Etterlign Guds gavmildhet

I ALT det Gud gjør i forbindelse med sine jordiske skapninger, kommer hans store gavmildhet til uttrykk. For omkring 3000 år siden uttalte en gudfryktig mann: «[Jehova] støtter alle dem som faller, og oppreiser alle nedbøyde. Alles øyne vokter på deg, og du gir dem deres føde i sin tid. Du opplater din hånd og metter alt levende med velbehag.» (Sl. 145: 14—16) Er du enig i denne inspirerte uttalelsen?

Det er noen som ikke vil være enige i den. Så å si hele den menneskelige familie har glemt Gud. De aller fleste unnlater i hvert fall å følge hans veiledning og rettferdige prinsipper. Mange benekter til og med at Jehova er til, og vil ikke ta hans Ord, Bibelen, alvorlig. Dette gjør imidlertid ikke Guds gavmildhet mindre. Det fører tvert imot til at det blir enda tydeligere hvor stor Guds gavmildhet er, for også de utakknemlige får nyte godt av den. Jehova Gud «lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige». — Matt. 5: 45.

Men det er ikke alt. Gud innprenter dem som tilber ham, at de skal ha den samme innstilling, at de også skal være gavmilde. Følgende ord er et typisk eksempel på den veiledning han gir sine tjenere: «Den som velsigner [den gavmilde sjel, NW], skal trives, og den som lesker andre, han blir selv lesket.» (Ordspr. 11: 25) Og i den lov som Gud ga ved mellommannen Moses, finner vi denne veiledningen: «Du skal gjerne gi ham [din fattige bror], og det skal ikke gjøre ditt hjerte ondt når du gir ham; for da skal [Jehova] din Gud velsigne deg i alt ditt arbeid og i alt det du tar deg fore.» — 5 Mos. 15: 10.

Da Jehova hadde sendt sin egen Sønn til verden for at syndige mennesker skulle få anledning til å vinne evig liv, fortsatte han å understreke nødvendigheten av at vi mennesker viser hverandre godhet og gavmildhet. Guds Sønn, Jesus Kristus, formante sine disipler: «Gi, så skal eder gis! et godt, stoppet, rystet, overfylt mål skal gis eder i fanget; for med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.» (Luk. 6: 38) Jesus nøyde seg ikke med å fortelle sine etterfølgere det han hadde lært av sin Far om å vise gavmildhet, men han demonstrerte også hvordan det skulle gjøres, ved nøye å leve opp til det. Han ga villig av seg selv i arbeidet med å føre mennesker til Gud, og til slutt ofret han sitt menneskeliv til gagn for alle mennesker.

Ga menneskene på den tiden akt på denne oppfordringen til å vise gavmildhet? Nei, det store flertall gjorde ikke det. Men Jesu apostler og disipler fulgte oppfordringen. De fulgte hans eksempel og viste gavmildhet, slik som han hadde gjort. Hvordan vet vi det? Vi vet det fordi vi har beretningen om det som skjedde i Jerusalem etter at Guds hellige ånd var blitt utgytt på pinsedagen i år 33 e. Kr. En mengde jøder og jødiske proselytter fra fjerne land som var på besøk i Jerusalem, begynte da å tro på Kristus Jesus. Da de bestemte seg for å bli i byen så lenge som mulig for å få en mer fullstendig kjennskap til den sanne, kristne «vei», viste det seg at det var vanskelig for dem å skaffe seg det de trengte til livets opphold. De hadde ikke midler nok til å være der lenger. Men på grunn av den gavmildhet som ble vist dem av deres medtroende som bodde der og i Judea, ble det mulig for dem å bli i byen. De kristne i Jerusalem og Judea ga med glede det de kunne spare av sine egne midler, til sine brødre og søstre i Kristus. — Ap. gj. 4: 32—35.

Var disse gavene å betrakte nærmest som nødvendige almisser? Nei, det at de ble gitt, var en gavmild handling til fremme av forkynnelsen av det «gode budskap om riket», som Kristus befalte sine etterfølgere å kunngjøre for alle folkeslag. (Matt. 24: 14, NW; 28: 19, 20) Den gavmildhet som ble vist, tjente tydeligvis sin hensikt. Tusener av mennesker vendte tilbake til sine hjemland med tilstrekkelig kunnskap og forståelse til at de kunne dele det «gode budskap» med andre. De gledet seg over det de hadde fått, og fant nå stor glede i selv å kunne gi. Hvilken glede må ikke dette ha vært for dem!

Men hva kan sies om situasjonen i dag? Finnes det mennesker i denne verden, hvor uavhengighetens ånd er så fremtredende, som forsøker å etterligne sin gavmilde Gud? Ja, det gjør det. Mange har lagt merke til den gavmildhetens ånd som rår blant Jehovas kristne vitner. Det forbauser dem å se at Jehovas vitner gir av sin tid og sine midler for at andre skal kunne tilegne seg kunnskap ut fra Bibelen.

Takket være deres innsats er arbeidet med å forkynne Rikets budskap blitt kraftig utvidet i løpet av de siste 30 år. I 1941 var det 106 137 som deltok i dette arbeidet. I 1971 var imidlertid tallet steget til 1 510 245. Blant disse var det tusener av misjonærer som hadde fått spesiell opplæring og blant annet hadde lært seg å tale et fremmed språk før de ble sendt til områder hvor forkynnelsen av Riket ennå ikke hadde kommet i gang. Den vekst som har funnet sted, har gjort det nødvendig å gå til anskaffelse av og vedlikeholde tusener av møtesteder, Rikets saler, i alle deler av verden. Selskapet Vakttårnet (Jehovas vitners lovformelige redskap) har måttet opprette nye avdelingskontorer i mange land. Nye og større bygninger til avdelingskontorer og trykkerier er blitt oppført og kjøpt, og denne utvidelsen foregår fremdeles.

Alle disse utvidelsene har naturligvis medført betydelige utgifter. Er de nødvendige midler blitt skaffet til veie på noen måte som ikke er i samsvar med Jesu ord om at de som gir gaver, ikke skal gjøre det for å ’ses av mennesker’? (Matt. 6: 1—4) Nei, pengene har kommet inn i form av små, anonyme bidrag, de fleste fra mennesker med beskjedne inntekter. Disse anonyme bidragene er blitt lagt i de bidragsbøssene som står i de forskjellige Rikets saler eller på andre steder hvor Jehovas vitner kommer sammen. En del bidrag er også blitt sendt direkte til et av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer.a Alle bidrag har vært frivillige. De er blitt gitt av mennesker som har ønsket å vise gavmildhet og være med på å dekke utgiftene i forbindelse med at Rikets arbeid er blitt tatt opp i nye land jorden rundt.

Æren for at disse bidragene alltid har strukket til, må gis til Jehova Gud. Det er han som har gitt sine tjenere en gavmildhetens ånd.

Jehovas vitner er overbevist om at Gud leder den forkynnelse av Riket som de utfører. De er klar over at Jehova kunne få utført denne forkynnelsen på mirakuløst vis. I sin godhet har han imidlertid gitt ufullkomne mennesker anledning til å delta i den som hans «medarbeidere». (1 Kor. 3: 9) Jehovas vitner har derfor god grunn til å se det som et privilegium at de kan gi av sin tid, sine krefter og sine midler til forkynnelsen av det «gode budskap» om Guds rike, en gjerning som bringer trøst til tusener av mennesker som sukker over de lidelser, de urettferdigheter og den undertrykkelse som jordens innbyggere opplever.

[Fotnote]