Jeg glemte aldri Guds sannhet!

JEG kommer alltid til å huske den dagen da det kom et Jehovas vitne hjem til oss. Jeg var bare åtte år gammel. Da hun tilbød mine foreldre litteratur som forklarte Bibelen, avslo de, men jeg var interessert. Jeg ville så gjerne lære om Bibelen. Derfor spurte jeg mine foreldre om jeg ikke kunne få denne litteraturen. De sa at jeg hadde penger selv, og at hvis jeg ville ha den, kunne jeg selv betale for den.

Allerede på dette første besøket begynte forkynneren å hjelpe meg til å forstå Guds Ord. Ut fra min egen bibel lærte jeg at Guds navn er Jehova. — Sl. 83: 19, NW.

I flere uker etter dette kom forkynneren og hennes mann for å hjelpe meg. Så ble det sendt andre vitner. I løpet av hele denne tiden viste mine foreldre ingen interesse for å studere Bibelen sammen med oss, selv om de ble oppfordret til det. Etter hvert studium prøvde jeg å fortelle dem hva jeg hadde lært.

Senere begynte jeg å overvære noen av vitnenes møter. Vitnene viste meg en enestående kjærlighet! De kjørte helt ut til hjemmet vårt, som lå en og en halv mil utenfor byen, bare for å hente meg til møtene. Noen ganger fikk jeg lov til å overnatte hos dem for at jeg skulle få se hvordan de utførte sitt forkynnelsesarbeid.

Da jeg under et av disse besøkene lekte med datteren til et av vitnene, fikk jeg lære at de kristne må avholde seg fra nasjonalistiske handlinger som er avguderiske og i strid med de kristnes nøytralitet. Den fulle forklaring, som jeg fikk av et av de eldre vitnene, gjorde meg så glad at jeg ville dele disse opplysningene med dem jeg elsket mest av alle, mine foreldre.

Jeg var 11 år, og jeg kommer aldri til å glemme det sjokket jeg fikk da jeg fortalte dem om disse kristne kravene og sa at jeg hadde bestemt meg for å adlyde Gud ved å oppfylle dem. Mine foreldre ble rasende. Jeg fikk beskjed om at neste gang vitnene kom på besøk, skulle jeg si til dem at de aldri måtte komme igjen, for ellers ville de bli møtt med en haglbørse. Jeg bønnfalt mine foreldre om at de måtte la meg få vise dem ut fra Bibelen at dette virkelig var Guds krav. Men det nyttet ikke.

Mine foreldre trodde at dette skulle gjøre slutt på alt sammen. Men jeg hadde mine bibelstudiebøker og bibler. Og framfor alt hadde jeg forbindelse med Jehova Gud gjennom bønn.

Flere ganger i løpet av de neste fem årene bestemte jeg meg for at nå skulle jeg glemme alt jeg hadde lært, og jeg forsøkte å få det ut av tankene. Men jeg innså at jeg ikke kunne glemme det, for det var en del av meg selv, og det var sannheten. I løpet av hele denne tiden sørget Jehova i sin kjærlighet alltid for at jeg ble oppmuntret til å fortsette min begrensede tilbedelse av ham. Hver gang jeg holdt på å tro at jeg sto alene i min tilbedelse av ham, fikk jeg besøk av et vitne som la igjen litteratur hos meg. Jeg fant meg et gjemmested og leste hvert eneste ord, akkurat som et tørst menneske som får et glass kaldt vann.

Jeg husker at jeg en gang da jeg var i byen, så et kvinnelig vitne som sto et kvartal bortenfor meg og tilbød blad til folk som gikk forbi. Jeg ble så glad over å se noen som tjente Jehova, at jeg løp nedover gaten for å ta henne igjen, så jeg kunne få hilse på henne! Men hun var borte før jeg nådde fram til henne. Jeg var imidlertid overlykkelig over å få se en tilbeder av Jehova Gud.

På denne tiden studerte jeg mye for meg selv for å bevare en sterk tro. Et av mine yndlingsskriftsteder var 1 Korintierne 10: 13, hvor vi blir forsikret om at Gud ikke vil la oss bli fristet over evne, men alltid vil sørge for en utvei, så vi kan forbli trofaste. Andre skriftsteder, for eksempel Galaterne 6: 9, forsikret meg om at Gud ville velsigne meg og gi meg anledning til å tjene ham i større utstrekning. Av og til fikk jeg også anledning til å snakke med andre om hans løfter.

Da jeg begynte på en høyere skole, fikk jeg endelig anledning til i hvert fall å være noe sammen med Jehovas tjenere igjen. Jeg overvar noen møter og også noen stevner. Da jeg var blitt 16 år, sa jeg til min far at jeg ønsket å la meg døpe på et forestående stevne. Jeg sa at jeg ville forstå at han ikke tillot det så lenge jeg bodde i hans hus, og at jeg ville respektere hans ønsker, men at jeg likevel ville la meg døpe når jeg ble voksen. Han og mor mente at jeg var gammel nok til selv å vite hva jeg ville, og ga meg tillatelse. Jeg ble døpt den 20. mars 1965.

Nå var alt rolig igjen helt fram til eksamensdagen. Da jeg nektet å ta et arbeid som innebar at jeg måtte bryte min kristne nøytralitet, ble min far rasende igjen. Han sa at jeg ikke lenger var hans datter. Jeg ble fullstendig forstøtt. Han bante og skrek til meg helt til han ikke hadde mer pust igjen, og sa at jeg ikke måtte komme hjem mer.

I denne vanskelige perioden hjalp vitnene meg, og hele tiden, absolutt hele tiden, styrket Jehova Gud meg. I sin trofasthet og godhet forlot han meg aldri. Til slutt fikk jeg svar på mine bønner om at jeg måtte få den ære å tjene ham i større utstrekning. Jeg fikk anledning til å bruke en hel ferie til å forkynne om hans rike. Det var en opplevelse så stor at den ikke kan beskrives! Ikke lenge etterpå begynte jeg å bruke all min tid til å forkynne Guds Ord, og denne glederike virksomheten har jeg siden vært opptatt i.

Når jeg ser tilbake på de årene som har gått, forstår jeg at Jehova i sannhet har vært min hyrde, og at jeg ikke har manglet noe. Jeg kan nok bli utsatt for mer forfølgelse, men jeg vet at når jeg bevarer min ulastelighet, vil Jehova alltid være med meg og trøste og velsigne meg. Jeg har fått erfare at Jehova Guds godhet er uforlignelig. — Innsendt.