«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»

Bibelens 54. bok — 1 Timoteus

Skribent: Paulus

Sted skrevet: Makedonia

Fullført: ca. 61—64 e. Kr.

Omspenner: Ubestemt

Denne og den etterfølgende artikkel er et ledd i en artikkelserie hvor Bibelens 66 bøker blir behandlet.

1, 2. a) Hvilken forskjell er det mellom den beskrivelse Apostlenes gjerninger gir av Paulus’ fengselsopphold og den 2 Timoteus gir? b) Hva skjedde tydeligvis i Paulus’ siste leveår, og når må på bakgrunn av dette i Timoteus være skrevet?

LUKAS’ beretning i Apostlenes gjerninger om Paulus’ liv slutter med at Paulus befinner seg i Roma og venter på resultatet av at han har innanket sin sak for keiseren. Det fortelles at han befinner seg i sitt eget leide herberge, og at han forkynner om Guds rike for alle som kommer til ham, «med all frimodighet, uten hindring». (Ap. gj. 28: 30, 31) Men i sitt annet brev til Timoteus skriver Paulus: «Jeg lider ondt like til dette å være bundet som en ugjerningsmann,» og han taler om at hans bortgang er for hånden. (2 Tim. 2: 9; 4: 6—8) For en forandring! I det første tilfellet ble han behandlet som en aktverdig fange, i det andre som en grov forbryter. Hva hadde hendt etter at Lukas fortalte om Paulus’ situasjon i år 61, ved slutten av Paulus’ to år lange opphold i Roma, og før Paulus selv skrev om sin situasjon til Timoteus, noe han tydeligvis gjorde like før sin død?

² Det at det er vanskelig å passe inn nedskrivningen av Paulus’ brev til Timoteus og Titus i den periode som Apostlenes gjerninger omspenner, har ført til at anerkjente bibelkommentatorer har trukket den slutning at Paulus’ appell til keiseren ble tatt til følge, og at Paulus ble løslatt omkring år 61. The Encyclopedia Americana sier at dette er en «naturlig slutning», og fortsetter: «Etter at Paulus ble løslatt (i år 61), ser det ut til at han foretok enda en misjonsreise, muligens til Spania. (Rom 15: 24, også tradisjonen ifølge Clem. Rom.) Han besøkte så igjen Østen, og mens han var der, skrev han (etter hva som synes å være den mest antagelige teorien) i Timoteus og Titus. Han ble så igjen arrestert og ført til Roma og stilt for retten for annen gang. Før han ble stilt for retten, skrev han et brev til Timoteus (2 Timoteus) og bønnfalt ham om å komme så snart som mulig. Det var antagelig i år 64 eller i år 65 at den store apostelen ble henrettet på Neros befaling.»a (Enkelte autoriteter mener at hans død fant sted så sent som i år 67.) Det må derfor være i perioden mellom hans første fangenskap, i år 61, og hans arrestasjon og fengsling i Roma på nytt, i år 64, at 1 Timoteus ble skrevet.

3, 4. a) Hvilke områder besøkte antagelig Paulus i de senere årene av sin misjonsvirksomhet? b) Hvor skrev han 1 Timoteus?

³ En antar at Paulus, etter at han var blitt løslatt, dro vestover til Spania og så vendte tilbake til traktene ved Egeerhavet, hvor han igjen virket som misjonær, før han led martyrdøden i Roma. Clemens Romanus skrev (omkring 90—100 e. Kr.) at Paulus underviste «både i Østen og i Vesten, . . . forkynte rettferdighet for hele verden og kom til Vestens ytterste grense». Dette uttrykket, «Vestens ytterste grense», antas å sikte til Spania og atlanterhavskysten.b

⁴ Hvor skrev så Paulus sitt første brev til Timoteus? Av 1 Timoteus ser det ut til at Paulus lot Timoteus ta seg av visse menighetsanliggender i Efesos, mens han selv dro til Makedonia. Det var antagelig her han skrev dette brevet til Timoteus, som altså befant seg i Efesos.

5. Hvilke beviser har vi for at brevene til Timoteus er autentiske?

⁵ Det har helt fra gammel tid av vært anerkjent at det var Paulus som skrev begge brevene til Timoteus, og at de hører med til de inspirerte skrifter. Kristne skribenter fra de første århundrer, blant andre Polykarp, Ignatius og Clemens Romanus, er alle enige i dette, og brevene blir tatt med blant Paulus’ skrifter i kataloger fra de første århundrer. En autoritet skriver: «Det er få skrifter i Det nye testamente hvis pålitelighet kan fastslås med større sikkerhet, . . . Innvendinger med hensyn til deres autentisitet må derfor betraktes som noe nytt og i strid med oldkirkens sterke vitnesbyrd.»c

6. a) Av hvilke forskjellige grunner skrev Paulus 1 Timoteus? b) Hvilken bakgrunn hadde Timoteus, og hva er det som tyder på at han har vært en moden forkynner?

⁶ Paulus skrev dette første brevet til Timoteus for å gi visse retningslinjer med hensyn til organisasjonsmessige spørsmål i menigheten. Det var dessuten nødvendig å oppfordre Timoteus til å være på vakt overfor falske lærdommer og til å styrke brødrene, for at de skulle kunne stå imot «den kunnskap som falskelig kalles så». I Efesos, som var en handelsby, var det også lett å bli et offer for materialisme og «pengekjærhet», og det ville derfor også være på sin plass å komme med noen råd i denne forbindelse. Timoteus hadde fått en god opplæring, og han hadde stor erfaring, noe som gjorde at han virkelig hadde den nødvendige bakgrunn for å kunne brukes i dette arbeidet. Hans far var greker, og hans mor var en gudfryktig, jødisk kvinne. Første gang han fikk kontakt med kristendommen, var i år 47 eller i år 48. Han var antagelig i begynnelsen av tenårene da Paulus og Barnabas besøkte hans mor under Paulus’ første misjonsreise. Senere, da Paulus besøkte Lystra på sin annen misjonsreise, fant han at Timoteus hadde godt lov av brødrene, og han bestemte seg derfor for å la Timoteus reise sammen med seg og Silas. (Ap. gj. 16: 1—3) Timoteus blir nevnt ved navn i 11 av Paulus’ 14 brev og dessuten i Apostlenes gjerninger. Paulus hadde alltid en faderlig omsorg for ham, og ved flere anledninger ga han ham i oppdrag å besøke og tjene forskjellige menigheter, noe som viser at Timoteus hadde utført et godt arbeid på misjonsmarken og gått framover mot modenhet. — 1 Tim. 1: 2; 5: 23; 6: 20; 1 Tess. 3: 2; Fil. 2: 19.

INNHOLDET AV 1 TIMOTEUS

7. Hvorfor oppmuntrer Paulus Timoteus til å bli i Efesos?

⁷ En formaning om å holde fast ved troen og bevare en god samvittighet (1: 1—20). Etter å ha hilst Timoteus som «min ekte sønn i troen» oppmuntrer Paulus ham til å bli i Efesos. Timoteus må korrigere dem som farer med «fremmed lære», som er årsak til stridigheter i stedet for å tjene til å øke troen. Paulus sier at hensikten med dette er «kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en uskrømtet tro», og han legger til: «Fra dette har noen fart vill og vent seg bort til tomt snakk.» — 1: 2, 3, 5, 6.

8. Hva understreker det at Paulus ble vist miskunn, og hvilken god strid oppfordrer han Timoteus til å stride?

⁸ Trass i at Paulus tidligere hadde vært en spotter og en forfølger, ble Herrens nåde eller ufortjente godhet «overvettes stor med tro og kjærlighet i Kristus Jesus», slik at han fikk miskunn. Han hadde vært den største blant syndere, og derfor fikk Jesus Kristus, som «kom til verden for å frelse syndere», på ham vist hele sin langmodighet. Den evige Konge fortjener i sannhet ære og pris i all evighet! Paulus oppfordrer Timoteus til å «stride den gode strid», til å bevare ’troen og en god samvittighet’. Han må ikke etterligne dem som har lidt skibbrudd på sin tro, slike som Hymeneus og Aleksander, som Paulus har måttet tukte til å la være å spotte. — 1: 14, 15, 19.

9. a) Hvilke bønner må gjøres, og hvorfor? b) Hva blir det sagt angående kvinnene i menigheten?

⁹ Råd i forbindelse med tilbedelsen og menighetsorganisasjonen (2: 1—6: 2). Det må gjøres bønner angående alle slags mennesker, også angående dem som har høye stillinger, for at de kristne kan få leve et rolig og stille liv i gudsfrykt. Det er Guds, Frelserens, vilje at «alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten. For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, som ga seg selv som en tilsvarende løsepenge for alle». (2: 4—6, NW) For dette var Paulus satt til forkynner og apostel. Han oppfordrer derfor mennene til å be i hellighet og kvinnene til å kle seg i sømmelig klesdrakt, i tukt og ære, slik som det sømmer seg for mennesker som bekjenner seg til gudsfrykt. En kvinne må la seg lære i stillhet og ikke ha myndighet over en mann, «for Adam ble skapt først, deretter Eva». — 2: 13.

10. Hvilke kvalifikasjoner må tilsynsmannen og de øvrige tjenerne i menigheten ha, og hvorfor skriver Paulus om dette til Timoteus?

¹⁰ Den som attrår et tilsyns-embete, har lyst til en god gjerning. Paulus regner deretter opp de kvalifikasjoner tilsynsmannen og de øvrige tjenerne i menigheten må ha. En tilsynsmann må være «ulastelig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dugelig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men saktmodig, ikke stridslysten, ikke pengekjær, en som styrer sitt eget hus vel og har lydige barn med all sømmelighet ikke en nyomvendt, . . . han skal og ha godt vitnesbyrd av dem som er utenfor». (3: 2—7) De andre tjenerne i menigheten må oppfylle lignende krav, og de skal først prøves, slik at en kan se om «le egner seg for oppgaven. Paulus skriver dette til Timoteus, slik at Timoteus kan vite hvordan han bør ferdes i Guds menighet, som er «sannhetens støtte og grunnvoll». — 3: 15.

11. a) Hva vil skje i kommende tider? b) Hva må Timoteus gi akt på, og hvorfor?

¹¹ I kommende tider skal noen falle fra troen og holde seg til djevlers lærdommer. Falske, hyklerske menn vil komme til å forby ekteskap og byde at en skal avholde seg fra mat, som Gud har skapt til å nytes med takk. Som en god tjener må Timoteus vise fra seg «de vanhellige og kjerringaktige eventyr» og i stedet øve seg i gudsfrykt. «For derfor arbeider vi og lider hån,» sier Paulus, «fordi vi har satt vårt håp til den levende Gud, som er alle menneskers frelser, mest deres som tror.» Timoteus må derfor fortsette å byde og lære menigheten disse ting. Han må ikke la noen forakte ham for hans ungdoms skyld, men må i stedet være et forbilde i ferd og gudfryktig tjeneste. Han må leve i dette og gi akt på seg selv og på sin undervisning, for ved å holde ved med det, vil han ’frelse både seg selv og dem som hører på ham’. — 4: 7, 10, 16.

12. Hvilke råd blir gitt med hensyn til hvordan enker og andre i menigheten bør behandles?

¹² Paulus gir så Timoteus veiledning med hensyn til hvordan han bør omgås dem som er i menigheten. Gamle menn bør han formane som fedre, unge menn som brødre, gamle kvinner som mødre, unge som søstre. Det må treffes tiltak for å hjelpe enker som virkelig er enker. Hvis en enke har familie, bør imidlertid den sørge for henne, så sant det er mulig. Å forsømme dette vil være det samme som å fornekte troen. En enke kan få hjelp dersom hun er minst 60 år og har vitnesbyrd om gode gjerninger. Men yngre enker, som lar seg lede av kjødelig lyst, skal han avvise. I stedet for å fare omkring i husene med sladder bør de gifte seg og føde barn, slik at ikke motstanderen får noen leilighet til baktalelse.

13. Hvilket hensyn bør de eldste i menigheten bli vist, hvordan skal de som praktiserer synd, behandles, og hva er slaver forpliktet til?

¹³ De eldste som er gode forstandere, bør aktes dobbelt ære verd, «særlig de som arbeider hardt i tale og undervisning». (5: 17, NW) Timoteus skal ikke ta imot noen klage mot en eldste uten etter to eller tre personers vitneutsagn. De som praktiserer synd (NW), skal han refse så alle hører på det. Han må imidlertid gjøre dette uten fordom og uten personlige hensyn (UO). Slaver skal akte sine herrer all ære verd og utføre en god tjeneste, særlig hvis deres herrer er deres brødre, som er «troende og elsket». — 6: 2, NW.

14. Hva har Paulus å si med hensyn til stolthet og pengekjærhet i forbindelse med «gudsfrykt med nøysomhet»?

¹⁴ Angående «gudsfrykt med nøysomhet» (6: 3—21). Den som ikke holder seg til de sunne ord, blir oppblåst og er syk for stridsspørsmål, som volder stadig krangel. «Gudsfrykt med nøysomhet» er derimot en stor vinning. Når en har føde og klær, skal en la seg nøye med det. De som vil bli rike, faller i en snare som fører til undergang, og pengekjærhet er «en rot til alt ondt». Paulus oppfordrer Timoteus som et Guds menneske til å fly disse ting, legge kristne egenskaper for dagen, stride troens gode strid og ’gripe det evige liv’. (6: 6, 10, 12) Han må holde budet «rent og ulastelig» inntil Herren Jesu Kristi åpenbarelse. De som er rike, bør ikke «sette sitt håp til den uvisse rikdom, men til Gud», slik at de kan gripe det sanne liv. Paulus oppfordrer til slutt Timoteus til å ta vare på det som er ham overgitt, og vende seg bort fra «den kunnskap som falskelig kalles så». — 6: 14, 17, 20.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

15. Hvilken advarsel blir gitt i forbindelse med spekulasjoner og filosofiske tanker?

¹⁵ Dette brevet tjener som en kraftig advarsel mot å beskjeftige seg med nytteløse spekulasjoner og filosofiske tanker. «Ordkrig» skyldes stolthet og er et tegn på åndelig sykdom (NW). Slike ting må unngås, for Paulus viser at de utgjør en hindring for ens åndelige vekst, og at de «snarere framkaller spørsmål til granskning enn en tildeling av noe fra Gud i forbindelse med troen». (1 Tim. 6: 3—6; 1: 4, NW) De er i likhet med kjødets gjerninger «imot den sunne lære, etter evangeliet om den salige [lykkelige, NW] Guds herlighet». — 1 Tim. 1: 10, 11.

16. Hvilket råd gir Paulus med hensyn til materialisme?

¹⁶ De kristne som bodde blant de pengekjære menneskene i Efesos, trengte tydeligvis å bli rådet til å motstå materialismen og unngå dens snarer. Paulus’ ord til dem i denne forbindelse er ofte blitt sitert: «Pengekjærhet er en rot til alt ondt.» Men hvor få er det ikke som virkelig har gitt akt på disse ordene! Sanne kristne må imidlertid alltid huske disse ordene. Det betyr liv for dem. De må unnfly materialismens snare med dens skadelige lyster og ikke sette sitt håp «til den uvisse rikdom, men til Gud, som gir oss rikelig alle ting å nyte». — 1 Tim. 6: 6—12, 17—19.

17. Hvilket råd som Paulus ga Timoteus, er også et betimelig råd til alle nidkjære unge Ordets tjenere i vår tid?

¹⁷ Paulus’ brev viser at Timoteus selv var et godt eksempel på hvordan en kristen bør være. Selv om han var ung, var han moden i åndelig henseende. Han hadde ønsket å bli skikket til å påta seg en tilsynsmanns oppgave, og han var blitt rikelig velsignet med privilegier. I likhet med nidkjære unge Ordets tjenere i vår tid trengte han imidlertid å fortsette å tenke på disse ting, å leve i disse ting, slik at han kunne gjøre ytterligere framskritt. Følgende ord av Paulus er et betimelig råd til alle som ønsker å kunne glede seg over å gå framover hva kristen modenhet angår: «Gi [gi stadig, NW] akt på deg selv og på læren, hold ved med det! for når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» — 1 Tim. 4: 15, 16.

18. Hvilken ordning i menigheten blir tydelig forklart, og hvordan henviser Paulus til de hebraiske skrifter, som en autoritet?

¹⁸ Dette inspirerte brevet vil gi oss en dypere verdsettelse av Guds ordning. Det viser hvordan både mannen og kvinnen kan bidra til at den teokratiske ordning i menigheten blir opprettholdt. (1 Tim. 2: 8—15) Det viser også hvilke kvalifikasjoner tilsynsmannen og de øvrige tjenerne i menigheten må ha. Det blir på den måten den hellige ånd som avgjør hvilke krav de som har spesielle oppgaver i menigheten, må oppfylle. Alle innvigde Ordets tjenere blir dessuten oppfordret til å bestrebe seg på å oppfylle disse kravene, for det sies: «Om noen attrår et tilsyns-embete, da har han lyst til en god gjerning.» (1 Tim. 3: 1—13) Tilsynsmannens holdning overfor kjønnene og de forskjellige aldersgrupper i menigheten blir også drøftet, og det blir vist at det må føres fram vitner i forbindelse med en klage. Da Paulus understreker at de eldste som arbeider hardt i tale og undervisning, er dobbelt ære verd, henviser han to ganger til de hebraiske skrifter som en autoritet. Han sier: «For Skriften sier: Du skal ikke binde munnen på en okse som tresker. Og en arbeider er sin lønn verd.» — 1 Tim. 5: 1—3, 9, 10, 19—21, 17, 18; 5 Mos. 25: 4; 3 Mos. 19: 13.

19. Hvordan blir det lagt vekt på håpet om Riket, og hvilken oppfordring blir gitt på bakgrunn av dette?

¹⁹ Etter at Paulus har kommet med alle disse gode rådene, legger han til at budet må holdes rent og ulastelig ’inntil vår Herre Jesus Kristus åpenbares, han som er kongenes konge og herrenes herre’. Paulus avslutter så brevet med en kraftig oppfordring til de kristne, som har Riket å se fram til, om å «gjøre godt, være rike på gode gjerninger, gavmilde, godgjørende, så de legger seg opp en god grunnvoll for den kommende tid, at de kan gripe det sanne liv». (1 Tim. 6: 14, 15, 18, 19) Ja, all den fine veiledning som finnes i 1 Timoteus, er i sannhet nyttig!

[Fotnoter]