Fast besluttet på å være til stede
EN MOR i California som er et av Jehovas vitner, forteller hvordan Jehova Gud velsignet hennes bestrebelser for å overvære stevnet med mottoet «Fred på jorden» i 1959. Hun skriver:
«Min mann har alltid på det kraftigste motarbeidet mine bestrebelser for å fortsette i sannheten. Han har gått så langt at han har benyttet seg av fysisk og mental vold og brent min bibelske litteratur. Jeg ville så gjerne overvære stevnet, men jeg kunne rett og slett ikke forstå hvordan det skulle bli mulig. For det første lå stevnestedet over 60 mil fra mitt hjemsted. For det andre har jeg to små barn, som jeg aldri har fått lov til å ta med til Rikets sal eller til stevner. Og for det tredje vil min mann aldri gi meg en øre til noe som har med sannheten å gjøre.
«Jeg kom til å nevne dette for et av de andre vitnene. Hun fortalte meg at hun hadde fått rom på et motell like ved stadionet, og at jeg kunne overnatte der og kjøre med henne til stevnet i hennes bil. Hun foreslo at jeg daglig skulle nevne dette i mine bønner, og at jeg skulle gå inn for å spare, ettersom det ennå var flere måneder til stevnet skulle holdes.
«Jeg gikk inn for å klippe ut reklamekuponger. Når jeg leverte dem inn, fikk jeg tilbake noen av de pengene jeg hadde betalt for kolonialvarer, og de pengene som jeg sparte på den måten hver uke, la jeg til side med tanke på mine utgifter. Det var også noen slektninger som ga meg noen penger som jeg skulle bruke til det jeg hadde lyst til. Jeg ordnet det slik at noen kunne passe barna våre, ettersom min mann aldri ville gå med på at jeg tok dem med meg. Omtrent en uke før tiden var inne til å dra til stevnet, regnet jeg nøye over hvilke utgifter jeg kom til å få, og jeg ble skuffet da jeg oppdaget at jeg hadde cirka 30 dollar for lite.
«Neste formiddag kom et vitne som ikke visste noe om min vanskelige stilling, og ga meg en konvolutt som inneholdt en gave fra henne og hennes mann som jeg skulle ha til stevnet. Tenk dere hvor glad jeg ble da jeg så at konvolutten inneholdt 30 dollar! For meg var dette et så tydelig vitnesbyrd om at Jehova velsignet mine bestrebelser for å overvære stevnet, at det ga meg nytt mot til å gjennomføre mine planer, trass i sterk motstand fra min mann.
«Den morgenen jeg skulle dra, sto jeg opp kl. 5. Jeg var overlykkelig da jeg endelig satt i bilen og kunne kjøre av gårde! Dette var begynnelsen til en uke som ga meg den ene glederike opplevelsen etter den andre, og mitt hjerte er fylt av takknemlighet overfor Jehova for alle disse velsignelsene.»
Hvordan er det med deg? Kommer du til å være til stede på et av seksjonsstevnene med mottoet «Guds herredømme» i sommer?