Kamerun undertrykker tilbedelsesfriheten

KVINNER ble arrestert og slått. En kvinne ble så ille tilredt at hun sluttet å puste fem ganger. Noen av dem som ble mishandlet, var syke og overlever kanskje ikke.

Menn ble ubarmhjertig slått bevisstløse. Én mann fikk 20 slag, deretter 100 slag i tillegg og senere slått for tredje gang.

Hundrevis ble arrestert på grunnlag av falske anklager. Noen ble holdt innesperret i over en uke i fengselsceller uten toaletter. Tolv ble holdt innesperret i en celle som bare var 2 × 2, 5 × 3 meter og bare hadde 16 små lufthuller. Noen måtte vente i flere dager før de fikk mat og legehjelp for sine sår.

Disse og mange lignende tilfelle har inntruffet som følge av en regjerings offisielle politikk. Hvor har dette funnet sted? Er denne brutaliteten en beskrivelse av forholdene i nazistiske konsentrasjonsleirer? Var offerne farlige forbrytere?

Nei, det du nå leser, er en beretning om hva som fant sted for ikke så lenge siden i det afrikanske landet Kamerun. Og hvem var det som ble utsatt for en slik grusom behandling? Det var ikke forbrytere — ikke mordere, opprørere, tyver eller revolusjonære elementer. Det var landets ærligste og fredeligste borgere.

Det hele nådde et høydepunkt den 13. mai. Hva som da hendte, ble beskrevet med store overskrifter på første side i La Presse du Cameroun for 14. mai 1970: «Ifølge et dekret som ble undertegnet av presidenten i går, er JEHOVAS VITNERS ORGANISASJON FORBUDT I KAMERUN».

Avisen sa videre: «Ifølge et dekret som i går ble undertegnet av statens overhode, er den gruppen som er kjent som Jehovas vitner, offisielt blitt oppløst. . . . Utøvelsen av denne organisasjonens virksomhet er blitt forbudt i hele forbundsrepublikken Kameruns område.»

Hvorfor gikk regjeringen i Kamerun til et slikt drastisk skritt overfor en religiøs organisasjon som er kjent verden over som en fredelig organisasjon hvor det hersker ro og orden? Fordi Jehovas vitner stiller seg nøytrale til politiske anliggender og ikke tar del i dem, ble de anklaget for å være i opposisjon til regjeringen.

Presidentvalget

Presidenten i forbundsrepublikken Kamerun er muhammedaner og heter El Hadj Ahmadou Ahidjo. Den 28. mars 1970 ble han med et flertall på 97,65 prosents stemmer for tredje gang på rad valgt til president for en periode på fem år. Pressen var enstemmig i sine uttalelser om at valget hadde vært en stor suksess, og at de som stemte, gjorde det «i samsvar med sin samvittighet og i fullstendig frihet».

Men var det virkelig frihet i Kamerun? Ikke for alle. Enkelte av medlemmene av det regjerende politiske parti, C. N. U. Cameroon National Union — øvde stort press på Jehovas vitner. Det at Jehovas vitner ikke tar del i politiske anliggender, vakte harme hos noen altfor nidkjære partimedlemmer, som gjorde disse kristne til sin spesielle skyteskive under valgtalene.

André Fouda, et eldre medlem av den lovgivende forsamling og en stor motstander av Jehovas vitner, rettet for eksempel den 20. mars et voldsomt offentlig angrep mot vitnene på «La Place de l’Indépendance» i Akonolinga. Ifølge et Jehovas vitne som hørte hele talen, sa André Fouda: «Hvis det finnes noen ’Maka’ (en tidligere kannibalsk stamme) i Akonolinga, står det dem fritt for å ete Jehovas vitner.»

Jehovas vitner ble utsatt for mange forskjellige former for press i tiden før valget. Følgende rapport kommer fra et vitne i Akonolinga:

«Prefekten, Louis Mandeng, ga ordre til at alle Jehovas vitner skulle melde seg på hans kontor på valgdagen, den 28. mars, kl. 7 om morgenen. Vitnene adlød. Sirenen gikk som et tegn på at valglokalene var blitt åpnet. Mandeng tok ledelsen i sin bil. Han hadde alle vitnenes identifikasjonspapirer og ga tegn til dem om å følge ham til valglokalene, som lå omkring 100 meter borte. Da vitnene ble klar over at prefekten hadde til hensikt å tvinge dem til å stemme, fulgte de ikke lenger etter bilen hans, men gikk hjem.»

Samme kveld og neste dag ble flere Jehovas vitner arrestert. Menighetens tilsynsmann skriver: «Kl. 21 samme kveld ble jeg arrestert av brigadesjefen og sov om natten naken på sementgulvet i fengselscellen.» Han ble holdt i fengsel til 22. april.

Et annet vitne i Akonolinga skriver: «Den 23. mars kom Nicolas Voundi, varamannen for Nyoung og Mfoumou, til prefekten og fortalte ham i mitt nærvær at han hadde sagt til min arbeidsgiver at han ikke skulle beholde et annet Jehovas vitne og meg på verkstedet sitt. Den 25. mars, da Mandeng kom tilbake fra Yaoundé, ga han oss begge ordre om å melde oss på hans kontor hver dag, om morgenen og om ettermiddagen.

«’Nå er det alvor,’ sa han. ’Jeg må ha svar senest i morgen. Skal dere stemme, eller skal dere ikke stemme? Jeg spør dere: Skal dere stemme eller ikke?’

«Han slo i bordet med høyre hånd. Fire ganger spurte han meg om jeg skulle stemme. Jeg forholdt meg taus. Han ringte så til gendarmeriet [militærpolitiet] og sa at de skulle komme og hente oss. Fra den 17. til den 28. mars la prefekten press på oss for å få oss til å stemme. Men så snart valget var over, den 28. mars kl. 18, ble vi ikke lenger anklaget for å unnlate å stemme. Prefekten begynte da å anklage oss for å ha forkynt mot det å stemme, det vil si, at vi hadde ’forkynt unnlatelse av å stemme’. Jeg tilbrakte natten sammen med 11 andre vitner i en celle som var 2, 5 meter lang, to meter bred og tre meter høy, og som hadde 16 små lufthuller.»

Brutale metoder brukt

En reisende representant for Jehovas vitner forteller hva han opplevde, med følgende ord: «Om kvelden den 26. mars kl. 21.30 banket det hardt på døren min. Da jeg spurte hvem det var, ble det svart: ’Det er brigadesjefen (herr Onguene). Jeg åpnet døren, og han spurte meg: ’Hva gjør De her? . . . La meg få se Deres identifikasjonspapirer.’ Alle mine papirer var i orden. ’Hvor er Deres valgkort?’ ’Jeg har ikke noe.’ ’Hvorfor ikke?’ ’Fordi jeg ennå ikke har fått noe.’

«Han sa til meg at jeg skulle bli med ham til gendarmeriet, hvor han ga meg ordre om å ta av meg alle klærne med unntagelse av underbuksene. I den cellen jeg sov i, var det åtte vitner fra menigheten i Akom. Neste morgen ble jeg sammen med andre vitner satt til å vaske brigadesjefens bil, mens andre vitner fikk i oppdrag å lage gjerde rundt hans peanøttmark.

«Den 27. mars kl. 22.30 ble jeg vekt av den samme brigadesjefen, som sa: ’Si meg om De kommer til å stemme i morgen, for alle som ikke stemmer, kan vente seg en streng straff,’ Jeg hadde ikke før svart ham, før han igjen låste meg inne i den samme cellen. Han tok alle sine gendarmer med seg og begynte å oppsøke vitnene i deres hjem. Det ble arrestert i alt 45.

«På valgdagen, den 28. mars, begynte vitnene å synge i sin celle. Da brigadesjefen Onguene hørte at vi sang i cellen i gendarmeriet, kom han med alle sine gendarmer og den mest brutale soldat jeg noen gang har sett. På brigadesjefens ordre begynte denne soldaten å slå oss ubarmhjertig. Det eneste vi hadde på oss, var underbuksene. Jeg ble truffet av et slag i nakken og mistet bevisstheten noen minutter. Flere slag fikk meg til bevissthet igjen, ettersom soldaten fortsatte å slå. Våre rygger bærer tydelige merker etter slagene med stokken.

«Etter at de hadde slått og såret oss på denne måten, ville de ikke la oss komme på sykehuset. Vi fikk ikke engang vann til å vaske oss med på åtte dager. Det gikk to dager før vi fikk mat. Deretter ble vi satt til å skjære gress og gjøre byen ren. Etter tre og en halv uke ble vi stuvet inn i en lastebil og kjørt til prefekten for Dja og Lobo. På veien dit regnet det kraftig, og det ble kaldt. En av de kristne søstrene blant oss var gravid i åttende måned. Søndag den 19. april kalte prefekten oss inn på sitt kontor og løslot oss senere.»

Jehovas vitner i byen Sangmélima ble utsatt for noe av den verste behandlingen. Der var det 92 vitner som ble arrestert og fengslet. Et av de vitnene som ble arrestert, forteller: «Det var den 23. mars, nøyaktig fem dager før presidentvalget den 28. mars, at to vitner fra Messock menighet ble ført til B.M.M. (Mixed Mobile Brigade, det mest fryktede politi i Kamerun) i Sangmélima, anklaget for å ha organisert et møte som gikk ut på å ’forkynne unnlatelse av å stemme’. Et vitne ble løslatt på grunn av sin alder, men spesialpioneren F . . . ble holdt tilbake ved B.M.M.

«Dagen etter valgene ble det organisert en forferdelig kampanje for å få arrestert alle Jehovas vitner. Hver dag ble det sendt lister til B.M.M. med navn på Jehovas vitner, og både menn og kvinner fylte de fem cellene til B.M.M. i Sangmélima.

«I Djoum ble noen vitner slept nakne over cementgulvet etter at de var blitt slått til blods. I åtte dager var de tvunget til å late vannet og kvitte seg med sine ekskrementer i cellene (det fantes ikke toaletter i cellene), før de ble stuvet inn i en lastebil og transportert til Sangmélima. Over 45 vitner, hvorav noen hadde barn med seg, mens andre var eldre som nesten ikke kunne gå, ble ført dit. Det sto så dårlig til med dem at til og med myndighetene ved prefekturet her fikk medlidenhet med dem og løslot dem neste dag. I fengslet fant disse vitnene over 80 av sine kristne brødre og søstre fra Sangmélima, Bengbis og Zoetélé.

«De fem cellene til B.M.M. i Sangmélima var stappfulle av vitner, som ble forhørt én og én av gangen inntil 21. april. Den dagen ble de alle ført inn i det store konferanserommet i prefekturet for å høre en tale av prefekten, herr Biscéne. Han advarte oss alle om at vi måtte stemme den 7. juni, ellers ville vi bli arrestert igjen.»

En heltidsforkynner blant Jehovas vitner forteller hva som skjedde straks etter valgene i Bertoua, hvor over 30 vitner ble arrestert: «Hele dagen torsdag 2. april ble forskjellige tatt i forhør av politiet én og én. Tidlig om morgenen begynte brigadesjefen å forhøre oss. Da han ble klar over at han ikke kunne diktere de første av våre kristne brødre hva de skulle gjøre, tilkalte han kapteinløytnanten fra Bertoua avdeling. Denne mannen, som opptrådte på en meget brutal måte, ga en gendarm ordre om å slå vitnene på det grusomste mens de ble forhørt. Den det gikk mest ut over, var et ungt vitne fra Belabo som bare er 19 år gammel (for ung til å stemme), og et annet vitne fra Diang. Hensikten med alle de spørsmålene de stilte oss, var å få oss til å anklage Selskapet Vakttårnet eller en av dets representanter for å ha fortalt oss at vi ikke skulle stemme.

«Etter at vi hadde vært utsatt for en slik behandling en hel dag, ble vi låst inne i en celle, hvor vi på løytnantens ordre skulle tilbringe to døgn uten mat eller vann. I løpet av natten hadde de to unge mennene som jeg nevnte, så store smerter at de ikke kunne røre seg.

«Søndag 5. april ble alle vitnene fra Bertoua løslatt. I de 13 dagene vi var i gendarmeriet, fikk vi ingen mat med unntagelse av to små måltider som kapteinen sendte inn til oss. Det som får oss til å glede oss, er at vi alle er fast bestemt på å være utholdende.»

Begivenheter som førte til forbudet

Etter valgene og det forferdelige press vitnene hadde vært utsatt for, gjorde de seg mange anstrengelser for å få anledning til å snakke med representanter for myndighetene og få forklart sitt bibelske standpunkt for dem. Disse forsøkene slo feil.

I betraktning av den alvorlige situasjon skrev tre fremtredende medlemmer av Jehovas vitners lovformelige organisasjon i Douala til president El Hadj Ahmadou Ahidjo den 13. april og ba han respektfullt om å bruke den makt han hadde som følge av sin høye stilling, og sette en stopper for forfølgelsen av Jehovas vitner. Vitnene tilbød å sende en delegasjon til hovedstaden Yaoundé for å møte presidenten og legge fram sin sak for ham og fortelle ham om deres arbeid og hensikten med det.

Den 21. april ble de fleste av de arresterte kristne vitner løslatt, til stor glede for dem. Noen dager senere ble det imidlertid foretatt flere arrestasjoner, men ikke så mange som tidligere. En usikker tilstand hersket inntil den 13. mai.

Da, som lyn fra klar himmel, ble det over hele landet kunngjort gjennom nyhetene at Jehovas vitners organisasjon var blitt fullstendig forbudt i Kamerun. Dagen etter denne kunngjøringen i radioen kom politiet til den bygningen som Selskapet Vakttårnets avdelingskontor nettopp har bygd i Douala. De forseglet de rommene som ble brukt til kontor, lager av litteratur og møter for Jehovas vitner.

Tidlig fredag morgen den 15. mai reiste den ansvarshavende for avdelingskontoret fra Douala til Yaoundé for å levere en skrivelse med en appell til presidenten og for å søke audiens hos ham. Denne representanten for avdelingskontoret visste ikke da at sjefen for den nasjonale sikkerhet nettopp hadde undertegnet en bestemmelse som gikk ut på at alle Jehovas vitners misjonærer skulle forlate landet innen 20. mai. Da han vendte tilbake til Douala om lørdagen den 16. mai, fant han at avdelingskontoret var bevoktet av to bevæpnede politimenn. Hele personalet ble holdt i husarrest inntil søndag kveld den 17. mai. Ingen fikk tillatelse til å forlate bygningen, og ingen fikk komme inn i den. Politiet behandlet imidlertid stort sett misjonærene med vennlighet og respekt.

I løpet av denne tiden mottok vitnene ikke et eneste svar på de brev de sendte til myndighetene. Disse kristne mottok ikke noe skriftlig. Det hele fant sted i hemmelighet, uten at de fikk anledning til å sende representanter som kunne tale deres sak.

Den 20. mai ble seks misjonærer, fem fra Canada og én fra Nigeria utvist av landet. På det tidspunkt hadde avdelingskontoret mottatt rapporter om over 335 arrestasjoner.

Alminnelige valg og flere mishandlinger

Det var ikke bare under presidentvalgene den 28. mars at Jehovas vitner ble arrestert og slått. Den 7. juni skulle det være alminnelige valg, og igjen ble Jehovas vitner utsatt for angrep, og flere ble arrestert. Et vitne rapporterer fra Manjo:

«Lørdag 6. juni begynte underprefekten, Moussa Mbello, sin kampanje med arrestasjoner. Et vitne ble arrestert dagen før valgene. Kvinner på 75 år ble ført til gendarmeriet og utsatt for brutal behandling. Noen av dem var syke, og vi vet ikke om de kommer til å overleve.

«Det som er overraskende, er å se underprefekten gå fra hus til hus og til og med gå ut på vitnenes plantasjer for å arrestere dem. Denne letingen har pågått dag og natt. De som tar ledelsen i dette angrepet, er underprefekten Moussa Mbello og lederen for underavdelingen av C.N.U., Pascal Wansi.»

Straks etter valgene den 7. juni ble et kvinnelig Jehovas vitne i Namba så ille tilredt ved slag at hun sluttet å puste fem ganger. En annen kvinne besvimte tre ganger. Et mannlig Jehovas vitne fikk 20 slag og deretter ytterligere 100 slag ved inngangen til en Rikets sal. Senere ble han igjen slått.

I mange andre byer og landsbyer ble vitnene undertiden truet og undertiden slått og fengslet. Den samme form for forfølgelse fant sted i Abong Mbang, Ayos, Belabo, Diang, Bengbis, Bipindi, Dizangué, Kobdombo, Minta, Ndoum, Songmbengué, Zoetélé og utallige andre steder i landet. I løpet av ukene like før og etter de to valgene ble det rapportert over 400 arrestasjoner.

Hvorfor blir Jehovas vitner utsatt for denne skammelige behandlingen?

Hvorfor dette forbudet?

Tre uker etter de alminnelige valgene innvigde president Ahidio partiets nye hovedkvarter i Douala. Han kom inn på forbudet mot Jehovas vitner og sa:

«Det rettferdiggjøres ved den kjensgjerning at denne sekten er blitt brukt som et skalkeskjul for en revolusjonær bevegelse som blir ledet fra utlandet, og hvis mål det er ved hjelp av en organisert og ærekrenkende kampanje å sverte og undergrave den samfunnsoppbygning som Kameruns befolkning frivillig har valgt. En slik bevegelse kan ikke tillates i et land som har lidt så mye på grunn av omveltningene ved begynnelsen av dets uavhengighet.» — La Presse du Cameroun for 26. juni 1970.

Men hvor sanne er slike anklager? Jehovas vitner er kjent over hele verden for å stille seg absolutt nøytrale til politikk. De er også kjent som ærlige og lovlydige borgere. Se for eksempel på deres virksomhet i Kamerun!

I mange år har vitnene brakt det gode budskap om Guds himmelske rike til Kameruns gjestfrie innbyggere. 1 1962 ble det opprettet en lovformelig organisasjon, og et avdelingskontor ble åpnet i Douala som skulle ta seg av den stadig voksende organisasjonen. I løpet av de åtte årene som har gått siden da, har over 12 000 vitner brakt det gode budskap om Guds rike til nesten alle byer og landsbyer i landet. Befolkningen i hele landet har hatt anledning til å se at Jehovas vitner holder seg til forkynnelsen av Guds rike og ikke blander seg i politikk. De kan derfor ikke være revolusjonære.

Hvem er det da som er ansvarlig for at Camerun undertrykker tilbedelsesfriheten? Landets president bærer i sannhet en stor del av ansvaret for dette, og det samme gjør andre embetsmenn. Men det er ikke bare politikerne som er ansvarlige for dette. Hva med presteskapet i de andre religionssamfunnene i Kamerun? Hva mener du etter å ha lest følgende kommentar, som sto i La Presse for 15. mai 1970 under overskriften: «Hvorfor er de blitt forbudt?»? Skribenten sier: «Det er tydeligvis mange mennesker, særlig mange andre kristne religionssamfunn hvis tilhengere blir villedet av Jehovas vitner’, som ikke liker denne påtrengende proselyttvirksomhet [til Jehovas vitner].» Men hva sier Kameruns lov?

Kameruns lov

Kameruns lov krever ikke at en skal stemme, noe som ble krevd av Jehovas vitner. Ifølge valglov nr. 69 LF er det imidlertid forbudt å få andre til å «unnlate å stemme». Og når vitnene ikke tok del i valgene, ble de ofte anklaget for å «forkynne unnlatelse av å stemme». Men ingen Jehovas vitner ble formelt anklaget for å ha overtrådt denne loven. Det ble ikke behandlet noen slike saker i retten, hverken før eller like etter valgene.

Jehovas vitner forkynner ikke politikk, men de forkynner Guds Ord, Bibelen, og det har de gjort i Kamerun i over 25 år. Under valgene gikk Jehovas vitner ikke fra dør til dør eller noen andre steder og sa til folk at de ikke skulle stemme. Vitnene tok ikke del i protestdemonstrasjoner mot noe som helst politisk parti eller mot noen som helst politisk kandidat. Jehovas vitner forkynner hverken til fordel for eller imot noen valgkandidat. De blander seg ikke opp i slike saker, hverken i Kamerun eller i andre land.

Hvorfor stemmer Jehovas vitner da ikke selv? Fordi de ser hen til Guds rike ved Kristus som menneskehetens eneste håp. Og som Jesus Kristus sa til sin himmelske Far angående sine etterfølgere, så er de ikke «en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden». (Joh. 17: 14, NW; Jak. 4: 4) Jehovas vitner forsøker oppriktig å følge Jesu eksempel og hans formaning om ’ikke å være en del av verden’. Det å oppnå Guds og Jesu Kristi godkjennelse er av større betydning for dem enn noe annet. Selv om Jehovas vitner har en slik oppfatning når det gjelder dem selv, mener de også at det ville være galt av dem å hindre andre i å stemme eller å blande seg opp i at de gjør det. Vitnene erkjenner i virkeligheten villig at andre har full rett til å stemme hvis de ønsker det.

Jehovas vitner har ikke handlet i strid med Kameruns grunnlov. I første artikkel i Kameruns velskrevne grunnlov sies det:

«Forbundsrepublikken Kamerun er demokratisk, verdslig og sosial. Den skal sikre likhet for loven for alle borgere. Den gir sin fulle tilslutning til de grunnleggende friheter som blir framholdt i den universelle erklæring om menneskerettighetene og i De forente nasjoners pakt.»

Det er tydelig at det er truffet lovmessige tiltak for å beskytte alle Kameruns borgere. Loven garanterer religions- og forsamlingsfrihet. Men likevel undertrykker Kamerun tilbedelsesfriheten.

Vitnene utgjør ingen fare

Ingen regjering har noe å frykte fra Jehovas vitner. Det at de stiller seg nøytrale til politikken i Kamerun, betyr ikke at de er agenter for en annen menneskelig regjering. Vitnene tar ikke del i noe lands politiske anliggender, hverken i Amerika, Europa, Afrika eller noen andre steder. De utgjør derfor ikke «en revolusjonær bevegelse som blir ledet fra utlandet».

Andre lands regjeringer som er blitt påvirket til å forby Jehovas vitners virksomhet, har senere måttet innrømme at de gjorde urett, og har gjenopprettet vitnenes juridiske status. 1 1941 ble for eksempel Jehovas vitners virksomhet forbudt i Australia. Senere ble saken lagt fram for dommer Starke i Australias høyesterett. Da han hadde hørt hva saken gjaldt, bestemte han at hele retten skulle ta stilling til den. Etter at Høyesterett hadde drøftet saken, kom den den 14. juni 1943 til at Jehovas vitner ikke ga seg av med noen opprørsk virksomhet, og at de derfor ikke utgjorde noen fare for staten.a Da forbudet mot Jehovas vitner ble opphevet, omtalte dommer Williams i retten de «fullstendig harmløse prinsipper og læresetninger» som blir framholdt av Jehovas vitner, og tilføyde:

«Ettersom Jehovas vitners religion er en kristen religion, blir følgen av erklæringen om at deres organisasjon er en ulovlig organisasjon, at det er ulovlig å framholde den kristne religions prinsipper og læresetninger, og at enhver gudstjeneste som blir holdt av mennesker som tror på Kristi fødsel, er et ulovlig møte.»

Følgen av forbudet mot Jehovas vitner i Kamerun blir den samme i dette landet.

Vitnene har dessuten ikke tatt del i noen «ærekrenkende kampanje» mot regjeringen, slik det er blitt hevdet. Deres mest utbredte bibelske lærebok, som nå er trykt i 30 millioner eksemplarer på 60 språk, framholder spesielt at det er galt å gjøre det. På side 158 i denne boken, som heter Den sannhet som fører til evig liv, sies det angående menneskelige regjeringer: «Når Gud tillater dem å herske, hvorfor skulle da de kristne prøve å hindre dem i å gjøre det? . . . Vi bør vise tilbørlig respekt for myndighetene.» Det kan ikke være til skade for noen regjering at vitnene lærer dette.

Kjensgjerningene viser således at forbudet mot Jehovas vitner i Kamerun og det som blir anført til støtte for det, ikke har noe gyldig grunnlag.

Et tap for Kamerun

Forbudet mot Jehovas vitner i Kamerun er ikke til gagn for landets befolkning eller dets herskere. Det innebærer tvert imot et tap for Kamerun. Det er et tap for dets anseelse verden over at det undertrykker tilbedelsesfriheten.

Politiske herskere som gjør bruk av vold og brutalitet for å tvinge kristne til å handle i strid med sin religiøse samvittighet, mister sin verdighet.

Landets befolkning lider et stort tap hva det å få religiøs veiledning og undervisning angår, for Jehovas vitner har brakt dem nettopp dette, foruten at de har hatt en andel i å lære Kameruns innbyggere å lese og skrive.

Forbudet mot Jehovas vitner har berøvet oppriktige mennesker i Kamerun anledningen til å ta del i oppbyggende bibelske drøftelser. J. P. Bayemi sier angående dette tap i L’Effort Camerounais for 14. juni 1970:

«La oss i det minste gi dem den ros at de på sin egen måte har hatt hell med seg når det gjelder å fjerne det monopol slike emner som penger, kvinner, menn og drinker hadde på samtalene i hjemmene og i nabolaget, på offentlige steder og i offentlige transportmidler, før Jehovas vitner ble autorisert. Ja, det var en gang da det var svært sjelden å høre kristne drøfte et bibelsk emne.»

Det finnes ikke noe som kan høyne moralen i et land mer enn prinsippene i Guds Ord, Bibelen. Jehovas vitner gjør seg store anstrengelser for å fremme den moralske og åndelige utvikling hos alle som ønsker å få større kjennskap til Bibelen. Hvilket tap er det ikke for Kamerun at Jehovas vitner nå ikke lenger fritt kan undervise folk i disse høye moralnormer!

Du kan si ifra

Hva mener du om en slik brutalitet overfor fredelige kristne? Deres forkynnelsesvirksomhet er forbudt. Ikke engang bibelske drøftelser i private hjem er tillatt. Dyrebare personlige friheter er blitt skjøvet til side. Jehovas vitner og andre mennesker verden over som elsker tilbedelsesfriheten, ønsker ikke å gi inntrykk av at de tolererer denne egenmektige handlemåte, ved å forholde seg tause.

Hvis du ønsker å gi uttrykk for din harme over de tiltak regjeringen i Kamerun har truffet overfor fredselskende kristne, kan du skrive til de representanter for regjeringen i Kamerun og De forente nasjoner som er nevnt på foregående side.

Gi uttrykk for hvor skuffet du er over en slik egenmektig handlemåte. Forklar at Jehovas vitner ikke noen steder blander seg opp i politikk, og at de anklager som er blitt reist mot dem, savner ethvert grunnlag. Appellér til myndighetenes respekt for menneskeverdet og religionsfriheten, som blir garantert i Kameruns grunnlov. Appellér til embetsmennenes respekt for sitt eget lands og Afrikas gode navn og rykte. Bør ikke Kameruns president og hans høye embetsmenn bli hjulpet til å forstå at resten av verden legger merke til det når uskyldige blir brutalt behandlet? Bør de ikke bli klar over at regjeringens embetsmenn i Kamerun ikke har gjort seg selv mer populære hos sitt eget folk eller hos oppriktige mennesker andre steder i verden ved den måten de har behandlet fredselskende kristne på?

Måtte din skriftlige appell bidra til å få myndighetene i Kamerun til å treffe en avgjørelse til fordel for tilbedelsesfriheten.

[Fotnote]

[Ramme på side 47]

REGJERINGSREPRESENTANTER

His Excellency El Hadj Ahmadou Ahidjo

Palace of the President

Yaoundé, Federal Republic of Cameroon

Honorable Salomon Tandeng Muna

B.P. 964

Yaoundé, Federal Republic of Cameroon

Mr. Enoch Kwayeb

B.P. 993 Yaoundé, Federal Republic of Cameroon

Mr. Félix Sabal Lecco

Minister of Justice

B.P. 1126

Yaoundé, Federal Republic of Cameroon

Mr. Raymond Ntheppe

Minister of Foreign Office

Ministry of Foreign Office

Yaoundé, Federal Republic of Cameroon

Mr. Vroumsia Tchinaye

Minister of Information

B.P. 1054

Yaoundé, Federal Republic of Cameroon

Mr. Michel Njine, Ambassador

866 U.N. Plaza

New York, N.Y. 10017, U.S.A.