Palmesøndagsstrid i Frankrike
«KRISTUS er Gud og ikke et bilde!» Den kraftige røsten ga gjenlyd under de gotiske buene i katedralen Notre-Dame i Paris under den monotone opplesningen av «epistelen». De om lag 2000 katolikker som var til stede, hadde knapt fått summet seg etter overraskelsen da de hørte den apostoliske trosbekjennelse ble sunget på latin. Denne protestsangen ble straks overdøvet av det kraftige orgelet. Demonstrantene forlot da kirken, og messen fortsatte.
Lignende demonstrasjoner fant sted i andre kirker i Paris under messen lørdag den 3. april og palmesøndag den 4. april 1971. Demonstrantene var ikke protestanter eller ateister, men tradisjonstro katolikker. Men hva protesterte de mot?
De protesterte blant annet mot opplesningen av «epistelen» på fransk. Som enhver troende katolikk vet, er den «epistelen» som leses opp under messen på palmesøndag, hentet fra Filippenserne 2: 5—11. I 1959-utgaven av den franske tekstbok lyder Filippenserne 2: 6 slik: «Da Kristus hadde guddomsstilling, holdt han ikke begjærlig fast på den rang som gjorde ham likestilt med Gud.» I 1969 godkjente imidlertid de fransktalende biskopene utgivelsen av en ny tekstbok som var blitt autorisert av pavestolen den 16. september 1969. I den ble Filippenserne 2: 6 gjengitt på følgende måte: «Kristus Jesus er Guds bilde; men han ville ikke med makt gripe likhet med Gud.»
En kjent fransktalende katolsk lærd, André Feuillet, skrev: «Denne oversettelsen . . . ble møtt med skarp kritikk fra alle hold. Var det ikke sannsynlig at den ville få de troende til å tro at Kristus ikke er Gud i ordets egentlige forstand?» (Esprit et Vie for 17. desember 1970) Det var altså dette som utgjorde problemet.
Det ble øvd press på det franske hierarki, som hadde samtykket i at den andre oversettelsen av Filippenserne 2: 6 skulle revideres. Da det ble kjent at denne tredje oversettelsen av Filippenserne 2: 6 ikke støttet treenighetslæren mer enn den andre oversettelsen hadde gjort, og at denne oversettelsen ville bli lest opp i alle kirkene på palmesøndag den 4. april 1971, reagerte imidlertid tradisjonstro katolikker voldsomt.
Det katolske månedsbladet Itinéraires hadde et spesielt tillegg som var datert januar 1971. Itinéraires sa angående den andre oversettelsen av Filippenserne 2: 6: «Hvis han [Kristus] ikke ville gripe det [likhet med Gud], må det bety at han ikke allerede hadde det.» Og i en kommentar til den tredje gjengivelsen sa bladet at hvis Kristus «ikke ville hevde at han var den samme som Gud», betyr det at han ikke var «den samme som Gud». New American Bible, en katolsk bibeloversettelse som ble utgitt i 1970, gjengir dette verset på en lignende måte: «Han mente ikke at likhet med Gud var noe han skulle gripe etter.» Ifølge Itinéraires «grenser denne forandringen i virkeligheten til kjetteri og blasfemi». Bladet oppfordret sine lesere til å vise sin misbilligelse under messen palmesøndag. De skulle vente til «epistelen» ble lest, og så rope «blasfemi!», «Jesus Kristus er sann Gud og sant menneske» eller synge den apostoliske trosbekjennelse.
Trass i disse truslene holdt de franske biskopene fast ved sin tredje oversettelse av Filippenserne 2: 6. Le Monde (for 21.—22. mars 1971 sa: «Denne oversettelsen ble godtatt av alle de fransktalende biskopene. Det faste råd av franske biskoper, som nettopp har holdt møte i Paris, har stadfestet den; den vil derfor bli stående.» For å unngå forstyrrelser under messen på palmesøndag ga imidlertid mange biskoper prestene i deres bispedømme anledning til å bruke oversettelsen av 1959. Trass i denne innrømmelsen forekom det demonstrasjoner i katedralene i Paris og også i Lyon.
De franske biskopenes dilemma
Disse tradisjonstro demonstrantene forsøkte merkelig nok å være bedre katolikker enn de fransktalende biskopene og kardinalene. Som gode katolikker tror de på treenighetslæren, som sier at Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er likestilt i Guddommen. De ble dypt rystet over at presteskapet godkjente en oversettelse av Filippenserne 2: 6 som viser at Kristus aldri hevdet at han var «den samme som Gud». De hadde rett i at denne oversettelsen benekter at Kristus er Gud. De overser imidlertid at Kristus selv sa at han ikke var det, for han kalte sin Far «den eneste sanne Gud». (Joh. 17: 3) Han støttet ikke treenighetslæren.
Et interessant spørsmål er: Hvorfor følte de ledende fransktalende prester seg forpliktet til å godkjenne en oversettelse som så tydelig benekter en av den katolske kirkes mest grunnleggende læresetninger? Et annet spørsmål er: Er det ikke nokså underlig at disse prelatene mente det var nødvendig å lage en ny oversettelse av dette skriftstedet? Hva med alle de katolske bibeloversettelsene som er blitt trykt med den katolske kirkes godkjennelse? Hva med Jerusalem-oversettelsen, Crampon-oversettelsen, Liénart-oversettelsen, Maredsous-oversettelsen, Glaire-oversettelsen, Ostys oversettelse av Det nye testamente, Saci-oversettelsen og enda flere, som alle blir anerkjent som offisielle franske katolske oversettelser? Hvorfor lage en ny oversettelse når alle disse bibeloversettelsene gjengir dette skriftstedet som om Kristus var likestilt med Gud, noe også de engelske katolske oversettelsene Douay og The Jerusalem Bible gjør?
Dette spørsmålet blir oppklart når en leser følgende bemerkning i Le Monde (for 6. april 1971): «De lærde som er ansvarlig for denne forandringen — en forandring som flertallet av de franske biskopene har godkjent — mener at den nye oversettelsen er mer tro mot den greske tekst enn den tidligere oversettelsen var [uthevet av oss].»
De fransktalende katolske kardinalene, erkebiskopene og biskopene befinner seg nå derfor i et dilemma. Enten må de tilbakekalle sin nye oversettelse av Filippenserne 2: 6, noe som i tilfelle vil vise at de setter treenighetslæren høyere enn en nøyaktig oversettelse, eller også må de holde fast på sin nye, offisielle oversettelse av dette viktige skriftstedet og derved innrømme at de franske katolske bibeloversettelsene (for ikke å nevne de katolske oversettelsene på andre språk) har gjengitt dette skriftstedet på en feilaktig måte for å støtte treenighetslæren.