Er Gabon virkelig «vennskapets land»?

«VENNSKAPETS land» — dette er den måten Gabon, et vestafrikansk land ved ekvator, enkelte ganger blir beskrevet på i turistreklamen. Etter april 1970 er det imidlertid mange som har begynt å tvile på at Gabon virkelig er «vennskapets land». Hvorfor det? Grunnen til det er at myndighetene i Gabon henimot slutten av april traff tiltak for å frata de mest fredelige menneskene i landet religionsfriheten.

Onsdag kveld den 29. april 1970 kunngjorde Librevilles radio at det i et kabinettmøte som var blitt ledet av president Bongo, var blitt bestemt at Jehovas vitners virksomhet i hele Gabon skulle forbys. Deretter ble alle vitnenes misjonærer utvist av landet.

Dette innebar at alle Jehovas vitners kristne møter og all forkynnelse fra hus til hus ble forbudt. De bibelske bladene som ble sendt til dem, ble beslaglagt da de kom til postkontoret. De fikk ikke engang lov til å ta imot sendinger med bibler!

Forbudet førte til at to av Jehovas vitners innfødte heltidstjenere ble arrestert. Hvorfor? Den ene av dem bar på en bibel! Den samme bibelen er å få kjøpt mange steder rundt omkring i Gabon. Hva mener du om en regjering som arresterer fredelige mennesker fordi de bærer på en bibel?

Befolkningens reaksjon

Kunngjøringen om at disse kristne vitnene var blitt fratatt tilbedelsesfriheten, kom som et sjokk på mange, særlig på dem som vet at disse kristne menneskene bestreber seg på å leve i samsvar med den bibelske befalingen om å «søke fred og jage etter den». (1 Pet. 3: 11) En mann sa: «Min hustru skrek straks opp da hun hørte kunngjøringen.» En gabonsk mann som ikke var et vitne, ga uttrykk for hva mange følte, da han sa til en misjonær: «Etter kunngjøringen om at misjonærene var blitt utvist, kunne jeg hverken spise eller sove på flere dager. Jeg bare gråt.»

Mange spurte: «Hvorfor respekterer ikke myndighetene sin egen grunnlov? Det skal jo være religionsfrihet i Gabon.»

En annen mann sa: «Vi jager ut et godt trossamfunn, som passer sine egne saker, og beholder dem som hele tiden blander seg opp i politikk og skaper vanskeligheter for oss.»

Det var således mange gabonere som var skuffet over myndighetenes uvennlige tiltak. En av dem som takket misjonærene for den hjelp de hadde gitt, var en tidligere dranker, som nå er en kristen Ordets tjener. En annen skrev et brev til misjonærene og ga uttrykk for sin verdsettelse av den hjelp han hadde fått. Han hadde tidligere levd i polygami og hadde hatt fire hustruer, men er nå lykkelig gift med bare én, på grunn av den innflytelse Bibelens sannheter har hatt på hans liv. — 1 Tim. 3: 2, 12.

Gabonerne i sin alminnelighet er vennlige mennesker. Mange av de innfødte setter pris på at vitnene forkynner Guds Ord. De holder fast ved det de har lært, og de fortsetter å vise den samme vennlighet som de alltid har gjort. Det er deres regjering som har unnlatt å vise vennlighet, ved å treffe disse tiltakene imot tilbedelsesfriheten.

Hvorfor ble disse tiltakene truffet?

Var denne beslutningen som ble truffet av de gabonske myndigheter, noe som bare de politiske ledere sto bak? Det er ting som tyder på at presteskapet var innblandet. Like etter at forbudet var blitt kunngjort, oppsøkte for eksempel flere katolske prester eieren av det huset hvor Jehovas vitners misjonærer bodde. Kom de for å gi uttrykk for sin deltagelse og gi til kjenne at de var for tilbedelsesfriheten? Nei, de forsøkte å få husets eier til å forlange at misjonærene skulle flytte ut. Denne nektet imidlertid å innta en slik uvennlig holdning, til tross for mye påtrykk fra disse katolske prestenes side.

En annen interessant side av saken er at vitnene fra velunderrettet hold fikk vite at en rekke prester, både katolske og protestantiske, hadde vært samlet til et møte i hjemmet til en representant for regjeringen, og at de hadde frydet seg over å kunne få i stand en sammensvergelse med tanke på å frata disse kristne vitnene religionsfriheten. En av dem i regjeringen som talte imot vitnene, er en protestantisk prest. Og en framstående politisk leder er katolsk prest.

Vitnene i Gabon visste at anklagepunktene bare var oppspinn, og de var fast bestemt på at enten det var de religiøse lederne som til en viss grad sto bak dem eller ikke, så skulle sannheten fram. Morgenen etter at forbudet var blitt kunngjort, oppsøkte derfor to av vitnenes misjonærer og et innfødt gabonsk vitne innenriksministeren. De drøftet saken i omkring 45 minutter. De spurte ham på hvilket grunnlag deres kristne virksomhet var forbudt. Han sa at deres religion var blitt forbudt på grunn av enkelte av dens medlemmer i det indre av landet. Og ved hjelp av hva dokumenterte han dette? Ved hjelp av fire håndskrevne brev fra byer i det indre av Gabon — hvor det ikke finnes noen vitner! Han sa at vitnenes arbeid var blitt undersøkt, og at disse brevene hadde kommet fra dem som hadde fått i oppdrag å foreta undersøkelsen.

Senere anklaget myndighetene vitnene for ikke å vise respekt for flagget, for ikke å betale skatt, for å oppfordre folk til ikke å stemme og for å skape uroligheter blant befolkningen.

Grunnløse beskyldninger

Vitnene tilbakeviste myndighetenes beskyldninger ved å forklare at de som kristne respekterer myndighetene og viser dem lydighet, slik som Bibelen oppfordrer dem til. (Rom. 13: 1) De påpekte at ingen av vitnene i Gabon noensinne var blitt arrestert eller satt i fengsel fordi de hadde stjålet, myrdet eller gått imot regjeringen eller landets lov. Jehovas vitner er kjent verden over som fredselskende, lovlydige borgere. De viser respekt for flagget, ettersom de vet at det representerer regjeringen, og ethvert vitne i Gabon som har vært til stede ved en seremoni hvor flagget er blitt hilst, har stått rolig og vist den rette respekt.

Med hensyn til det at vitnene ikke skulle betale skatt, vet alle velunderrettede mennesker at dette ikke er tilfelle. Vitnene har alltid betalt sin skatt, for Guds Ord sier at de skal gjøre det, og de lever i samsvar med Bibelen. «Ditt ord er en lykte for min fot», som er en instruksjonsbok for døpte Jehovas vitner, sier på side 36: «Må en kristen betale alle de skatter som loven krever?» Spørsmålet blir besvart med et skriftsted: «Gi alle det I er dem skyldige: den skatt som skatt tilkommer.» — Rom. 13: 7.

Med hensyn til politikk inntar Jehovas vitner et nøytralt standpunkt. De gabonske myndigheter førte ikke fram en eneste person som sa at vitnene hadde oppfordret ham til ikke å stemme. For øvrig er stemmeavgivningen i Gabon hemmelig, så det skulle ikke være mulig å si hvem som stemte, eller hvem som ikke stemte. Det hadde dessuten ikke vært noe valg på tre år da dette forbudet ble kunngjort, og det skulle ikke bli holdt noe på fire år. Kan derfor dette med stemmeavgivningen være et problem som Gabon plutselig er blitt stilt overfor? Neppe.

Hva så med den beskyldningen som gikk ut på at de skaper uroligheter blant befolkningen? Vitnene forkynner det gode budskap om Guds rike. De tvinger aldri noen til å godta det de forkynner, og bli Jehovas vitner. De følger det råd Jesus ga da han sa: «Når I kommer inn i et hus, da skal I hilse det; og dersom huset er det verd, da komme eders fred over det; men dersom det ikke er det verd, da vende eders fred tilbake til eder! Og om noen ikke tar imot eder og ikke hører på eders ord, da gå ut av det hus eller den by, og ryst støvet av eders føtter!» — Matt. 10: 12—14.

Jehovas vitner har forkynt åpenlyst i Gabon siden 1958. Hvorfor anklager så myndighetene etter 12 år dem plutselig for å skape uroligheter?

For å vise at beskyldningene var grunnløse, sendte vitnene et brev på fire sider til myndighetene som tok for seg de ovennevnte punktene. Hva ble resultatet? Et kort svar hvor det sto at deres lovlige korporasjon var blitt «oppløst». Det ble tilføyd at når myndighetene først har truffet en beslutning, er den «suveren og kan ikke forandres».

Men ettersom anklagene er falske, og ettersom dette er et spørsmål som har med tilbedelsesfriheten å gjøre, bør det da ikke bli en forandring? Jo, absolutt!

Vitnene ba om å få treffe presidenten i Gabon og forklare sin stilling og tilbakevise de falske anklager som var blitt rettet imot dem. Anmodningene ble imidlertid ignorert. Myndighetene lot ikke vitnene få anledning til å forklare sin stilling overfor de høye embetsmenn som sto bak forbudet.

Du kan gjøre noe for å hjelpe dem

Selv om myndighetene har nektet å høre vitnenes forklaring, kan du gjøre noe for å hjelpe vitnene. Hvis du er imot at tilbedelsesfriheten på den måten blir undertrykt, at bibler blir beslaglagt, og at det blir truffet andre strenge tiltak overfor fredsommelige kristne, kan du skrive til en eller flere av de regjeringsrepresentanter som er oppført på listen på foregående side, og gi uttrykk for hva du mener. Du kan oppfordre dem til å vise respekt for sitt eget lands grunnlov og for mennesker som ønsker å gjøre Guds vilje.

Hvis du gjør det, kan det kanskje få myndighetene i Gabon til å ta opp saken på nytt og forandre sin handlemåte, slik at det kan vise seg at Gabon virkelig er «vennskapets land».

[Ramme på side 307]

REGJERINGSREPRESENTANTER

His Excellency

President Albert B. Bongo,

OPP 546

Libreville, Gabon

The Honorable Leon Mebiame,

Vice-president

BP 547

Libreville, Gabon

Mr. Jean-Stanislas Migolet,

Minister of State

BP 549

Libreville, Gabon

Mr. Jean Remy Ayoune,

Minister in Charge of Foreign Affairs

BP 389

Libreville, Gabon

Mr. Raphael Mamiaka,

Minister of the Interior

BP 1110

Libreville, Gabon

His Excellency

866 United Nations Plaza

New York, N. Y. 10017, U.S.A.