Singapore undertrykker en kristen minoritet

NÅR en «ny nasjon» blir dannet, undres folk rundt om i verden vanligvis på hvilken kurs regjeringen vil stikke ut for sitt folk. I hvilken utstrekning kommer den nye nasjonens ledere til å legge visdom og selvbeherskelse for dagen når de utøver sin makt og myndighet? Kommer det til å være frihet for alle? Eller kommer minoritetsgrupper til å lide? Folk spør: Ville jeg like å bo i landet, besøke det eller gjøre forretninger der?

En av de «nye nasjonene» på jorden er Singapore, en øy og republikk ved sørspissen av Malakkahalvøya. Hovedstaden, som også heter Singapore, er en av verdens travleste havnebyer og blir anløpt av noe slikt som 40 000 skip i året. I 1965 trakk Singapore seg ut av Malai-føderasjonen og ble et uavhengig land. Landet har en broket befolkning. Cirka tre fjerdedeler er av kinesisk herkomst, cirka en sjettedel er av malaiisk herkomst, og resten er mindre grupper av indere, pakistanere og europeere. Hør nå på noen uttalelser som enkelte av Singapores ledere kom med i 1967. De kom tilsynelatende med forsikringer om at den nye regjeringen ikke ville utgjøre noen trusel mot folkets frihet.

Under overskriften «Lee: ’Suksess . . . det er når en minoritet ikke føler at den er en minoritet’» siterte The Straits Times for 16. mars 1967 en rekke uttalelser som landets statsminister, Lee Kuan Yew, kom med til nasjonalforsamlingen. Han sa at ’hvis Singapore om ti år fra nå av fremdeles formaner til religiøs toleranse og understreker fordelene ved et samfunn som består av mennesker av mange raser, vil regjeringen ha mislykkes’. Statsministeren sa at ’ingen fryktet forfølgelse eller undertrykkelse av rasemessige, religiøse eller språklige grunner i Singapore’.

To måneder senere (24. mai 1967) hadde den samme avisen følgende overskrift: «SINGAPORE FØRER AN: RELIGIONSFRIHET.» Artikkelen sa at «arbeidsministeren, Jek Yeun Thong, oppfordret i dag buddhister og andre, uansett religion eller rase, til å være med på å sørge for at Singapore fortsetter å tolerere mange raser og mange religioner, noe som vil bli landets styrke». Mr. Jek sa ifølge avisen videre: «Vår styrke ligger ikke i å begrense borgernes tro til en enkelt statsreligion, men i å la hver og en tro på en hvilken som helst religion, slik at hver og en er lykkelig og tilfreds og ønsker å gjøre sitt beste for landet. . . . Ingen er blitt eller kommer noen gang til å bli forfulgt eller diskriminert på grunn av sin tro.»

Alt dette var i full overensstemmelse med de opphøyde hensikter som er nevnt i artikkel 11 i Singapores grunnlov, som garanterer ethvert menneske rett til å bekjenne og utøve sin religion.

Det kommer derfor som et sjokk på mange å få vite at Singapores regjering mindre enn fem år senere undertrykker en religiøs minoritet, Jehovas kristne vitner.

Jehovas vitner har nå over 27 000 menigheter rundt om på jorden i 208 land. Bortsett fra i diktatoriske stater og mange kommunistland kan disse menighetene fritt utøve sin religion. Følgende spørsmål oppstår derfor: Hva er årsaken til en slik aksjon fra Singapores regjerings side? Er Jehovas vitner der annerledes enn deres brødre andre steder i verden? Lærer de noe annet, eller oppfører de seg annerledes?

Her er en førstehånds beretning om hva som skjedde. Den blir fortalt av Norman D. Bellotti, som sammen med sin hustru tjente som misjonær i Singapore inntil ganske nylig.

Utvist etter 23 år

Hans beretning lyder slik:

«Den 12. Januar 1972 opprant akkurat som en hvilken som helst annen dag i tropene. Det var virkelig en vidunderlig morgen i Singapore. Min hustru, Gladys, og jeg visste at det i løpet av dagen ville bli mye varmere og til slutt kanskje så varmt som 32 grader celsius. Når alt kom til alt, hadde vi bodd her i 23 år. Byen Singapore var vårt hjem. Og den er en av de peneste byene i Østen. Den er både ren og grønn og frodig. En som kommer på besøk hit, ser snart at dette er et velstandssamfunn.

«Min hustru og jeg kom til Singapore i begynnelsen av 1949 som misjonærer for Jehovas vitner. Ettersom vi hadde kjennskap til de gode ting Bibelen lærer, og det enestående håp Bibelen holder fram for ærlige og oppriktige mennesker av alle raser, hadde vi vigd vårt liv til å gjøre andre kjent med det gode budskap om Guds rike. Dette er det gode budskap som er nevnt i Fadervår, og som går ut på at Guds rike skal komme, og at Guds vilje skal skje på jorden, slik som den skjer i himmelen. — Matt. 6: 9, 10.

«Gladys hadde flere avtaler denne formiddagen, den 12. januar, og var snart på vei til den første familien som hun skulle lede et gratis hjemmebibelstudium med. Jeg gikk i gang med arbeidet på avdelingskontoret til Selskapet Vakttårnet, som jeg representerte i Singapore. Jeg var akkurat i ferd med å få av gårde noen brev til Jehovas vitners menigheter da telefonen ringte. Det var en viss Huan Tzu Hong som ville snakke med meg. Han sa at han ringte på vegne av innenriksdepartementet, og ba meg om å komme til hans kontor med en gang. Det hørtes ut til å være svært viktig. Jeg hadde ikke noe kjøretøy til rådighet akkurat da, så vi avtalte at jeg skulle komme kl. 14.

«Omkring 20 minutter senere kjørte en politibil opp foran avdelingskontoret i 11 Jalan Sejarah, og et brev fra Mr. Huan til meg ble levert. Det bekreftet den avtalen jeg nettopp hadde gjort pr. telefon. Jeg undertegnet en kvittering på at jeg hadde mottatt brevet. Det så virkelig ut til at det dreide seg om noe viktig.

«Kl. 14 ankom jeg til innenriksministerens kontor og ble ført innenfor. Mr. Huan mottok meg etter at jeg var blitt introdusert av Mr. Woon, en annen representant for departementet. Mr. Huan kom straks til saken. Han sa at innenriksministeren, dr. Wong, hadde bedt ham om å gi meg en ordre, hvis innhold sto på et maskinskrevet ark som han ga meg. Det var en utvisningsordre som var utstedt i henhold til loven om landsforvisning, kapittel 109. Ordren lød:

Jeg, WONG LIN KEN, den minister som for tiden har ansvaret for landsforvisninger, gir herved i samsvar med forordningene i paragraf 8 i loven om landsforvisning ordre om at NORMAN DAVID BELOTTI født 13. oktober 1919 i AUSTRALIA, forlater SINGAPORE innen 14 dager fra den dato han får en kopi av denne ordren, og deretter forblir utenfor SINGAPORE.

Jeg fastsetter herved den 19. dag i januar 1972 som den dato da nevnte NORMAN DAVID BELLOTI senest skal stille den sum som er angitt i avsnitt 5) i nevnte paragraf, 1000 dollar, som kausjon.

Og i samsvar med den fullmakt jeg har fått ifølge avsnitt 3) i nevnte paragraf, gir jeg herved videre ordre om at De, NORMAN DAVID BELLOTTI, må melde Dem for Immigrasjonskontrollen i Singapore før De forlater landet.

Utstedt under min hånd den 12. januar 1972.

Undertegnet: Wong Lin Ken

«Jeg ble virkelig sjokkert da jeg leste ordren. Det ble ikke oppgitt noen grunn for utvisningen. Jeg spurte Mr. Huan om hvorfor dette ble gjort. Han sa at han ikke kjente detaljene, ettersom han bare hadde fått i oppdrag av ministeren å gi meg ordren. ’Ministeren kjenner grunnen.’ Jeg spurte om jeg kunne få treffe ministeren. ’Nei,’ svarte han. Kunne jeg så treffe en avtale om å få møte ham? Han sa at det var ’umulig’. Loven krever ikke at det blir oppgitt noen grunn når noen blir utvist. Mr. Huan var ivrig etter å få meg til å undertegne kopien av ordren, slik at hans oppgave ville være fullført.

«Men jeg ville ikke gi meg så lett. Jeg påpekte at en mann får en plett på sitt rykte når han blir utvist fra et land, særlig fra et slikt kjent sted som Singapore. Var jeg anklaget for noen form for undergravningsvirksomhet? Eller var jeg blitt stemplet som kommunist? En som blir utvist, er som oftest et dårlig menneske, og jeg ville sette pris på å få noen opplysninger om hvorfor jeg var uønsket.

«Mr. Huan hadde ikke noe å si til dette. Jeg sa da: ’Dette betyr altså at jeg har kunnet bo i dette landet i 23 år uten at noen har kommet med noe klagemål mot meg det jeg vet, uten at noen i regjeringen har kommet for å snakke med meg om mitt bibelske undervisningsarbeid, uten at noen embetsmann har kommet til meg og intervjuet meg eller anklaget meg for noe galt jeg har gjort, eller som de mener at jeg har gjort, og likevel får jeg nå utvisningsordre, og jeg får ikke det privilegium å vite hva det hele dreier seg om, og anledning til å komme med noen slags forklaring.’ Mr. Huan svarte at han ikke hadde noen flere opplysninger å gi meg, og at ’han måtte gjøre jobben sin, slik som alle andre’.

«Jeg underskrev på at jeg hadde mottatt ordren. Da Mr. Huan hadde fullført denne delen av sin oppgave, begynte han å lese for meg et avsnitt i loven som gjelder personer som har fått utvisningsordre, og som ikke retter seg etter den.

«Jeg forsikret ham om at jeg hadde vært en lovlydig borger i de siste 23 årene, og at jeg hadde til hensikt å fortsette å adlyde loven. Myndighetene hadde ingen grunn til å frykte en gudfryktig mann som elsket Bibelen. I årenes løp hadde jeg fått anledning til å treffe mange representanter for regjeringen og snakke med dem om Bibelens løfter. Vi arrangerte årlige stevner, og de fleste gangene brukte vi regjeringens auditorier. Vi hadde ofte brukt Singapore Conference Hall, Kultursentret, Victoria Memorial Hall og en rekke kommunale sentrer. Det hadde alltid vært et hjertelig forhold mellom meg og tjenestemennene i disse bygningene. De hadde aldri kommet med noen klage av noen art, og de nektet oss aldri å bruke lokalene. I 1963 arrangerte Selskapet Vakttårnet et stort internasjonalt stevne i Victoria Theatre, og det kom besøkende fra alle verdens kanter. Jeg søkte om polititillatelse til å holde alle disse stevnene, og det fikk jeg. Tjenestemennene i de forskjellige avdelingene på politikontoret behandlet meg alltid med respekt. Mange av dem trodde også på Bibelen. Jeg ble derfor virkelig overrasket og sjokkert da jeg fikk utvisningsordren.

«Mr. Huan sa at de 1000 Singapore dollar skulle betales til ham innen 19. januar som en garanti for at jeg ville forlate landet til fastsatt tid. Før jeg forlot hans kontor, sa jeg at jeg var bestyrtet over at det ble truffet slike tiltak mot en Bibelens mann uten at det ble oppgitt noen grunn. Mr. Huans siste ord til meg den dagen var: ’Når De kommer tilbake den 19. for å betale de 1000 dollarne, vil situasjonen kanskje ha blitt litt klarere.’

«Jeg gikk hjem og fortalte min hustru nyhetene. Vi satte oss ned og prøvde å legge planer. Hvor skulle vi dra? Hva skulle vi ta med oss, og hva skulle vi la bli igjen? Ville vi få anledning til å ta farvel med alle våre gode venner? Vi hadde vært her i 23 år, og vi hadde venner over hele Singapore og også rundt om i Malaysia. Og hva lå bak ordene: ’Situasjonen vil bli litt klarere innen den 19.’?

«Vi begynte å pakke. Det er vel ikke nødvendig å si at vi gjorde det med tungt hjerte. Våre venner og naboer ringte og kom på besøk og ville vite hva det hele gikk ut på. ’Hvorfor?’ ’Hvorfor?’ ’Hvorfor?’ Men dette spørsmålet lot seg ikke besvare. Innenriksministeren, dr. Wong Lin Ken, sa ikke noe om det i sin utvisningsordre. Han hadde aldri snakket med meg og ville ikke la meg få audiens da jeg spurte om det. Ordren lød: ’Kom dere ut og hold dere borte!’ Men det ble ikke gitt noen grunn, noen forklaring. To dager senere, innen formiddagen den 14. januar, hadde vi fått lagt de nødvendige planer for avreisen. Men før denne dagen var over, skjedde det ting som gjorde oss alle bestyrtet. Det skulle bli en mørk dag for Singapore.

Sentret for tilbedelse stengt

«Like før middagstider kom politiet til Jehovas vitners Rikets sal i 8 Exeter Road, som ligger like overfor et travelt torg. De satte opp en plakat på inngangsdøren hvor det sto at menigheten var oppløst.

«Denne dagen, 14. januar 1972, hadde innenriksministeren, dr. Wong Lin Ken, strøket Singapore menighet av Jehovas vitner i sine registre. Menigheten var blitt innregistrert i henhold til loven om religiøse samfunn cirka ti år tidligere, og Rikets sal var dens innregistrerte hovedkvarter. I årenes løp var det blitt holdt regelmessige bibeltimer der på engelsk og kinesisk.

«Var dette hemmelige møter? Nei, alle møtene var åpne for offentligheten, og i de senere år hadde salen alltid vært fullsatt om søndagene. Hvert år ble det holdt generalforsamling, og en rapport fra møtet og en økonomisk rapport ble sendt inn til myndighetene på de skjemaer som var blitt sendt ut for dette formål. Alle som innehadde offisielle verv i den innregistrerte menigheten, var Ordets tjenere, og ingen var utlendinger. De var lovlydige borgere, menn som utførte et ærlig arbeid. Mange av dem arbeidet på myndighetenes kontorer.

«Denne menigheten av Jehovas vitner, som min hustru og jeg hadde vært tilsluttet i 23 år, holdt møter som ble avviklet på en ordnet måte. Det var ingen støyende musikk på disse møtene, og det var ikke noen roping eller skriking som kunne forstyrre naboene. De som gikk der, representerte ikke en eller annen ’vestlig kultur’. Bibelen, som de bruker som sin veileder, er en bok som ble skrevet og bevart av menn i Midtøsten. Ingen av medlemmene av Singapore menighet av Jehovas vitner hadde noen gang vært arrestert eller anklaget for en forbrytelse, eller for noen annen lovovertredelse for den saks skyld. Menigheten hadde forkynt for offentligheten, og det hadde ikke kommet noen klager i den forbindelse. Mange tusen mennesker satte pris på å lese bladene Vakttårnet og Våkn opp! regelmessig på sine respektive språk.

«Men nå hadde altså myndighetene i Singapore forbudt denne kristne menigheten. Disse hederlige mennene, kvinnene og barna kan ikke lenger komme sammen for å utøve den kristne tilbedelse i sin Rikets sal. Det er blitt erklært ulovlig. De har ikke lenger religionsfrihet.

«Lovens håndhevere gikk nå i gang med å bryte seg inn i Rikets sal og forsyne seg av ting som ikke tilhørte dem. Hvis de bare hadde spurt forstanderen, viseforstanderen eller kassereren for den innregistrerte menigheten om å få nøkkelen til salen, ville de ha fått den. En telefonoppringning er alt som ville ha vært nødvendig. Men de foretrakk å gjøre det dramatisk og bryte seg inn i salen gjennom inngangsdøren. De tok med seg alt av verdi, alle biblene, all den bibelske litteraturen og alle bøkene i biblioteket.

«Vaktmesteren i leiligheten ovenpå hadde gått ut. De gikk opp i hans leilighet og stjal hans personlige eiendeler. De tok til og med med seg hans personlige eksemplar av Bibelen! Salen ble nå stengt. Da vaktmesteren kom tilbake om ettermiddagen, kunne han ikke engang komme inn i sitt eget hjem. En av Singapores borgere var utestengt fra sitt eget hjem i de klærne han gikk og sto i! Ettersom han ikke kunne komme inn gjennom den stengte døren og få tatt seg en dusj og skiftet, måtte han låne klær av en annen å ha på seg.

«Myndighetene overtok også bankkontoen til Singapore menighet av Jehovas vitner. Dette var penger som var blitt gitt som frivillige bidrag av godhjertete mennesker som ønsket at det bibelske undervisningsarbeidet i Singapore skulle utvides. Ingen av pengene hadde kommet inn ved at det var blitt tatt opp kollekt, eller ved at det var blitt øvd press på noen. Menigheten hadde ikke deltatt i noen som helst form for forretningsvirksomhet.

«Denne fredagen, den 14. januar, skulle det holdes et bibelsk møte kl. 19 i Rikets sal. Mange av vitnene og deres venner hørte ikke en kunngjøring i radioen om myndighetenes aksjon, fordi de holdt på med å forberede seg til dette møtet. Da de kom til Rikets sal, ble de rystet over å se en svær hengelås på døren. Blant dem som kom, var forstanderen og viseforstanderen for den innregistrerte menigheten. Det var ingen som hadde gjort dem kjent med forbudet. Ingen embetsmann hadde vært så omtenksom å gjøre sine medborgere kjent med den aksjon myndighetene hadde gått til mot deres religion og deres frihet til å tilbe og til å studere Bibelen. Disse mennene og deres familier måtte vende skuffet tilbake til sine hjem.

Bibelsk litteratur forbudt

Den samme dagen fikk vi et nytt sjokk. Kulturministeren, Jek Yeun Thong, gikk til aksjon mot den litteratur som blir trykt av Selskapet Vakttårnet. Følgende kunngjøring ble offentliggjort i regjeringens tidsskrift samme dag:

I henhold til den myndighet som er ham tildelt i avsnitt 1) i paragraf 3 i loven om uønskede publikasjoner, forbyr kulturministeren herved import, salg og distribuering av alle publikasjoner som blir utgitt eller trykt av Selskapet Vakttårnet.

«Mr. Jek var den samme mannen som fem år tidligere i egenskap av arbeidsminister hadde oppfordret alle mennesker til å være med på å sørge for at Singapore ’fortsatte å tolerere mange raser og mange religioner’. Han sa den gang at ’ingen er blitt eller kommer noen gang til å bli forfulgt eller diskriminert på grunn av sin tro’. Nå er ikke desto mindre minoritetsgruppen Jehovas vitner blitt fratatt sin religionsfrihet, og Mr. Jek var delaktig i dette.

«Om kvelden den 14. januar kom myndighetene omsider med noen uttalelser som skulle rettferdiggjøre deres aksjon mot denne kristne minoriteten. Da det ble meldt i radio og fjernsyn i Singapore at Singapore menighet av Jehovas vitner var oppløst og Selskapet Vakttårnets litteratur forbudt, ble den pressemelding som innenriksdepartementet hadde sendt ut, lest opp. Den lød:

Regjeringen strøk i dag Singapore menighet av Jehovas vitner av sine registre av den grunn at dens fortsatte eksistens er til skade for offentlighetens ve og vel og den gode ro og orden i Singapore. Sektens lære og dens propagandas natur er basert på dens påstand om at ’Satan’ og ’Satans’ ordning er ansvarlig for all organisert regjeringsform og religion. Det nær forestående ’Harmageddon’ vil ende med ødeleggelse for alle så nær som Jehovas vitner, som skal arve jorden. I kraft av denne læren gjør sekten krav på en nøytral stilling for sine medlemmer i krigstid. Dette har ført til at utallige vernepliktige Jehovas vitner nekter å utføre militærtjeneste. Noen av dem nekter til og med å bære uniform.

Det organ som er opphav til Singapore menighet av Jehovas vitner, er Selskapet Vakttårnet, som er inkorporert i Amerikas forente stater. Dette selskap har en australsk misjonær (Mr. N. D. Bellotti) i Singapore, hvis oppgave det er å sørge for at Selskapets litteratur blir innført og distribuert til Singapore menighet av Jehovas vitner og andre. I og med at Singapore menighet av Jehovas vitner er oppløst, vil det ikke lenger være behov for slik litteratur eller for at han blir værende i Singapore. Regjeringen har derfor forbudt Selskapet Vakttårnets litteratur og bedt Mr. Bellotti om å forlate landet.

Er en bibelsk levemåte skadelig eller gagnlig?

«Dagen etter, 15. januar, skrev avisene, om forbudet. Reportere og fotografer fra Singapore og representanter for utenlandske pressebyråer beleiret avdelingskontoret for å få flere opplysninger. De sa at saken var uklar. Jeg kunne ikke gi andre opplysninger enn dem som kom fram i regjeringens pressemelding. Jeg ble utvist fordi jeg innførte bibler og bibelsk litteratur til republikken, slik jeg hadde gjort i de siste 23 årene. De som innehadde embeter i Singapore menighet av Jehovas vitner, hadde ikke fått høre noe som helst. Deres ’forbrytelse’ besto øyensynlig i at de leste Bibelen og disse bibelske publikasjonene.

«Legg merke til at regjeringens pressemelding sa at det ville være ’til skade for offentlighetens ve og vel og den gode ro og orden i Singapore’, at Singapore menighet av Jehovas vitner fortsatte å eksistere. Hvilke beviser eller hvilke kjensgjerninger ble framholdt til støtte for en slik uttalelse? Det at en minoritet tror at Gud snart vil gjøre ende på alt det onde og igjen gjøre jorden til et paradis, og at ’de saktmodige skal arve jorden’, vil så visst ikke forstyrre den gode ro og orden i noe land, stort eller lite. Se på et hvilket som helst land på jorden i vår tid. En finner ikke noe bevis for at Jehovas vitner noen gang har bidratt til å forstyrre et lands ro og orden. I likhet med apostelen Paulus har de sagt seg ’løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke fram med list, heller ikke forfalsker [de] Guds ord, men ved å kunngjøre sannheten anbefaler [de seg] til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn’. (2 Kor. 4: 2) De bestreber seg oppriktig på å følge apostelen Peters formaning: ’[La] eders ferd iblant hedningene være god, for at de mens de baktaler eder som ugjerningsmenn, kan se eders gode gjerninger og for deres skyld prise Gud på besøkelsens dag.’ — 1 Pet. 2: 12.

«I 23 år hadde min hustru og jeg benyttet Selskapet Vakttårnets litteratur i vårt bibelske undervisningsarbeid i Singapore. I likhet med Jesus og apostelen Paulus kunne vi si at ikke noe ble gjort ’i lønndom’, ’i en avkrok’, men åpenlyst. Vi hadde ’talt fritt ut for alle og enhver’. (Joh. 18: 20; Ap. gj. 26: 26) Vi hadde distribuert bibler på engelsk, kinesisk og tamil og hadde tilbudt oss å hjelpe mennesker som var interessert i Bibelen, til å få en bedre forståelse av den, uten at det skulle koste dem noe. I en verden som har kommet langt bort fra de høye normer for oppførsel som Bibelen inneholder, og som stadig beveger seg lenger bort fra dem, finner Jehovas vitner at det er mange som ønsker å vite hva Gud sier om dette i sitt Ord. Vi prøvde ikke å tvinge en ny religion på noen, men hjalp dem som ville vite mer om Bibelen og det håp den har å gi for framtiden.

«I stedet for å støtte eller hisse til opptøyer eller anarki lærer Jehovas vitner at det er riktig å underordne seg myndighetene. De erkjenner at Gud tillater menneskelige regjeringer å virke i den nåværende tingenes ordning, og at ’den som setter seg imot øvrigheten, står Guds ordning imot’. (Rom. 13: 1, 2) De tror naturligvis på Bibelens lære om at Gud om kort tid skal erstatte alle de menneskelige styreformer med sin egen Sønns, Kristi Jesu, fullkomne styre fra himmelen. (Dan. 2: 44) Men Jehovas vitner vet at dette vil skje ved Guds makt, og at det ikke er de som skal gjennomføre en slik forandring. De vokter seg derfor vel for å gripe inn i de bestående regjeringers styre og stell.

«Den nøytrale stilling de inntar til verdslige konflikter og til militær virksomhet, er ikke basert på sekteriske dogmer eller propaganda, men på klare uttalelser i Bibelen. Det var Jesus Kristus som sa til sine etterfølgere: ’Var I av verden, da ville verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder. . . . En tjener er ikke større enn sin herre! Har de forfulgt meg, så skal de også forfølge eder; har de holdt mitt ord, så skal de også holde eders.’ — Joh. 15: 19, 20.

«Jehovas vitner lever i samsvar med de ordene som står på en mur på United Nations Plaza, og som er hentet fra Bibelen, nærmere bestemt fra Esaias 2: 4: ’De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig.’ Singapore er medlem av De forente nasjoner. Det er sant at nasjonene i vår tid ikke lever i samsvar med disse ordene. De fortsetter å bygge opp våpenlagre og lære å føre krig. Men er det riktig å fordømme dem som lever i samsvar med disse ordene, ja, som heller vil bli forfulgt enn å handle i strid med dem, og si at de er ’til skade for offentlighetens ve og vel og den gode ro og orden’? Hvordan kan en si at slike mennesker setter et dårlig eksempel ved sin fredelige og fredsommelige levemåte i en verden som er full av vold? Ville ikke hele jorden være et tryggere, bedre og hyggeligere sted å bo på hvis alle, eller i hvert fall det store flertall, fulgte slike oppriktige kristne menneskers eksempel?

«I de årene jeg bodde i Singapore, opplevde jeg en rekke alvorlige opptøyer, hvor mange mennesker mistet livet. Men ingen av Jehovas vitner var noen gang innblandet i slike uroligheter. Ingen av Selskapet Vakttårnets publikasjoner har noen gang forsvart en slik bruk av vold.

«Er det på den annen side til skade for et land at Jehovas vitner gjør oppmerksom på hva Bibelen sier i Åpenbaringen 16, versene 14—16, nemlig at Guds store krig er nær, og at den kalles ’Harmageddon’? En som advarer sin neste om en kommende katastrofe og viser ham hvordan han kan komme seg i sikkerhet, blir betraktet som en god venn. Jehovas vitner kommer med en slik advarsel, og de gjør det av kjærlighet til menneskene i alle land. De kan naturligvis bare la advarselen lyde. Det er opp til dem som hører den, om de vil tro den eller ikke.

«Den 18. januar gikk jeg tilbake til innenriksdepartementet for å betale de 1000 Singapore dollar. Mr. Huans ord: ’Situasjonen vil bli litt klarere innen den 19.’ hadde allerede gått i oppfyllelse. En liten gruppe kristne mennesker kunne ikke lenger komme sammen for å utøve sin religion. Det var blitt foretatt razzia i deres møtelokale, og lokalet var blitt forseglet og deres eiendeler beslaglagt. Deres bankkonto var blitt sperret.

«Da jeg nå kom med pengene til Mr. Huan, ba han om unnskyldning og sa at han hadde gitt meg feilaktige opplysninger. Det som i virkeligheten krevdes, var at en som var fra Singapore, kom og undertegnet en kausjonserklæring som en garanti for at jeg ville forlate landet til fastsatt tid. Hvis jeg ikke gjorde det, ville denne mannen tape pengene sine, og jeg ville bli arrestert og straffet. Ettersom jeg hadde mange gode venner i Singapore, var det ikke noe problem for meg å få en til å underskrive erklæringen.

Bedrøvede misjonærer drar

«Tiden var nå i ferd med å utløpe. Det var leit å måtte ta farvel, men vår tro på den sanne Gud, Jehova, var fortsatt sterk. Sannheten er ikke bare ’propaganda’, men noe som trøster og styrker vårt hjerte og sinn. Den gjør at ærlige og oppriktige mennesker finner en mening med livet. Den gjør dem til bedre menn og kvinner.

«Jeg forklarte både Mr. Huan og Tan Han Tuan ved immigrasjonskontoret, som holdt tilbake passet mitt til like før avreisen, at jeg ikke følte noen som helst hevnlyst overfor Singapores myndigheter. Jeg hadde kommet til landet som en respektfull gjest, og jeg ville forlate det som en respektfull gjest. Jeg hadde satt stor pris på mitt opphold i landet. Men jeg var svært bedrøvet over å se at borgere av Singapore ble fratatt sin tilbedelsesfrihet, at det ble gjort forsøk på å undertrykke deres samvittighet og hindre dem i å gi uttrykk for sin tro. Det er sørgelig at en minoritetsgruppe av oppriktige og lovlydige kristne som ikke har noe annet ønske enn å leve et fredelig liv i harmoni med Bibelens lære, skal bli utsatt for slik behandling. Andre, mer framskrittsvennlige land har rost Jehovas vitners gode, kristne oppførsel. Det er virkelig en skam at Jehovas kristne vitner ikke kan komme sammen for å utøve sin tilbedelse i Singapore, som er medlemsstat i Det britiske samvelde, og at de forskjellige bibeloversettelser som de bruker, og som blir trykt på Selskapet Vakttårnets presser, er blitt forbudt av regjeringen sammen med den litteratur de bruker til å forkynne om Guds rike.

«Om kvelden den 25. januar 1972 forlot min hustru og jeg republikken Singapore. Våre kjære venner i Singapore menighet av Jehovas vitner ble igjen.»

Hva kan du gjøre for å hjelpe?

Vi ber inderlige bønner på vegne av denne lille gruppen av kristne i Singapore. Du ønsker kanskje også å nevne din omtanke for dem i bønn til Jehova Gud. Be ham om å bevare dem som elsker ham, i sikkerhet, og om å velsigne forkynnelsen av hans sannhetsord selv under vanskelige forhold. (2 Kor. 1: 8—11; 2 Tess. 3: 1, 2) Som apostelen Paulus sa da han satt i fengsel fordi han hadde forkynt det gode budskap om Guds rike: «Men Guds ord er ikke bundet.» — 2 Tim. 2: 9.

Du ønsker kanskje å gi uttrykk for din bekjenning overfor myndighetene i Singapore. Du kan oppfordre dem til å revurdere de skritt de har tatt, på en rettferdig og upartisk måte. Den «nye nasjonen» Singapore har så visst ikke noe å frykte fra mennesker som holder fast ved de høye normer for kristen oppførsel som finnes i Bibelen. Det at kristne menn, kvinner og barn ønsker å innta en nøytral holdning til verdens konflikter, gir ikke myndighetene noen rett til å stenge dem ute fra deres tilbedelsessted.

Det er vårt håp at det som sto som en overskrift i avisen i 1967: «SINGAPORE FØRER AN: RELIGIONSFRIHET», vil gå i oppfyllelse i løpet av 1972. Ja, det er vårt håp at Singapores ledere vil sette et godt eksempel og vise at de har sunn dømmekraft, ved å gi denne minoriteten, Jehovas kristne vitner, religionsfriheten tilbake. Nedenfor følger navn og adresse til regjeringsrepresentanter i Singapore som du kan skrive til:

His Excellency Dr. B. H. Sheares

President of the Republic of Singapore

The Istana

Singapore 9

Republic of Singapore

Mr. Lee Kuan Yew

Prime Minister of the Republic of Singapore

Prime Minister’s Office

City Hall

Singapore 6

Republic of Singapore

Dr. Goh Keng Swee

Minister of Defence

Ministry of Defence

Pearl’s Hill

Singapore 2

Republic of Singapore

Dr. Wong Lin Ken

Minister for Home Affairs

Ministry of Home Affairs

Pearl’s Hill

Singapore 2

Republic of Singapore

Mr. Jek Yeun Thong

Minister for Culture

Ministry of Culture

City Hall

Singapore 6

Republic of Singapore

Mr. S. Rajaratnam

Minister for Foreign Affairs

Ministry of Foreign Affairs

City Hall

Singapore 6

Republic of Singapore

Mr. E. W. Barker

Minister of Law and National Development

National Development Building

Maxwell Road

Singapore 2

Republic of Singapore

Mr. Michael Chai

Acting Controller of Immigration

Immigration Department

Empress Place

Singapore 6

Republic of Singapore