Bibelen — Skaperens veiledning til menneskene
«EN LYKTE for min fot og et lys for min sti.» Slik beskriver salmisten Guds Ord. Og det er meget passende, for Bibelen tjener som et lys som opplyser den vei Gud ønsker at alle mennesker skal vandre. En bok som denne — Skaperens veiledning til hele menneskeheten — fortjener i sannhet å bli omhyggelig studert. Alle som har kjærlighet til Guds Ord, bør ikke bare være godt kjent med dets innhold, men de bør også vite hvordan Guds Ord er blitt til, og hvorfor det kan sies at det er «innblest [inspirert, NW] av Gud». — Sl. 119: 105; 2 Tim. 3: 16.
Nedskrivningen av Bibelen ble påbegynt så tidlig som i år 1513 f. Kr., da Moses ble ledet til å skrive den første delen av beretningen. Og da apostelen Johannes i slutten av det første århundre etter Kristus skrev sine skrifter, fullførte han nedskrivningen av Bibelen — omtrent 1600 år etter at den var blitt påbegynt. Det er ingen annen bok det har tatt så lang tid å fullføre.
Hele Bibelen eller deler av den er i dag tilgjengelig på over 1400 språk. Det er få bøker som kommer ut i millionopplag, men Bibelen er blitt trykt i flere milliarder eksemplarer. Ingen annen bok kan slå denne rekorden.
Bare det at en religiøs bok er blitt skrevet, at den er blitt bevart i mange hundre år, og at den blir høyt aktet av millioner av mennesker, er naturligvis ikke noe bevis for at Gud står bak den. Den må inneholde beviser for at Gud er dens Forfatter, for at den er inspirert av Gud. En omhyggelig undersøkelse av Bibelen vil overbevise oppriktige mennesker om at den virkelig inneholder slike indre beviser.
Bibelen ble opprinnelig skrevet på hebraisk, arameisk og gresk, og slik vi kjenner den, inneholder den 66 bøker. Antall bøker kan variere (som følge av at én bok er slått sammen med en annen bok), men det er av mindre betydning, og den rekkefølge bøkene er ordnet i, er også av mindre betydning. Bøkene fortsatte å være atskilte bokruller lenge etter at den bibelske kanon eller fortegnelse over inspirerte bøker ble fullført, og i gamle fortegnelser varierer den rekkefølge de er ordnet i. Det som er av betydning, er imidlertid hvilke bøker som er tatt med. Det er i virkeligheten bare de bøkene som nå finnes i Bibelen, som med rette kan gjøre krav på å være inspirert. Helt fra gammel tid er det blitt gjort forsøk på å innlemme andre skrifter i Bibelens kanon, men uten resultat.
Bibelen ble opprinnelig skrevet i form av fortløpende, hele linjer av bokstaver. Det var ikke før i det niende århundre etter Kristus at et system for å skille setningene fra hverandre ved hjelp av skilletegn ble oppfunnet. Hovedtrekkene ved det tegnsetningssystem som vi har i dag, ble til i det 15. århundre etter Kristus som en følge av at boktrykkerkunsten ble oppfunnet. Inndelingen av Bibelen i kapitler og vers (i den autoriserte engelske oversettelsen av Bibelen er det 1189 kapitler og 31 173 vers) ble heller ikke foretatt av dem som skrev den. Den ble foretatt mange hundre år etter deres tid. Noen jødiske lærde, massoretene, inndelte de hebraiske skrifter i vers. I det 13. århundre etter Kristus ble så inndelingen i kapitler foretatt.
Inspirert av Gud
Omkring 40 forskjellige menn tjente som sekretærer for den store Forfatter og nedskrev under inspirasjon Jehovas Ord. «Den hele Skrift er innblest [inspirert, NW] av Gud,» skrev den kristne apostelen Paulus. Og dette gjelder både de skrifter som utgjør de kristne greske skrifter, og «de andre skrifter». (2 Tim. 3: 16; 2 Pet. 3: 15, 16) Men hva mener vi når vi sier at Bibelen ble skrevet under inspirasjon?
Med «inspirasjon» mener vi ikke her bare en stimulering av tenkeevnen og følelsene som setter en i stand til å frambringe et kunstnerisk produkt (ikke en slik inspirasjon som den en taler om i forbindelse med verdslige kunstnere eller diktere), men det å frambringe feilfrie skrifter, skrifter som har samme autoritet som de ville ha hatt om Gud selv hadde skrevet dem. Hvordan gjorde Skaperen dette mulig?
Gud lot sin ånd virke på trofaste menn som han brukte til å nedskrive tingene under hans ledelse. Av den grunn kunne apostelen Peter si: «Aldri er noe profetord framkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.» (2 Pet. 1: 21) I minst ett tilfelle tilveiebrakte imidlertid Gud selv opplysningene i skreven form. Det skjedde i forbindelse med De ti bud, som Gud ga Moses på to «tavler av stein, skrevet med Guds finger». — 2 Mos. 31: 18.
I noen tilfelle ble opplysningene overført ord for ord, etter diktat. (2 Mos. 34: 27) Profetene fikk også i mange tilfelle spesielle budskaper som de skulle overbringe. (1 Kong. 22: 14; Jer. 1: 7) Kjensgjerningene viser imidlertid at de menn som Gud brukte til å nedskrive Bibelen, ikke alltid skrev etter diktat. Johannes mottok for eksempel Åpenbaringen gjennom Guds engel «i tegn», og det ble sagt til Johannes: «Det du ser, skriv det i en bok.» (Åpb. 1: 1, 2, 10, 11) Gud fant det tydeligvis passende å la bibelskribentene selv velge de ord og uttrykk de trengte for å beskrive de syn de fikk, selv om han hele tiden sørget for å lede dem i deres arbeid, slik at det endelige produkt var nøyaktig i samsvar med hans hensikt. (Pred. 12: 10) Dette forklarer uten tvil hvorfor stilen er så forskjellig i de forskjellige bøkene i Bibelen.
Det kan ikke herske noen tvil om at de skrifter som Moses skrev, er inspirert, i lys av de beviser de inneholder. Moses fant ikke selv på at han skulle være israelittenes fører. Til å begynne med var han ikke villig til å påta seg oppgaven. (2 Mos. 3: 10, 11; 4: 10—14) Det var Gud som oppreiste Moses og ga ham mirakuløse evner. Til og med tegnsutleggerne eller de magipraktiserende prestene måtte innrømme at Gud sto bak Moses. (2 Mos. 4: 1—9; 8: 16—19) Moses ble først tilskyndt til å tale og deretter til å skrive ned en del av Bibelen i lydighet mot Guds befaling.
Etter Moses’ død ble Josvas, Samuels, Gads og Natans skrifter (Josva, Dommerne, Rut og 1 og 2 Samuel tilføyd. De skrifter som kong David og kong Salomo skrev, bidro også til at de hellige skrifters kanon vokste. Så har vi profetene, fra Jonas til Malakias, som alle bidro til at Bibelens kanon vokste. Og de oppfylte alle de krav som Guds Ord stiller til sanne profeter: De talte alle i Jehovas navn, deres profetier gikk i oppfyllelse, og de vendte menneskene til Gud. — 5 Mos. 13: 1—3; 18: 20—22.
Hvordan de inspirerte skrifter ble samlet
Ettersom Jehova ledet nedskrivingen av de inspirerte skrifter, er det logisk å trekke den slutning at han også ville lede samlingen av dem. Ifølge den jødiske tradisjon hjalp Esras til med dette arbeidet etter at de bortførte jødene igjen hadde slått seg ned i Judea. Han var godt kvalifisert for denne oppgaven, ettersom han var en av dem som ble brukt til å nedskrive Bibelen, var prest og også var «en skriftlærd mann, vel kjent med Mose lov». — Esras 7: 1—11.
De hebraiske skrifters kanon ble fullført mot slutten av det femte århundre før Kristus. Den inneholdt de samme skrifter som dem vi har i dag. Ikke noe råd av mennesker bestemte at de skulle være kanoniske. De hadde helt fra begynnelsen Guds godkjennelse. Det mest avgjørende vitnesbyrd når det gjelder hvilke bøker som hører med til de hebraiske skrifters kanon, har vi i det som Jesus Kristus og de kristne greske skrifters skribenter sa. De benyttet flittig de inspirerte hebraiske skrifter, men de siterte aldri fra de apokryfiske bøker. — Luk. 24: 44, 45.
Bibelens kanon fullført
Nedskrivingen og samlingen av de 27 bøkene i de kristne greske skrifter foregikk omtrent på samme måte som i tilfellet med de hebraiske skrifter. Kristus «ga gaver i form av mennesker», ja, «han . . . ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere». (Ef. 4: 8, 11—13, vers 8 fra NW) Under Guds hellige ånds ledelse nedskrev de sunn veiledning for den kristne menighet. Jesus forsikret sine apostler om at Guds ånd ville hjelpe dem, undervise dem, lede dem og hjelpe dem til å huske de ting de hadde hørt av ham, og også åpenbare for dem ting som skulle skje i framtiden. (Joh. 14: 26; 16: 13) Dette forsikrer oss om at deres evangelieberetninger er sanne og nøyaktige.
Det som virkelig viser at en bestemt bok er kanonisk, er ikke hvor mange ganger eller av hvilken ikke-apostolisk skribent den er blitt sitert. Boken må i seg selv inneholde beviser for at den er blitt frambrakt av den hellige ånd. Den kan følgelig ikke inneholde overtroiske forestillinger eller demonisme eller oppmuntre til tilbedelse av skapninger. Den må være fullstendig i harmoni med resten av Bibelen. Hver bok må være i samsvar med det «mønster av sunne ord» som Gud har gitt, og må være i samsvar med Jesu lære. — 2 Tim. 1: 13, NW.
Det er ingen tvil om at apostlene talte med gudgitt myndighet. Den hellige ånd ga dem «evne til å skjelne mellom inspirerte uttalelser», slik at de kunne avgjøre om disse uttalelsene var fra Gud eller ikke. (1 Kor. 12: 4, 10, NW) Da Johannes, den siste av apostlene, døde, endte denne pålitelige rekken av menn som skrev under inspirasjon. Og da Johannes hadde skrevet Åpenbaringen, sitt evangelium og sine brev, var derfor Bibelens kanon fullstendig.
Bibelens 66 bøker viser ved at de er i harmoni med hverandre, at Bibelen er en enhet, og dette viser igjen at Bibelen virkelig er Jehovas inspirerte sannhetsord.
Opplysninger som menneskene ikke kan få noe annet sted
Bibelen inneholder opplysninger som menneskene ikke kan få noe annet sted. Beretningen i 1 Mosebok inneholder for eksempel opplysninger angående jordens skapelse. Den gjør oss kjent med ting som fant sted før mennesket ble til. (1 Mos. 1: 1—31) Bibelen gjør oss også kjent med samtaler som er blitt ført i himmelen, samtaler som ikke noe menneskelig øre kunne høre, og som ingen ville ha hatt kjennskap til hvis Gud ikke hadde gjort menneskene kjent med dem. — Job 1: 6—12; 1 Kong. 22: 19—23.
Bibelen gjør oss dessuten kjent med Jehova. Den gjør oss i detalj kjent med mirakuløse syner av Jehova som hans tjenere ble begunstiget med å få. (Dan. 7: 9, 10) Bibelen gjør oss også kjent med Guds navn, «Jehova», som forekommer over 6800 ganger i de hebraiske skrifters massoretiske tekst. I Bibelen blir vi gjort kjent med Jehovas enestående egenskaper, for eksempel hans kjærlighet, visdom, rettferdighet, barmhjertighet, langmodighet, gavmildhet og uforanderlighet, og hans fullkomne kunnskap. — 2 Mos. 34: 6, 7.
Bibelen har dessuten mye å si angående Guds Sønn og den viktige rolle han spiller i forbindelse med Guds hensikt. (Kol. 1: 17—20; 2: 3; 2 Kor. 1: 20) Da Guds Sønn var her på jorden, gjorde han mer enn noen annen det mulig for menneskene å bli bedre kjent med Jehova. Han kunne derfor si: «Den som har sett meg, har sett Faderen.» (Joh. 14: 9) Hvis det Jesus sa og lærte, ikke var blitt skrevet ned og gjort til en del av Bibelen, ville vi imidlertid ikke ha hatt disse nøyaktige opplysningene i dag.
En profetisk og praktisk veileder
Detaljene når det gjelder gjennomføringen av Guds hensikt, blir åpenbart i Bibelen. Alle de forutsagte velsignelser for lydige mennesker var knyttet til den lovte Frelser som Jehova skulle oppreise. Gud omtalte ham profetisk i Edens hage som Guds kvinnes «ætt». (1 Mos. 3: 15) Senere lovte Gud at denne Ætten skulle komme gjennom Abraham. (1 Mos. 22: 18) Han viste at den lovte Frelser skulle være konge og prest til evig tid «etter Melkisedeks vis». (Sl. 110: 4; Heb. 7: 1—28) Han ga Israel lovpakten med dens presteskap og dens offer, som alt sammen var en «skygge av de kommende goder». — Heb. 10: 1; Kol. 2: 17.
David ble lovt at kongedømmet skulle være i hans familie til evig tid. (2 Sam. 7: 11—16) Og det blir vist at den som arver dette løftet, og som alle de andre profetiene pekte fram mot som Befrier, er Jesus Kristus. Ja, gjennom hele Bibelen blir oppmerksomheten rettet mot de inspirerte skrifters tema — Guds rike med Jesus Kristus som konge som det middel Jehova har skaffet til veie for å gjennomføre sin hensikt.
Som en profetisk bok står Bibelen i særklasse. Den viser således betydningen av historiske begivenheter og viser at det måtte gå slik som det gjorde. (Luk. 19: 41—44) Den viser hva som er alle nåværende verdslige regjeringers framtid, at de alle vil bli tilintetgjort av Guds himmelske rike, og at dette rike vil bestå for bestandig. (Dan. 2: 44) Den gjør oss kjent med betydningen av begivenheter i vår tid og viser at vi lever i den forutsagte «endens tid» for denne gamle ordning, og at Gud snart vil tilintetgjøre alle de onde.
Hvis vi ikke hadde hatt Bibelen, ville vi ikke ha visst hva som er den egentlige hensikt med en innvigd persons liv: «Frykt Gud og hold hans bud! Det er hva hvert menneske bør gjøre.» (Pred. 12: 13) Den viser tydelig at mennesket ikke er blitt til ved en blind tilfeldighet, men at det ble skapt av Gud, som har en kjærlig hensikt med menneskeheten. Og den forklarer hva som er Guds vilje med hensyn til oss nå, og hvordan vi kan oppnå virkelig tilfredshet. — Åpb. 4: 11; 1 Tim. 2: 3, 4; Sl. 16: 11.
Menneskenes historie viser at mennesket ikke kan styre sin gang på en vellykket måte uavhengig av Gud. (Jer. 10: 23) Bare Bibelen tilveiebringer den veiledning som mennesket trenger. Den gir veiledning når det gjelder hvilke moralnormer det må følge, og viser hva Gud fordømmer, og hva han godkjenner. (Gal. 5: 19—23) Den viser seg å være en meget praktisk hjelp i en verden som har kastet alle moralske hemninger over bord. Den hjelper oss til å tilegne oss Guds syn på tingene og til å behage ham.
Er det ikke tydelig hvorfor Bøkenes bok bør være menneskenes fremste lærebok for studium? De kristne er framfor alt sterkt interessert i å granske denne boken hvis Forfatter er han som Guds Sønn sa følgende til: «Ditt ord er sannhet.» (Joh. 17: 17) Jo bedre kjent du blir med Bibelens 66 bøker, jo mer overbevist vil du bli om at Bibelen i sannhet er Skaperens veiledning for hele menneskeheten.