra at de utgjorde et løfte om noe som skulle skje en gang i framtiden?
Jo, det gjorde de. Disse ordene angående de ugudelige eller de onde inneholdt et budskap til de mennesker som levde den gangen. En oppfyllelse av dem fant i virkeligheten sted på Davids egen tid. David hadde gjort den erfaring at de onde, selv om de så ut til å utbre seg, ikke var til i lang tid. (Versene 35, 36) Han kom derfor med den formaning, i versene 1 og 2, at en ikke skulle bli opphisset på grunn av de onde. Han fastslo derfor et prinsipp. På Davids tid ble «jorden», det vil si den del av jorden som Gud hadde tildelt Israel, underlagt et fredelig herredømme som ble utøvd av David, og under hans sønn Salomos styre hadde folket fred for onde fiender. — Sl. 37: 11, NW; 1 Kong. 4: 20, 25.
Denne profetiske sannhet får også en større oppfyllelse i de «siste dager» av denne onde tingenes ordning, da det skal finne sted en langt mer omfattende renselse av jorden, ettersom Gud har sagt at det er hans hensikt å utrydde all ondskap fra hele jorden ved hjelp av Kristi herredømme. — Åpb. 11: 18; 19: 19—21.
Profetien i Esaias 65: 17 angående Guds løfte om å skape «en ny himmel og en ny jord» var ikke en profeti Esaias kunngjorde for jødene bare for at de skulle få høre om noe som ville bli oppfylt om cirka 2700 år. Disse ordene fikk sin første oppfyllelse omkring 200 år etter at de først ble nedskrevet, nemlig da de landflyktige israelitter vendte tilbake til Jerusalem. Jehova tilveiebrakte et nytt styre med stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva som den ’nye himmel’, og Juda land ble igjen befolket med et organisert folk som utgjorde en «ny jord». Under denne gjenopprettelsen kom det ingen fiende i likhet med Nebukadnesar for å drepe spebarn og andre barn. Folk oppnådde en normal levealder. De bodde i trygghet og bygde hus og plantet vingårder uten å frykte for at fienden igjen skulle komme og legge landet øde, slik babylonierne hadde gjort i år 607 f. Kr. (Es. 65: 20—22) Dette var en meningsfylt oppfyllelse av profetien for de israelitter som levde den gangen. De kunne handle i samsvar med Esaias’ profeti, noe som ville være til gagn for dem.
Gud elsket sitt folk den gangen og husket dem da de var fanger i Babylon. Han utfridde dem av fangenskapet og velsignet dem i deres eget land. Apostelen Paulus sier at det som hendte dem, var et forbilde på større ting. (1 Kor. 10: 11) Vi vet derfor at Gud i sin store kjærlighet til den kristne menighet, ’det åndelige Israel’, ville utfri dem av deres fienders hånd. I det første århundre utfridde han en levning av trofaste jøder og førte dem inn i den kristne menighet, som ble opprettet på pinsedagen. (Joh. 8: 31—36; Ap. gj. 2: 41, 47) I de «siste dager» har Gud vist den samme kjærlighet ved å gjenopprette det åndelige Israel og utfri dem av fangenskapet i Babylon den store, den falske religions verdensrike. Han har gradvis åpenbart for dem de sannheter som ble lært og de framgangsmåter som ble fulgt i den første kristne menighet, og han har gitt dem framgang ved å utfri andre mennesker av deres religiøse trelldom. Bibelens profeti angående Jehovas folks utfrielse av Babylon har således fått en tredobbelt oppfyllelse.
Apostelen Peter viser også at en profeti kan ha mer enn én oppfyllelse, når han anvender profetien i Esaias 65: 17 på noe framtidig som skulle skje i forbindelse med Kristi styre. Peter skriver til det åndelige Israel på sin tid og sier: «Vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2 Pet. 3: 13) Og i Åpenbaringen, som ble skrevet omkring 96 e. Kr. til det åndelige Israel, beskrives et syn av «en ny himmel og en ny jord» som skal bringe menneskene trygghet og velsignelser i Guds nye ordning under Kristi rikes styre. — Åpb. 21: 1—1.
Det en bør gjøre hvis en finner det vanskelig å forstå en forklaring av en profeti i en av Selskapet Vakttårnets publikasjoner, er derfor å tenke nøyere over den. Tenk over muligheten av at profetien kan ha mer enn én oppfyllelse. Det vil ofte styrke vår tro å lese om hvordan Gud oppfylte en profeti i forbindelse med sitt folk i gammel tid. Vi har da en enda sterkere garanti for at han både kan og vil la profetien få en større oppfyllelse på sitt folk i dag.
Hvis vi undrer oss over anvendelsen av et skriftsted, bør vi tenke over den sammenheng skriftstedet står i, og spørre oss selv: ’Er dette bare en anvendelse av prinsippet i skriftstedet og ikke selve den grunnleggende betydning det har?’
Men hva med de forandringer i forståelsen av visse skriftsteder som av og til forekommer? Dette er et spørsmål som vil bli tatt opp i den neste artikkel.