Grunner til at dette folket er lykkelig

1, 2. a) Hva er det som viser at Jehova var med dette gjenfødte folk i over 600 år etter dets gjenfødelse? b) Hvordan bekreftet Paulus overfor Agrippa at jødene på hans tid var et folk?

ISRAEL fortsatte å bestå i over 605 år etter denne mirakuløse gjenfødelsen i år 537 f. Kr. I løpet av denne tiden sendte Jehova Gud enda flere profeter til dette folket, og nesten helt til slutten av denne perioden viste han dem en enestående gunst. Nesten 600 år etter at dette folket var blitt gjenfødt, omtalte en omskåren fariseer som ble kalt Saulus fra Tarsus, og som var av Benjamins stamme, de privilegier dette folket, som han tilhørte, hadde. Han sa: «Hva fortrinn har da jøden? eller hva gagn er det i omskjærelsen? Meget i alle måter; først og fremst det at Guds ord ble dem betrodd.» «For mine brødre, mine frender etter kjødet, de som er israelitter, de som barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører, de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra etter kjødet.» (Rom. 3: 1, 2; 9: 3—5) Hvilke grunner hadde de ikke til å være lykkelige!

² Denne skribenten sa dessuten følgende til kong Agrippa i Cesarea, idet han omtalte jødene som sitt folk: «Mitt liv fra ungdommen av, som jeg fra første stund har levd iblant mitt folk og i Jerusalem, . . . levde [jeg] etter det strengeste parti av vår gudsdyrkelse, som fariseer. Og nå står jeg her og skal dømmes for håp på det løfte som av Gud er gitt fedrene, det som vårt tolvstamme-folk under uavlatelig gudstjeneste natt og dag håper å vinne fram til; Hvorfor aktes det for utrolig iblant eder at Gud oppvekker døde? . . . jeg . . . står til denne dag og vitner både for liten og for stor, idet jeg ikke sier noe annet enn hva profetene og Moses har sagt skulle skje: at Messias skulle lide, og at han som den første av de dødes oppstandelse skulle forkynne lys for folket og for hedningene.» — Ap. gj. 26: 4—8, 22, 23.

3. Hvorfor kunne det gjenfødte folk i Israel være lykkelig?

³ Det gjenfødte folk i det gamle Israel hadde mange, gode grunner til å være et lykkelig folk. De hadde den rene tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud, Jehova, deres Livgiver, og han beskyttet dem derfor mot de onde ånder, som var underlagt de «onde ånders fyrste», Satan Djevelen. Jehova var ikke bare deres Gud, men han var også deres himmelske dommer og lovgiver. (Es. 33: 22) De var kjødelige etterkommere av Jehovas venn Abraham og av Abrahams sønn Isak og av hans sønnesønn Jakob og av Jakobs 12 sønner. De var således alle i slekt med hverandre etter kjødet og var derfor virkelig én stor familie av brødre og søstre, ja, de var virkelig ett «folk», én nasjon. Ettersom de nedstammet direkte fra Abraham, Isak og Jakob, som Gud hadde gitt sitt løfte, og ettersom Jehova Gud hadde utfridd dem av slaveriet i Egypt, var de hans utvalgte eiendom eller arv. De tilhørte virkelig Jehova Gud.

4. a) Hva betydde det for dette folket at det var «Abrahams ætt»? b) Hvilke andre velsignelser ble dette folket til del, og hvilken enestående begivenhet inntraff i år 33 e. Kr.?

⁴ De var i kjødelig forstand «Abrahams ætt» i hvem alle jordens folk skulle velsignes. (1 Mos. 22: 18; 26: 2—5; 28: 13, 14) De var det eneste folk som var blitt betrodd Jehova Guds ord eller hellige uttalelser, idet de hadde fått loven, profetene og salmene. De hadde det privilegium å kunne bli undervist i dette «Guds ord» og således få kjennskap til de vidunderlige, guddommelige løfter og håp som det inneholdt. Gjennom profeten Moses hadde de som folk betraktet kommet til å stå i et paktsforhold til Gud, og ved Guds spesielle pakt med dem som tilhørte den trofaste kong Davids ættelinje, hadde de Guds løfte om et evig rike med Messias eller Kristus som konge. Ja, det var blitt lovt dem at denne Messias eller Kristus skulle komme direkte til dem, idet han skulle bli født i deres folk. (Dan. 9: 24—26) Deres Messias og konge skulle komme ridende inn i deres hovedstad, Jerusalem, for å bringe dem fred og frelse. (Sak. 9: 9) Ifølge den historiske beretning gjorde han det, nøyaktig til fastsatt tid i år 33 e. Kr. — Matt. 21: 1—14; Joh. 12: 12—18.

5. Hva skjedde med dette folk i år 70 e. Kr., og hvilke spørsmål oppstår som følge av dette?

⁵ Trass i at dette folket var så begunstiget, ble det som folk betraktet tilintetgjort i år 70 e. Kr. For annen gang ble hovedstaden Jerusalem ødelagt, dens kostelige tempel for tilbedelse jevnet med jorden og Judea lagt øde, denne gang av romerske hærer. De jøder som overlevde denne katastrofen, ble tatt til fange og solgt som slaver til forskjellige nasjoner. Hvorfor skjedde dette? Hvorfor kom det kjødelige Israels folk i en slik ulykkelig tilstand?

6. Hva var grunnen til både den første og den annen ødeleggelse?

⁶ Hva var årsaken til at de første gang var blitt rammet av en slik landsomfattende ulykke? Ettersom folket hadde vært lykkelig da Jehova var deres Gud, måtte årsaken til denne ulykken være den at de hadde falt fra tilbedelsen av Jehova Gud, deres frelser, velgjører og beskytter. Årsaken til at de annen gang ble rammet av en slik ulykke, var den samme som første gang. De lot seg påvirke av menneskelige tradisjoner og forskrifter og forherdet sitt hjerte og ble vantro og forkastet «Guds ord». Til slutt forkastet de til og med den lovte Messias, Guds Sønn. De mistet således selve grunnlaget for å kunne være Jehovas lykkelige folk.

7. a) Hvilke spørsmål oppstår nå? b) Hvorfor er det ikke nødvendig at det finner sted en gjenfødelse av det kjødelige Israel?

⁷ Nå oppstår imidlertid følgende viktige spørsmål: Må det for at Guds løfter i Bibelen skal kunne bli oppfylt, finne sted enda en gjenfødelse av det kjødelige Israels folk, av kjødelige, omskårne jøder? Er opprettelsen av republikken Israel, som fant sted den 15. mai 1948, en moderne oppfyllelse av profetien? Er det gjennom den demokratiske republikken Israel at Guds løfter til Abraham om at alle jordens folk skulle bli velsignet i hans ætt, skal bli oppfylt? Ifølge Bibelen er svaret på disse spørsmålene nei! Det er ikke nødvendig at det finner sted en slik gjenfødelse av det kjødelige, omskårne Israels folk. Hvorfor ikke? Fordi Jehova Gud allerede 37 år før ødeleggelsen av Jerusalem og dets tempel i år 70 e. Kr. hadde frambrakt det folk ved hvem de andre profetier i hans Ord skal bli oppfylt til gagn for alle mennesker, både levende og døde.

Det åndelige Israels fødsel

8, 9. a) Når fant det åndelige Israels fødsel sted? b) Gjengi de begivenheter som fant sted i Jerusalem da Sions konge, Jesus Kristus, red inn i byen som en oppfyllelse av Sakarias 9: 9, og i tiden deretter.

⁸ Dette folks fødsel fant sted i Jerusalem på den sjette dag i måneden sivan i år 33 e. Kr., den dag som de kjødelige, omskårne jøder kaller «shabuoth», som betyr «uker», men som de gresktalende jøder kalte «pentekoste», som betyr «femtiende».

⁹ I samsvar med betydningen av navnet «pentekoste» eller pinse ble dette folket født på den 50. dag etter Jesu, Messias’ eller Kristi, oppstandelse fra de døde fra en grav som lå meget nær Jerusalem. Han var Sions konge som hadde kommet ridende inn i Jerusalem som en oppfyllelse av profetien i Sakarias 9: 9, men flere dager senere sørget de vantro, religiøse lederne i Jerusalem for at han ble drept av romerske soldater. På den tredje dag oppreiste den allmektige Gud, Jehova, ham imidlertid fra de døde og opphøyde ham og ga ham et himmelsk liv som Messias eller Kristus, den evige arving til det rike som Gud hadde inngått en pakt med David om. Før Jesus Kristus eller Messias fór opp til himmelen, sa han til sine trofaste disipler at de skulle bli i Jerusalem inntil de hadde fått Guds hellige ånd. — Ap. gj. 1: 1—15.

10. a) Hvordan ble profetien i Joel 3: 1, 2 oppfylt på pinsedagen, og hva var denne oppfyllelsen et bevis for? b) Hvilken førstegrøde ofret Jesus Kristus nå til Jehova?

¹⁰ Disiplene måtte bare vente ti dager etter dette, til pinsefestens dag. På den dagen hadde omkring 120 av dem kommet sammen i en sal i Jerusalem. Plutselig ble Guds hellige ånd utgytt over dem som en oppfyllelse av profetien i Joel 3: 1, 2. Det kom en lyd som av en framfarende sterk vind, og tunger som av ild holdt seg svevende over deres hoder, og de begynte alle å tale forskjellige fremmede språk som de ikke tidligere hadde lært. Dette var bevis for at Jesus Kristus nå hadde nådd fram til Gud i himmelen og hadde satt seg ved hans høyre hånd som ’Herre og Messias’. (Ap. gj. 2: 1—36) På pinsefestens dag i det gamle Israel ofret ypperstepresten i templet i Jerusalem førstegrøden av hvetehøsten til Gud. Nå, på den motbilledlige pinsedagen, ofret Jesus Kristus i egenskap av Guds yppersteprest en åndelig førstegrøde til Gud. Hva var så denne førstegrøden? Det var den kristne menighet representert ved de 120 disipler som hadde kommet sammen i Jerusalem på denne dagen. (2 Mos. 34: 22—24; 3 Mos. 23: 15—21) De ble født av Guds ånd for at de skulle være «en førstegrøde av hans skapninger». — Jak. 1: 18.

11. Hvordan kan vi vite at disse begivenhetene avmerket et nytt folks fødsel, og hvis plass inntok dette folket?

¹¹ På denne dagen, på pinsedagen i år 33 e. Kr., ble dette nye folk født og underlagt sin himmelske Herre og konge, Jesus Kristus. (Kol. 1: 13) Apostelen Peter som var til stede den dagen, og som under innflytelse av den utgytte, hellige ånd holdt en tale, kalte den kristne menighet et folk. Da han skrev sitt første brev til denne åndsfødte menighet, sa han: «Disse [de kjødelige, omskårne jøder] som snubler ved sin vantro mot ordet; dertil er de og satt. Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig FOLK, et FOLK til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» (1 Pet. 2: 8, 9) Ettersom Jehova Gud forkastet det kjødelige, omskårne Israel som sitt folk fordi de forkastet Jesus som Kristus og Herre, tok dette nye, kristne folk det kjødelige Israels plass hos Gud.

12. Hvem ble etter tre år og fire måneder gjort til en del av dette folket?

¹² I de første tre år og fire måneder besto dette ’hellige folk’ utelukkende av kjødelige jøder og av mennesker som hadde gått over til jødedommen og var blitt omskåret og opptatt i det kjødelige Israel, såkalte proselytter. (Ap. gj. 2: 5—11, 33—42) Men tidlig på høsten i år 36 e. Kr. sluttet Jehova Gud å vise utelukkende omskårne jøder og proselytter sin gunst. På det tidspunkt sendte han apostelen Peter til den italienske høvedsmannen Kornelius i Cesarea for å omvende ham og hans gudfryktige venner til troen på Jesus som Jehovas Messias eller Kristus. Disse troende hedninger fikk da den hellige ånd fra himmelen, og under innflytelse av den begynte de å profetere. (Ap. gj. 10: 1 til 11: 18) Fra da av ble uomskårne hedninger som viste tro på Jehovas Messias, gjort til en del av det ’hellige folk’, «Guds Israel». — Gal. 6: 16.

13. Vis hvordan Paulus betraktet de troende hedninger som var blitt medborgere av dette ’hellige folk’.

¹³ Apostelen Paulus forklarte hvordan disse troende hedninger var blitt medborgere av dette ’hellige folk’, og sa: «I som fordum var hedninger i kjøttet og ble kalt uomskårne av den såkalte omskjærelse på kjøttet, den som gjøres med hånden, . . . I [sto på den tid] utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte, uten håp og uten Gud i verden; men nå, i Kristus Jesus, er I som fordum var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg. . . . Og han kom og forkynte fred for eder som var langt borte, og fred for dem som var nær ved; for ved ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd. Så er I da ikke lenger fremmede og utlendinger, men I er de helliges medborgere og Guds husfolk, I som er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.» — Ef. 2: 11—20.

14. Hva slags bånd var det som bandt dette nye folket sammen, og hvor hadde medlemmene av dette folket sitt borgerskap?

¹⁴ Ettersom det ikke lenger var den rase eller nasjonalitet en person tilhørte, som var avgjørende for hvorvidt Gud kunne gjøre ham til medlem av dette nye folk, var de bånd som knyttet de troende sammen og gjorde dem til medborgere, åndelige. De utgjorde et åndelig folk. De var ikke bare salvet med Guds hellige ånd for at de overalt skulle forkynne det gode budskap om Guds rike, men de var også blitt født av Guds ånd som Guds åndelige barn og hadde fått det løfte at de skulle bli medlemmer av Guds himmelske rike med Jesus Kristus som konge. Apostelen Paulus kunne derfor skrive til dem og si: «Vårt rike er i himlene, og derfra venter vi og den Herre Jesus Kristus som frelser.» (Fil. 3: 20) Dette ’hellige folk’ er derfor Guds åndelige Israel.

15. Hvorfor var det ikke nødvendig for Jehova å gjenreise det kjødelige Israel etter år 70 e. Kr.?

¹⁵ I år 70 e. Kr., 37 år etter Jesu Kristi død og oppstandelse, hadde dette åndelige Israels folk, både innenfor og utenfor Romerriket, vokst til flere tusen i antall. Da de romerske hærer under general Titus’ ledelse ødela Jerusalem og dets tempel og la Judea øde, slik at det kjødelige, omskårne Israels folk som nasjon betraktet opphørte å være til, var det ikke nødvendig for Jehova å gjenreise dette folk, som han hadde forkastet. Det var ikke nødvendig den gang, og det er det heller ikke i dag. Da den jødiske nasjon ble tilintetgjort i år 70 e. Kr., hadde Jehova Gud allerede i 37 år hatt et «hellig folk», et åndelig Israel.

16. Hvem er det Bibelens profetier får sin oppfyllelse på i dag, og hva betyr det for «det folk hvis Gud er «Jehova»?

¹⁶ Det er på dette åndelige Israel og ved hjelp av det at profetiene har fortsatt å få sin oppfyllelse like til i dag. Kjødelige jøder, etterkommere av det Israel som ble ødelagt den gang, har vært i stand til å overleve like til vår tid. Hvor meget mer skulle da ikke medlemmer av det sanne, åndelige «Guds Israel» ha vært i stand til det? Til pris og ære for Jehova Gud, som har beskyttet og bevart dem, finnes det i dag en levning av åndelige israelitter, et åndelig «Guds Israel», som er lykkelig fordi det er «det folk hvis Gud er Jehova». — Sl. 33: 12, NW; Gal. 6: 16.

[Bilde på side 209]

Det nye folk ble født på pinsedagen i år 33 e. Kr.